Lørdag 17. desember 2016
Egenrådig type: «Pus i støvler» av Gustav Doré i 1867. Illustrasjoner: Fra boka
Pusete: Guder og demoner med pels og skarpe tenner – Tor Åge Bringsværd presenterer kattens kulturhistorie.
Katt for kattens skyld

Anmeldelse

Lidenskapelige katteelskere simpelthen elsker å fortelle om hvor smarte, særegne og søte de makeløse kjæledyrene deres er. Jeg er selv vokst opp med en rekke katter, men i min familie er det bare én som virkelig teller, nemlig den storslagne Svartkatta.

Ingen husker når hun ble født, eller når hun døde, men vi vet med sikkerhet at hun ble over tjue år. Hun var bitte liten, men barsk som en sjømann og like elskovssyk. Hun fanget fem mus om dagen og kunne kjeppjage en golden retriever på tolv ganger egen kroppsvekt. Hun foraktet dyr og elsket mennesker, og hun gjorde ikke forskjell: Sine egne unger kunne hun ikke utstå etter at de sluttet å die, og om vi beholdt én av dem, flyttet hun inn hos hvem som helst som ga henne mat, og kom ikke hjem før avkommet var blitt overkjørt av en bil eller «tatt av reven». Hun fikk sikkert seksti–sytti unger og overlevde dem alle.

En natt lå hun død i stolen – vår eneste katt som har dødd av alderdom. Herregud, som jeg elsket Svartkatta. Omtrent like mye som jeg elsker vår nåværende – sibirkatten Tsarina, som utelukkende går under yrkestittelen pus – og absolutt alle andre medlemmer av katteslekten. Sannheten er at jeg mister hodet når jeg ser en katt, jeg blir en lallende idiot.

Fakta

PROSA

Tor Åge Bringsværd

1001 katt

Myter, eventyr og folketro

Spartacus 2016, 286 sider

Dette siste er muligens en relevant saksopplysning når jeg her anmelder Tor Åge Bringsværds «1001 katt», men min private familiemytologi omkring den uforlignelige Svartkatta er heller ikke irrelevant. Slike katteerfaringer er selve drivkraften bak både å lese og å skrive en slik bok som Bringsværds, selv om «1001 katt» har et alt annet enn privat utsyn. Boka strekker seg fra alle verdenshjørner, med sagn og eventyr fra Setesdal til Japan, fra Egypts katteguder til katten med støvlene, over et tidsrom på fem og et halvt tusen år. I tillegg til «Myter, eventyr og folketro», som er bokas undertittel, har den beleste Bringsværd samlet en rekke kuriøse opplysninger om tidligere tiders oppfatninger om katten, slik de er nedfelt i lovverk og kirkelige doktriner. Innimellom tekstene presenteres andre versjoner av eventyrene samt historiske illustrasjoner. Det er en nydelig bok, som viser fram mangfoldet i våre forestillinger om disse grasiøse pelsdottene – fra demoniske skikkelser til opphøyde guder. Dette er kattens kulturhistorie.

Det er åpenbart at vi gjenkjenner oss selv i katten, også våre mørke sider, noe alle eventyrene om hamskifte tyder på. Hekser og uhyrer har listet seg inn i drømmene våre på myke poter, og dette fikk kattene bokstavelig talt svi for i hekseprosessene. I andre kulturer, til andre tider, har katten derimot vært til hjelp med å drepe udyr, store og små, særlig små gnagere.

Oftest sier disse fortellingene mer om tiden og menneskene enn om kattene selv, og selv setter jeg mest pris på dem der jeg gjenkjenner den typisk katteaktige adferden, som det kinesiske eventyret om kattene som var verdens herskere, men overlot makten til menneskene fordi de selv ikke gadd å styre, men heller ville sitte i sola og slappe av, eller i Rudyard Kiplings fabel «Katten som gikk sine egne veier». Der er katten en manipulativ karakter som benytter sitt yndige vesen til å få menneskene til å stelle for seg og de andre husdyrene til å gjøre arbeidet. Nettopp, der har du katten.

Hvorfor i all verden finner mange av oss en slik adferd tiltalende? Det forsøker ikke Bringsværd å forklare. Dette er en bok om katten for kattens egen skyld – skrevet for katteelskere. Jeg aksepterer at boka ikke sikter mot noe mer, men jeg kunne nok ha ønsket meg noen kultur-psykologiske kommentarer til det mytiske stoffet. Det selvtilstrekkelige og suverent elegante ved katten har antagelig bidratt til alle de demoniske forestillingene om den i folketroen, men like interessant er spørsmålet om hvorfor selv mennesker uten museproblemer tar et egenrådig, illojalt rovdyr inn i huset. «1001 katt» har som premiss at slik er det bare. Og kanskje er katten svar nok i seg selv: Når jeg kjenner den myke pelsen på pusekatten og hører den male, så elsker jeg den, selv om jeg er nokså sikker på at den ikke elsker meg tilbake – den setter bare stor pris på min bemerkelsesverdige evne til å åpne tunfiskbokser.

Bringsværd polemiserer i forordet mot dem som inntar en rasjonalistisk posisjon til dyrs følelsesliv, og som mener instinktene deres bare er «noe mindreverdig, et annenklasses psykosystem». Selv har jeg faktisk den holdningen. Når jeg ser pus hygge seg, være leken, glad, irritert og fornærmet, er jeg samtidig overbevist om at det er jeg som projiserer mine egne menneskelige følelser over på henne – men det er helt greit. Katten er like trivelig og fascinerende uansett. Selv om jeg ikke tror et øyeblikk på at den virkelig bryr seg om andre enn seg selv, gjør den meg veldig glad. Faktisk slutter jeg meg uforbeholdent til Bringsværds Albert Schweitzer-sitat: «Bare to ting kan beskytte oss mot livets elendighet: Musikk og katter.»

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 21. april 2018
Tospråkleg: Vigdis Hjorth sjanglar stødig mellom det personlege og det allmenne i fire essay om store mannlege forfattarar.
Lørdag 14. april 2018
Stillfaren: Cathrine Knudsen skriv eigenarta undersøkingar om vilkåra for liv i det tekno-kapitalistiske komplekset.
Lørdag 7. april 2018
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.
Lørdag 24. mars 2018
Kraft: Hvordan former vold og frykt mennesker og samfunn?
Lørdag 17. mars 2018
Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.
Lørdag 10. mars 2018
Poengtert: Mary Beard manar til medvit om makt.
Lørdag 3. mars 2018
Nøysemd: Svend Brinkmann vil gjere oss til sekulære protestantar.
Lørdag 24. februar 2018
Uro: Elena Ferrante tegner opp voldens historie i kvinneliv.
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk