La meg begynne med Milan Kunderas «Tilværelsens uutholdelige letthet», en bok der motsetningen tyngde – letthet utarbeides. For Kundera skriver: «Motsetningen tungt/lett er det mest mystiske og tvetydige av alle motsetninger.» Og Kundera referer til den greske filosofen Parmenides som hevdet at det lette er positivt, mens det tunge er negativt. For som det står i boka: «Det eneste som har tyngde, er det som er nødvendig; det eneste som har noen verdi, er det som har tyngde.» Den italienske forfatteren Italo Calvino tolker i «Amerikanske forelesninger» Kundera dit hen at tyngden i våre liv er en form for tvang, og at det vi tolker som lett, til syvende og sist vil vise seg å være tungt.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Syng med oss: I to norske bøker av året og i én britisk filmklassiker.
Sang i tid og rom
Kommentar
Connecting people. Ikke på Nokia-viset, men slik den nederlandske kordirigenten Peter Dijkstra forklarte det: At studier viser at det skjer noe fysisk med mennesker som synger sammen. Pulsen kalibreres, vi kobler oss på hverandre. En ypperlig framstilling av disse musikalske båndene som binder oss, er britiske Terence Davies’ film «Distant Voices, Still Lives» (1988). Løselig basert på Davies’ egen oppvekst i 1940- og 50-tallets Liverpool, med den voldelige faren (spilt av Pete Postlethwaite) i sentrum, er filmen bygd opp av en rekke tablåer der høytsynging av tradisjonelle høytidssanger og slagere utgjør en stor del av filmens tekst.