Klassekampen.no
Mandag 12. desember 2016
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Oljefondet må velge hva som er viktigst: høyere avkastning eller lav risiko.
Skal vi vedde?

Tenk deg at du vant ti millioner kroner. De fleste av oss vil bruke noe, og spare resten. Uavhengig av om du sparer to eller syv millioner må du ta et valg: Hvor skal jeg plassere pengene mine? Innskudd i banken er stabilt og trygt, men den forventede avkastningen er lav. Investeringer i aksjemarkedet gir sannsynligvis høyere avkastning, men risikoen er større.

Denne problemstillingen gjelder også for oljefondet. For ti år siden vedtok Stortinget at aksjeandelen skal være 60 prosent. Denne våren skal de gjøre en ny vurdering. Årsaken til revurderinger er at den internasjonale økonomien er i endring. Forventningene til den økonomiske veksten er ikke like høy som før, og det får konsekvenser for oljefondets avkastning. I den forbindelse har et offentlig utvalg, ledet av samfunnsøkonomen Knut Anton Mork, levert en anbefaling. Eller mer nøyaktig; de har levert to anbefalinger. Flertallet vil øke aksjeandelen, mindretallet vil redusere den.

Oljefondet ble vedtatt og etablert på begynnelsen av 1990-tallet, og det første innskuddet kom i 1996. Fondet skulle forvalte pengene med mål om langsiktig gevinst, men den gangen var det ikke åpenbart hvordan. Valutareservene i Norges Bank ble forvaltet med minimal risiko, og det var ikke selvsagt at oljefondet skulle plassere penger i aksjemarkedet. Snarere tvert imot. Flere politikere var skeptiske til å bruke offentlige midler til å handle på de internasjonale børsene. I nasjonalbudsjettet for 1998 ble det likevel vedtatt 30 til 50 prosent andel i aksjer, og det resterende i obligasjoner.

Valg av aksjeandel handler om avveiningen mellom forventet avkastning og lav risiko. I mandatet for oljefondet står det at man skal ta hensyn til begge deler. Det finnes ingen fasit for hva som skal veie tyngst. Det finnes heller ingen nøyaktige prediksjoner for fremtiden. Det eneste vi vet er at sannsynligheten for en avkastning på fire prosent er mindre nå, enn da handlingsregelen ble bestemt. Det var et av argumentene for å øke aksjeandelen til 60 prosent i 2007. Allerede den gang var forventningen om fire prosent avkastning på fondet antatt å være høy. I dag er forventet avkastning enda lavere. Det skyldes særlig svakere avkastning på obligasjonsporteføljen. En obligasjon er i praksis et lån, enten til en stat eller bedrift. Dagens lave renter gir lav avkastning på investeringer i rentepapirer. Mork-utvalget fikk i oppdrag å vurdere om dette bør få konsekvenser for fordelingen av pengene. Hvis forventet avkastning er lav, kan høyere risiko øke den. Prisen vi betaler, er høyere risiko.

Flertallet i Mork-utvalget mener at vi bør ta sjansen. Endringer i forventet totalavkastning er ikke i seg selv et argument for å endre risikonivået, mener flertallet, men foreslår å øke aksjeandelen til 70 prosent. I tillegg til økt avkastning peker de på at utvidelsen vil gi en større variasjon i fondsverdien og at større del av olje og gass i bakken er omplassert til finansformue.

Et mindretall (utvalgsleder Mork), anbefaler tvert imot å redusere aksjeandelen til 50 prosent. Mork vektlegger forutsigbar og trygg overføring til bruk i finanspolitikken. Det gir lavere forventet avkastning, men risikoen for store fall i verdien av fondet minsker.

Valg av aksjeandel og graden av risiko vi skal ta for fondet, er avgjørende for norsk økonomi i mange tiår fremover. Mork-utvalget understreker at det er viktig for fondets legitimitet at risikoprofilen er gjenstand for offentlig debatt. Spørsmålet er hvilke ambisjoner regjeringen og Stortinget har for hvem som skal delta i denne debatten. I likhet med diskusjonen om den voldsomme økningen i bruken av oljepenger, er argumentene tekniske og vanskelig tilgjengelige, og reservert for de spesielt interesserte. Det skyldes blant annet at diskusjonen om (over) forbruk og risikoprofil i liten grad handler om hva vi vil med oljefondet. Det handler først og fremst om fondets størrelse.

Hvilke veddemål vi skal tørre å inngå er en viktig debatt, men hvis vi skal ha en inkluderende offentlig debatt må flere tema på bordet. Vi må diskutere hva vi skal bruke pengene til, ikke bare telle dem.

camillaovald@hotmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Marianne Marthinsen, Rune Skarstein, Camilla Øvald og Chr. Anton Smedhaug skriver onsdager i Klassekampen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk