Mandag 12. desember 2016
Prøvetid: «Min Nedda er en sterk kvinne», sier Marita Sølberg.
Stort register: Nå strekker Marita Sølberg seg mot det dramatiske, og hun ser for seg ti år med «mye Puccini og Verdi».
Stemmen bestemmer
Det er nesten et lite under at Marita Sølberg ikke har stukket av til et av verdens største operahus. Fra helga av kan Oslo-publikum se henne i «Pagliacci».

Intervju

Marita Sølberg har kvaliteter i det lyriske som gjør at du snur ørene mot henne og bare må lytte til hva hun har å si. Så har hun også vunnet den prestisjefylte Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse og mottatt Kritikerprisen for sin Mimì i Stefan Herheims «La Bohème». Og etter å ha debutert på selveste Wiener Staatsoper med samme rolle, er hun langt mer enn et norsk anliggende. Jeg har brukt flere spaltedesimeter på å hylle hennes klare stemme, og til tross for den formidable kunstneriske veksten i Den Norske Opera & Ballett de siste årene, har jeg undret meg over at en kapasitet som Sølberg er blitt værende i Norge. Verden ligger for hennes føtter, og da Operaen for et par uker siden dyttet på prøvene for å skvise inn et intervju med Musikkmagasinet, var dette to dager før hun satte seg på flyet til London for å debutere på Royal Opera House.

– Hvorfor er du blitt i Norge når verdens scener ligger åpne for deg?

– Det er mange personlige grunner til det, og jeg kan ikke utelukke at jeg en gang slutter og blir frilanser. Men det var uansett virkelig riktig for meg å begynne i Operaen. Jeg har fått en god base og muligheter til å grunne meg som kunstner.

– Hva er det som er annerledes med å synge på de store operahusene?

Fakta

Marita Sølberg:

• Solist (født 1976 i Levanger) ved Den Norske Opera & Ballett.

• Utdannet ved Norges musikkhøgskole og Statens operahøgskole, og har sunget store roller på Wiener Staatsoper, L.A. Opera og Royal Opera House.

• Vinner av bl.a. Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse og Kritikerprisen 2011/12.

• Solodebuterte på plate i mars, med «Opera Arias».


– I hovedsak er det gøy! Men de har også en tradisjon som setter sangen og sangeren i fokus. Du blir respektert og forstått, og du får gode forhold å jobbe under.

– Og motsatsen til å sette sangeren i fokus er kanskje at regissøren tar for stor plass?

– Ja, eller det kan være å framheve dirigenten. Men jeg vil understreke at jeg er åpen for alt interessant scenearbeid som kan komme med en fruktbar vinkling på stykket.

– Jeg tenkte først at du kanskje hadde problemer med en regi som Herheims «Bohème» ...?

– Nei, det stemmer ikke. Grepet er fint, og jeg har stor respekt for hans arbeid. Han trekker en linje til dagens samfunn der kreft er vår tids tuberkulose (red.anm.: Mimì er døende i tuberkulose, som var en vanlig dødsårsak i datiden, omtrent som kreft er i dag.). Dessuten er Herheim grundig forberedt på musikken. Han går ikke mot musikken, men med den. Det er forskjellen på en god og en dårlig operaregissør, og det er en forskjell på opera- og teaterregi. Man får ikke ødelegge for rommet man har til å skape god musikk.

– Og hvordan skaper du god musikk og hvordan forbereder du deg når du bygger en karakter?

– Jeg setter meg inn i rollekarakteren. Hva slags person er hun, hvilke farger har hun, og hvordan utvikles hun. Jeg må alltid sette dette i sammenheng med musikken, om komponisten har uttrykt noe i tillegg til hva teksten sier. Jeg må kjenne til hvordan det musikkdramatiske stykket er og få fram hva komponisten mener. Mitt kanskje viktigste budskap her er at vi aldri må glemme komponisten i stykket, fordi opera innehar uttrykk i musikken, ikke bare i librettoen eller teaterteksten.


Sølberg snakker med iver og glød, og poengterer gjerne hva som er viktig for henne. Det er noe meget direkte over hva hun sier, og hun viser gjerne til levde erfaringer. Samtidig oppviser hun en stor ydmykhet. Det handler ikke bare om at hun fremdeles bruker en rekke coacher og har en fast sanglærer i Brian Jauhiainen, men også at hun er åpen for å forandre sin karakterforståelse når hun går inn i prøvesalen. Som akkurat nå dreier seg om Ruggero Leoncavallos «Pagliacci», en opera som jo for ettertiden knapt nok har fått en egen eksistens, men som nærmest alltid blir spilt med Pietro Mascagnis «Cavalleria rusticana».

Så også denne vinteren i Oslo, fra og med kommende lørdag. Sølberg synger rollen som Nedda, gatebarnet som blir tatt inn i familien og truppen til teaterlederen Canio. Senere gifter han seg med henne og operaen slutter med at han i sjalusi dreper Nedda og hennes elsker. I et sterilt møterom i Operaen spør jeg Sølberg om hvordan hun bygger rollen.

– Jeg kan aldri sette en bestemt forestilling av hvordan Nedda eller en annen karakter er. Da gjør jeg min jobb vanskelig. Karakterene utvikles i møte med de andre sangerne/skuespillerne, men ikke minst er det jo regissøren som legger fast hva det sceniske uttrykket skal handle om. Jeg har tidligere møtt regissører der jeg måtte snu helt i hvem jeg syntes at rollekarakteren er.


– Hvem er så din Nedda?

– Min Nedda er en sterk kvinne.

Marita Sølberg forteller at hun leser mange av Neddas handlinger som beregnende og nødvendige for å overleve. At Nedda seinere begynner å føle seg noe tryggere, flørter med andre menn og blir forelsket i Silvio, mener Sølberg er et uttrykk for Neddas utøvelse av «sin menneskerett til å bli forelsket i hvem hun selv ønsker». Noen ville nok si at dette er dumdristig, men Sølberg ser det som modig og som et opprør mot rollefigurens livssituasjon. Nedda undervurderer imidlertid hvor voldsom og aggressiv Canio egentlig er, og dramaet slutter jo med at han dreper både Nedda og Silvio.

– Slik du beskriver Nedda framstår «overlevelsen» som nøkkelen til å forstå hennes psyke. Hvordan klinger noe slikt i din stemme?

– Det er bare librettoen som forteller om overlevelse, og det er ikke så lett å uttrykke musikalsk. Jeg tar med meg overlevelsesmekanismen som en grunntone av hvem jeg tenker at Nedda er når jeg møter regissøren. Men det er veldig mange andre deler som er mer tydelige i det musikalske uttrykket. Musikk er et universelt uttrykk, og derfor kan vi kjenne igjen følelser og stemninger. Ta slutten som eksempel, der det helt tydelig kommer frem i musikken hva komponisten har ment om den. Det er dramatisk og tragisk.


Her snakker vi ikke om en stillingtagen som kan uttrykkes i ord, men vi snakker om et klarspråk som hjertet og kroppen kan lytte til. Og hjerte og kropp er et vesentlig tema for Sølberg som kunstner og menneske. Hun forteller nemlig at hun har slitt med angst helt siden hun var barn. Hun karakteriserer det som en indre uro, som kjennes i muskler, sener og nesten i blodet.

– Du føler at du er på gyngende grunn hele tiden, og du bruker mye tid på å roe ned angsten slik at du kan være friere i ditt daglige liv. Å leve med angst kan spise mye energi.

– Hvordan påvirker dette deg som kunstner?

– Jeg bruker kanskje litt lengre tid på å roe meg ned og på å ha fokus på det jeg skal gjøre. Men når man har gjort ting med angst mange ganger, kan man gjøre det igjen. Da blir man ikke like fanget i angsten som i begynnelsen.

– Blir du en mindre god kunstner av angsten?

– Nei! Jeg vet at mange kunstnere sliter med lette psykiske plager, men det er merkelig at det i 2016 fortsatt er farlig og tabu å snakke om slikt. Jeg er ressurssterk person med en lett psykisk plage som jeg i stor grad klarer å holde kontroll over. Jeg ville ikke snakket med avisen om dette hvis jeg syntes det var farlig. Dessuten så vet ikke folk hva som trigger min angst, og det tenker jeg ikke avsløre. Jeg ser det heller som en styrke å ha levd med angst i så mange år. Jeg har vært heldig som er blitt oppdratt i en familie der vi kunne snakke om følelser, stemninger og psykiske plager.


Første gang jeg hørte Sølberg på en stor scene var som Michaëla i Bizets «Carmen». Hun har noe rent og ukomplisert over sin stemme, som nærmest klinger som uskyld. Michaëla er personifiseringen av dyden, mens både Nedda og ikke minst Mimì er langt mer kompliserte kvinner som krever et mye større uttrykksregister. Sølberg beskriver seg selv som «en lyrisk sopran med en god rundhet», som ga henne forutsetninger til å synge en ren og uskyldig Michaëla. Men hun har vokst forbi dette og gestalter nå både mer modne og komplekse kvinner.

– Jeg kan strekke meg mot det dramatiske, og gjør det allerede.

Om «faget», altså hva slags stemmetype en sanger har og hvilke roller som dermed blir passende, tenker Sølberg dette:

– Jeg liker faget jeg er inne i nå. Det blir mye Puccini og Verdi, og jeg håper å få mulighet til å drive med det i minst ti år fremover. Men Mozart ligger fremdeles godt for min stemme.

Jeg tenker at dette summerer opp hvem kunstneren Marita Sølberg er. Hun skaper et klangrom der det er godt å bare være, der du ønsker å la lyden av hennes stemme skylle over deg. Samtidig er det dette dramatiske krydderet, som jo på en måte er en kontrast til det vakre. Men det bryter ikke med lyrikken. Nei, heller gir det henne en dybde i det skjønne uttrykket og hun får mye mer å spille på av dramatiske utbrudd, slik at hun kan kle seg i flere musikalske personaer på scenen. At Sølberg er i langsom forandring sier også noe om hennes utviklingstrang, en utvikling som baseres helt og fullt på hennes egen stemmes egenart.


– Jeg har stor respekt for stemmens egenutvikling. Det gjør vondt verre å gå på akkord med den, både for publikum og for meg selv. Stemmen bestemmer.

musikk@klassekampen.no

«Pagliacci» spilles fra 17. desember til 17. januar.


Artikkelen er oppdatert: 16. desember 2016 kl. 13.34
Mandag 16. januar 2017
Mer enn anstendig: Men Katzenjammers lett skranglete Hakkebakkeskogen-oppdatering framstår som mer homogen enn hos Egil Monn-Iversens klassiske musikanter.
Mandag 9. januar 2017
The xx, den melankolske indiepopens minimalistiske mestre, løfter blikket, bryter sine egne regler og gjenoppfinner seg selv på utsiden av komfortsonen.
Mandag 9. januar 2017
Det er vanskelig å finne åpenbare forbigåelser i årets nominasjoner, men Spellemannprisen kan godt være mer interessert i klassisk- og jazzutgivelser, samt voksne og etablerte utøvere.
Mandag 2. januar 2017
Nytt år, ny kritikk: Men ifølge dagleg leiar Hildegunn Olsbø vil Spellemannprisen spele på lag med bransjen, ikkje motarbeide den.
Mandag 19. desember 2016
Hva har albumene til Beyoncé, Rihanna, Kanye West og Frank Ocean til felles? De dro det langt og de dro det i land.
Mandag 12. desember 2016
Det er nesten et lite under at Marita Sølberg ikke har stukket av til et av verdens største operahus. Fra helga av kan Oslo-publikum se henne i «Pagliacci».
Mandag 12. desember 2016
I elleveåringenes morsomme og fartsfylte juleavslutning var det bare én ting som manglet: julen.
Mandag 5. desember 2016
Med skarpe, kreative historier og gjennomført musikalsk teft utforsker Erik Lundin hva såkalt svenskhet og identitet egentlig betyr.
Mandag 28. november 2016
«The Last Waltz» i Namsos: Da et stjerne­lag av musikere feiret en 40 år gammel musikalsk festaften, var det med samspillet i sentrum.
Mandag 21. november 2016
Emile The Duke var en av Norges smaleste artister. Med prosjektet Aasen har han blitt en kultfigur. Hvor går man videre, fra den posisjonen?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk