Lørdag 17. desember 2016
Egenrådig type: «Pus i støvler» av Gustav Doré i 1867. Illustrasjoner: Fra boka
Pusete: Guder og demoner med pels og skarpe tenner – Tor Åge Bringsværd presenterer kattens kulturhistorie.
Katt for kattens skyld

Anmeldelse

Lidenskapelige katteelskere simpelthen elsker å fortelle om hvor smarte, særegne og søte de makeløse kjæledyrene deres er. Jeg er selv vokst opp med en rekke katter, men i min familie er det bare én som virkelig teller, nemlig den storslagne Svartkatta.

Ingen husker når hun ble født, eller når hun døde, men vi vet med sikkerhet at hun ble over tjue år. Hun var bitte liten, men barsk som en sjømann og like elskovssyk. Hun fanget fem mus om dagen og kunne kjeppjage en golden retriever på tolv ganger egen kroppsvekt. Hun foraktet dyr og elsket mennesker, og hun gjorde ikke forskjell: Sine egne unger kunne hun ikke utstå etter at de sluttet å die, og om vi beholdt én av dem, flyttet hun inn hos hvem som helst som ga henne mat, og kom ikke hjem før avkommet var blitt overkjørt av en bil eller «tatt av reven». Hun fikk sikkert seksti–sytti unger og overlevde dem alle.

En natt lå hun død i stolen – vår eneste katt som har dødd av alderdom. Herregud, som jeg elsket Svartkatta. Omtrent like mye som jeg elsker vår nåværende – sibirkatten Tsarina, som utelukkende går under yrkestittelen pus – og absolutt alle andre medlemmer av katteslekten. Sannheten er at jeg mister hodet når jeg ser en katt, jeg blir en lallende idiot.

Fakta

PROSA

Tor Åge Bringsværd

1001 katt

Myter, eventyr og folketro

Spartacus 2016, 286 sider


Dette siste er muligens en relevant saksopplysning når jeg her anmelder Tor Åge Bringsværds «1001 katt», men min private familiemytologi omkring den uforlignelige Svartkatta er heller ikke irrelevant. Slike katteerfaringer er selve drivkraften bak både å lese og å skrive en slik bok som Bringsværds, selv om «1001 katt» har et alt annet enn privat utsyn. Boka strekker seg fra alle verdenshjørner, med sagn og eventyr fra Setesdal til Japan, fra Egypts katteguder til katten med støvlene, over et tidsrom på fem og et halvt tusen år. I tillegg til «Myter, eventyr og folketro», som er bokas undertittel, har den beleste Bringsværd samlet en rekke kuriøse opplysninger om tidligere tiders oppfatninger om katten, slik de er nedfelt i lovverk og kirkelige doktriner. Innimellom tekstene presenteres andre versjoner av eventyrene samt historiske illustrasjoner. Det er en nydelig bok, som viser fram mangfoldet i våre forestillinger om disse grasiøse pelsdottene – fra demoniske skikkelser til opphøyde guder. Dette er kattens kulturhistorie.

Det er åpenbart at vi gjenkjenner oss selv i katten, også våre mørke sider, noe alle eventyrene om hamskifte tyder på. Hekser og uhyrer har listet seg inn i drømmene våre på myke poter, og dette fikk kattene bokstavelig talt svi for i hekseprosessene. I andre kulturer, til andre tider, har katten derimot vært til hjelp med å drepe udyr, store og små, særlig små gnagere.


Oftest sier disse fortellingene mer om tiden og menneskene enn om kattene selv, og selv setter jeg mest pris på dem der jeg gjenkjenner den typisk katteaktige adferden, som det kinesiske eventyret om kattene som var verdens herskere, men overlot makten til menneskene fordi de selv ikke gadd å styre, men heller ville sitte i sola og slappe av, eller i Rudyard Kiplings fabel «Katten som gikk sine egne veier». Der er katten en manipulativ karakter som benytter sitt yndige vesen til å få menneskene til å stelle for seg og de andre husdyrene til å gjøre arbeidet. Nettopp, der har du katten.

Hvorfor i all verden finner mange av oss en slik adferd tiltalende? Det forsøker ikke Bringsværd å forklare. Dette er en bok om katten for kattens egen skyld – skrevet for katteelskere. Jeg aksepterer at boka ikke sikter mot noe mer, men jeg kunne nok ha ønsket meg noen kultur-psykologiske kommentarer til det mytiske stoffet. Det selvtilstrekkelige og suverent elegante ved katten har antagelig bidratt til alle de demoniske forestillingene om den i folketroen, men like interessant er spørsmålet om hvorfor selv mennesker uten museproblemer tar et egenrådig, illojalt rovdyr inn i huset. «1001 katt» har som premiss at slik er det bare. Og kanskje er katten svar nok i seg selv: Når jeg kjenner den myke pelsen på pusekatten og hører den male, så elsker jeg den, selv om jeg er nokså sikker på at den ikke elsker meg tilbake – den setter bare stor pris på min bemerkelsesverdige evne til å åpne tunfiskbokser.


Bringsværd polemiserer i forordet mot dem som inntar en rasjonalistisk posisjon til dyrs følelsesliv, og som mener instinktene deres bare er «noe mindreverdig, et annenklasses psykosystem». Selv har jeg faktisk den holdningen. Når jeg ser pus hygge seg, være leken, glad, irritert og fornærmet, er jeg samtidig overbevist om at det er jeg som projiserer mine egne menneskelige følelser over på henne – men det er helt greit. Katten er like trivelig og fascinerende uansett. Selv om jeg ikke tror et øyeblikk på at den virkelig bryr seg om andre enn seg selv, gjør den meg veldig glad. Faktisk slutter jeg meg uforbeholdent til Bringsværds Albert Schweitzer-sitat: «Bare to ting kan beskytte oss mot livets elendighet: Musikk og katter.»

bokmagasinet@klassekampen.no


Lørdag 25. februar 2017
Terrorhistorie: Nikolai Sitter treff blink i si analyse av samtidas «terrorfelle».
Lørdag 18. februar 2017
Menneskelig: Klisjeen om sterke kvinner får en overhaling i Elena Ferrantes «Svikne dagar».
Lørdag 11. februar 2017
Sammen: Bals leverer et kampskrift for det organiserte arbeidslivet. Men deler av fagbevegelsen og arbeiderklassen har ikke fått plass.
Lørdag 4. februar 2017
Manifest: «I love Dick» er ein total revurdering av livet som kvinne.
Lørdag 28. januar 2017
Radikalisering: Vitanzas bok gjør det mulig å forstå hvordan krigen i Syria fremstår som et svar – noe som vil gi en mening med livet.
Lørdag 21. januar 2017
Brev: Wencke Mühleisen skriver med en sjelden grad av oppriktighet.
Lørdag 14. januar 2017
Andre verdenskrig: Med en autentisk historisk ramme tegner Kjersti Ericsson et portrett av et skadeskutt menneske.
Lørdag 7. januar 2017
Livskraftig: Kristofer Uppdals to portretter av arbeideren som ung gutt balanserer mellom realisme og vitalisme.
Lørdag 31. desember 2016
Tore Stubberud skriver i innledningen til sin nye bok om Jacob Nicolai Wilse, at opplysning ikke varer av seg selv, men må påbegynnes hver dag. På nytt. Denne boka inngår i en slik kulturstrategi. Verket fremstår som noe mer enn en tradisjonell...
Lørdag 24. desember 2016
Det første julekortet er en fortelling om grådighet. Slik kan det ikke ha vært ment, da det ble lansert i London i 1843, av Henry Cole – best kjent, kanskje, som en av initiativtakerne til den store Verdensutstillingen i 1851 – men det er slik jeg ser...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk