Klassekampen.no
Torsdag 15. desember 2016
Sannhetssøkeren: Både litteraturen, slik Karl Ove Knausgård beskriver den, og den kristne erkjennelsen, handler om et nytt blikk på verden, skriver Eivor Oftestad. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
Både litteraturen og religionen streber etter å fange sannheten om oss.
Sløret til side

For litt siden var Karl Ove Knausgård i St. Dominikus kloster i Oslo for å samtale om temaet «Hva er Sannhet?» Utgangspunktet var at litteratur og religion er to ulike tilnærminger til samme virkelighet. Både litteraturen, slik Knausgård beskriver den, og den kristne erkjennelsen, handler om et nytt blikk på verden. Sannhet i dette perspektivet er ikke faktasjekk eller meningsfortolkning, men å avdekke virkeligheten.

For Knausgård er det livet selv som skal fremtre gjennom teksten. Målet er å trenge gjennom alle forestillinger og ideer og nå inn til «kroppens virkelighet og kjøttets skrøpelighet». Det som driver han til skriving, og oss til lesing, er «ønsket om at språket skal dra sløret til side og at vi endelig skal se verden slik den er», slik han formulerte det i foredraget i kirken, trykt i Klassekampen 3. desember.

I den kristne erkjennelsen handler det også om å dra sløret til side. Sløret introduseres med fortellingen om Moses som fikk se Gud på Sinaifjellet. Moses måtte legge et slør foran ansiktet fordi det etterpå strålte så sterkt av Guds herlighet. Det samme sløret ligger fremdeles over menneskenes hjerter slik at de ikke forstår, sier Paulus. Men med Kristus blir sløret tatt bort, og «uten slør for ansiktet ser vi Herrens herlighet som i et speil». Målet for den kristne erkjennelsen er å se verden med et nytt blikk, og til sist å skue Gud. Dette målet nås fullt og helt først ved døden, da sløret endelig dras til side, og vi endelig får se Gud slik han er.

I «Min Kamp» er det også døden som fører til et nytt blikk. Den formiddagen Karl Ove sitter og gråter i kapellet med sin fars lik i kisten ved siden av seg, er det én setning som gir mening, nemlig prestens ord «Det gjelder å feste blikket». Det går fint an å leve i den meningsløse verden uten å feste blikket. Men, reflekterer Karl Ove, da er man ikke forbundet med verden, og kan, satt på spissen, like gjerne forlate den. Knausgårds nye blikk viser seg i et begjær etter nærvær.

Nærværet er det sublime som kunst og religion står på terskelen til, og som noen ganger trenger gjennom i vår erfaring. Litteraturen er begrenset til språket og det menneskelige og kan ikke tråkke over denne terskelen. Likevel er det, slik jeg leser Knausgård, dette som er målet. Men hvis det ikke er mulig, hvorfor i det hele tatt søke seg mot det? Fordi døden gir innsikt. «Det er fordi vi kommer derfra, og fordi vi skal dit igjen... Det er fordi vi er jord. Det er fordi vi er blod. Det er fordi vi skal dø.»

Nærværet i «Min Kamp» fremstår når øyeblikket holdes fast i lyriske beskrivelser av et konkret liv. For sannheten finnes bare i livet og i øyeblikket. I et «du» og et «nå». Dette er også innsikten i den kristne erkjennelsen. Skaperens nærvær finnes i alt det skapte. Gjennom enhver situasjon, hendelse og ethvert menneske kan Gud åpenbare noe av seg selv til oss. Det gjelder bare å se. Ser man godt nok, kan man gripe det evige i nået, nærværet. Nærværet er ikke abstrakt og generelt, men konkret, så konkret som at Gud selv lot seg føde i vår virkelighet, på et sted, til en tid, som et menneske. Evangelisten Johannes formulerte det slik:

Og Ordet ble menneske

og tok bolig iblant oss,

og vi så hans herlighet,

en herlighet som den enbårne Sønn

har fra sin Far,

full av nåde og sannhet.

Inkarnasjonen, at Gud selv ble kjøtt, er sannheten i det partikulære. Og hva betyr det? Jo, at nærværet, nåden og sannheten finnes i ethvert menneske som møter deg. Ordet ble kjøtt.

Men Guds nærvær er samtidig fravær. Slik er det også med nærværet i «Min Kamp». Det er fraværet som til sist frakjenner det litterære verket samsvar med virkeligheten. Historien han har skrevet ser helt annerledes ut enn slik det var, skriver Karl Ove. «Hvorfor? Fordi Linda er et menneske, og det vesentlige ved henne er noe som ikke lar seg beskrive, hennes helt bestemte nærvær, hennes vesen og hennes sjel, som hele tida var der, ved siden av meg, som jeg så og kjente, helt uavhengig av det som ellers hendte. Det lå ikke i det hun gjorde, det lå ikke i det hun sa, det lå i det hun var».

Til sist ligger sannheten der, utenfor teksten, i kroppens virkelighet og kjøttets skrøpelighet. Strebenen mot å formidle dette nærværet ble til verdensreligion, og til verdenslitteratur.

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Åste Dokka skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2016 kl. 17.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk