Klassekampen.no
Onsdag 14. desember 2016
Under overflaten: En ansatt ved Rocky Flats-anlegget holder en «knapp» som inneholder plutonium i en såkalt hanskeboks, som beskytter mot stråling. foto: U.S. Department of the Interior
Risikoen for at en atombombe sprenges, er ikke den eneste faren ved atomindustrien. I hele USA hoper avfall seg opp.
USAs glemte atomsynder
Full Body Burden
Uskyldig? De som bodde rundt Rocky Flats-anlegget i Colorado visste lenge ikke hva som ble laget der. 8foto: United States Department of Energy
Protester: På 1980-tallet økte protestene mot atomanlegget. Her slår aktivister ring rundt området i 1983. foto: Siri Jodha Singh Khalsa

Kristen Iversen:

Full Body Burden

Crown Publishing Group (2012)

For 45 år siden studerte jeg ved University of Colorado i Boulder, ved foten av Rocky Mountains. Det engasjerte og kritiske akademiske miljøet som omfattet fredsbevegelsen, kvinnebevegelsen og bevegelser for alternativ livsstil ble kalt «Rocky Mountains’ Berkeley».

17 kilometer sør for byen lå Rocky Flats, et stort industrilignende anlegg bak et piggtrådgjerde. Det ble snakket om at det kanskje var et atomkraftverk. Jeg syntes ikke det så ut som noe slikt, men tenkte ikke så mye over det. For noen år siden kom jeg imidlertid over informasjon som gjorde stort inntrykk; Rocky Flats var en atomvåpenfabrikk som ble lagt ned i 1992. Under den kalde krigen arbeidet tusenvis av mennesker her med å produsere 70.000 plutoniumskjerner til nesten alle atombombene i det amerikanske atomvåpenprogrammet. Produksjonen resulterte i en omfattende radioaktiv forurensning med tilhørende skadevirkninger for miljø og helse. Forurensningen stammet fra den løpende driften, rundt 200 små og store branner og tilfeller av lekkasjer av radioaktivt og giftig materiale. Den siste store brannen fant sted i 1969. Hadde den ikke med nød og neppe blitt slukket, ville ulykken vært i klasse med Tsjernobyl.

Men hvordan kunne det ha seg at problemene ikke var kjent på den tiden da jeg oppholdt meg i dette miljøet? Hvor var kritikken i media og akademia, hvor var de organiserte protestene? Det skjønte jeg mye av etter å ha lest Kristen Iversens bok «Full body burden» som kom ut i 2012. Hun vokste opp på 1960- og 70-tallet i den lille byen Arvada, enda nærmere anlegget enn Boulder. Verken hun, hennes familie eller andre i byen, visste hva som ble produsert ved Rocky Flats. De som arbeidet der snakket ikke om det de visste, visste til dels for lite og kjente ofte ikke til hverandres arbeid.

Iversen skriver om hvordan både arbeidere ved fabrikken, venner og familie og dyr ble syke med svulster og kreft. Etter hvert stilte flere og flere spørsmål om hva som ble produsert ved Rocky Flats. Det var først og fremst det radioaktive og giftige stoffet plutonium som forårsaket skadene. Isotopen Pu-239 kan komme inn i kroppen via sår, inhalering eller svelging, lagres i flere tiår og utsette organer og vev for stråling som kan forårsake kreft og andre sykdommer samt fødselsskader og sykdommer også i kommende generasjoner. Stoffet har en halveringstid på 24.000 år, det tar 500.000 år før det ikke lenger er radioaktivt, og det finnes ennå ikke noen sikker lagringsmetode for avfallet.

Iversen forteller engasjerende om kulturen ved anlegget, hos myndighetene og hos de private bedriftene som drev det. Dette var del av den kalde krigens taushet og hemmelighold. Historien er vevd sammen med familiens liv, som utad framsto som den amerikanske drømmen. Men bak fasaden var familien preget av samme hemmelighold og taushet, mye knyttet til farens alkoholmisbruk og etter hvert morens pillemisbruk.

«Vår familie snakker aldri om følelser, og naturligvis heller ikke om plutonium», skriver forfatteren. Familien gikk etter hvert i oppløsning, med fysiske helseproblemer og frykt for mer sykdom og død. Bokens tittel, som på norsk kunne være «Full kroppsdose» (et begrep for strålebelastning) viser altså til både fysisk og psykisk belastning.

Fra slutten av 1970-tallet økte protestene rundt Rocky Flats, motstand ble organisert, det ble rettssaker, undersøkelser av arbeideres og lokalbefolkningens helse, muren falt og den kalde krigen tok slutt. Dette var faktorer bak stengingen i 1989 etter at FBI og EPA (Environmental Protection Agency) raidet anlegget for å finne bevis på overtredelse av miljølovgivningen. Den oppsiktsvekkende aksjonen var rettet mot en annen enhet i statsforvaltningen, Department of Energy, som var ansvarlig for driften av anlegget.

På midten av nittitallet ble Rocky Flats del av «Superfund», et program for å rydde opp i og rense områder og anlegg med farlig avfall over hele USA. Anlegget og området rundt ble erklært renset ti år senere. Men det var bare overflaten av den forurensede jorden som ble fjernet, etter en innsats som var mindre omfattende enn det som ble anbefalt. Det er fortsatt plutonium under overflaten som kan komme opp ved sterk vind, som det er mye av i området, og ved flom. Det holdes imidlertid hemmelig hvor det er strålefare og hvor stor den er.

Iversen skriver dessuten om at man satser på ny virksomhet i området: et såkalt miljøvennlig boligfelt, et naturreservat og en motorvei. Det er fortsatt omfattende lokale protester mot alt dette, og åpningen av reservatet for besøkende har stadig blitt utsatt, sist til 2018. Det pågår også, etter lokalt påtrykk, en større helsestudie.

Det er ikke bare ved nedlagte Rocky Flats det har vært og er problemer. Anlegget var en del av en lengre produksjonskjede. Plutonium ble produsert ved og transportert fra atomreaktorene Hanford i Washington og Savannah River i South Carolina. Plutoniumskjernene fra Rocky Flats, ble så sendt til Pantex-anlegget i Amarillo i Texas for videre behandling til å bli atombomber.

Det var til sammen minst 17 sentrale atomvåpenanlegg i USA knyttet til forskning, utvikling, produksjon og lagring under den kalde krigen. I 1950-årene ble USA en stor atombombefabrikk med urangruvedrift, anrikingsanlegg, brenselsfabrikker, atomkraftverk, gjenvinningsanlegg og anlegg. Noen ble bygget på den tiden, og mange stammet også fra Manhattan-prosjektet under annen verdenskrig. Det omfattet hundrevis av små og store anlegg i USA, Canada og Storbritannia, som ble anlagt under stort tidspress og uten hensyn til helse, miljø og sikkerhet.

Flere anlegg, for eksempel Hanford, ble nedlagt etter den kalde krigen og forsøkt ryddet, men problemene her er også store. Det er svært dyrt og vanskelig å bygge ned anlegg og sikre atomavfall. I hele USA finnes bare ett sluttlagringssted for mellomaktivt atomavfall (behov for lagring i tusenvis av år) og transuraner som plutonium (behov for tilnærmet evig lagring): WIPP (Waste Isolation Pilot Plant). Det er kun for avfall etter atomvåpenproduksjon, og har vært stengt etter en brann og eksplosjon i 2014. Deler av anlegget åpner kanskje igjen neste år. I mellomtiden hoper avfall seg opp over hele USA. Noe lagringssted for høyaktivt brukt reaktorbrensel finnes overhodet ikke. Problemet med sikring av atomavfall har ennå ikke noen god løsning.

I regi av FN skal det arrangeres en konferanse om atomvåpenforbud i 2017, som er tenkt å munne ut i en ny traktat. Men nesten alle land er allerede forpliktet til å arbeide for en atomvåpenfri verden gjennom Ikkespredningsavtalen. Argumentene om at atomvåpen trengs til avskrekking står likevel fortsatt sterkt blant atommaktene. Paradoksalt nok er situasjonen den at USA og Russland moderniserer sine atomvåpen, og asiatiske land som Pakistan, India og Nord-Korea ruster opp.

Motstanden mot atomvåpen knyttes vanligvis til de humanitære konsekvensene av at de har vært brukt og kan bli brukt igjen. Hiroshima og Nagasaki nevnes med rette som skrekkens eksempler. Mindre utbredt er å fortelle om 2000 prøvesprengninger siden 1945, derav 1000 i USA, i atmosfæren, under jorden og under vann. Arven etter prøvesprengningene – skader på både helse og miljø – lever vi fortsatt med. Men til tross for et forbud i 1996, tester fortsatt noen land sine våpen.

Det er slående hvor lite de forholdene Kristen Iversen skriver om, blir tematisert i den offentlige debatten og i argumentene til både myndigheter, organisasjoner og anti-atomvåpenbevegelser. Det vil si på den ene siden de omfattende miljø- og helseskadelige virkningene av produksjonen, vedlikeholdet, transport og lagring av våpnene, uavhengig av om de blir brukt. På den andre siden at det er betydelige kostnader og store problemer knyttet til nedbygging av anlegg og infrastruktur, opprydding og lagring av avfall.

Jeg tror at en grunn til stillheten rundt dette kan være tillit til at USA har stått for, og fortsatt står for, avansert teknologi og sikkerhet. Kanskje tror mange at det bare var i den gamle Sovjetunionen at det var elendig teknologi og dårlig sikkerhet ved atomvåpenanlegg. Iversen viser tydelig at også USA har store problemer å slite med.

«Full body burden» har fått mange priser, er oversatt til kinesisk og japansk, og det er nå muligheter for at den kan bli filmatisert. Mange burde lese boken og lære av den. Den bør være til inspirasjon for antiatomkraftbevegelsen her i Norge.

frideeg@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2016 kl. 16.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk