Klassekampen.no
Lørdag 10. desember 2016
8illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det føles så platt å heve pekefingeren. Men det må til.
Gjennom adventstiden ris vi av angsten for ikke å henge med.

Det er tidlig i desember, og jeg sliter allerede med å holde skuld­rene under øreflipp-nivå. Ikke på grunn av all rengjøringen som venter (den vil vente forgjeves i år som i fjor). Det er heller ikke på grunn av konfekten som skal lages, eller kortene som skal sendes ut til venner og familie.

Grunnen er en replikk som falt fra munnen til husets tenåring for noen uker siden, da vi snakket om gaver og forventninger: «Men altså, i fjor fikk faktisk alle Playstation 4 til jul. Ja, bortsett fra K, men han ønsket seg ikke.»

Til alle ungdommer altså – bortsett fra K – en gave til en verdi av en månedsinntekt for et ektepar på asylmottak. Hilsen mor og far.

Fordi jeg syntes det hørtes smått utrolig ut, og nektet å gå med på at dette kunne være tilfelle, tok jeg diskusjonen opp igjen med andre ungdommer og foreldre jeg kjenner. Nesten alle kunne fortelle om det samme: Telefoner og elektronikk, merkeklær og -sko til flerfoldige tusen kroner er normen. Det forventes at det er det man får – hvis ikke er man utenfor. «70 prosent av jentene i klassen har Canada Goose-jakke», sa én tenåring, som for øvrig bor i en helt ordinær bydel i en helt ordinær by i Midt-Norge. Selv om forskjellene blir større, er åpenbart kjøpepresset likelig fordelt. Og vi reagerer ikke engang på det. Hva er det som skjer? Har vi blitt helt numne?

Det føles så uttværet, så oppbrukt, så platt å si det, som en obligatorisk botsøvelse man skal gjennom før fråtsingen tar til for alvor. Og jeg kjenner meg invaderende, moraliserende, når jeg nå hever pekefingeren over andre voksne mennesker og forteller dem hvordan de burde disponere privatøkonomien sin.

Men det er greit. Jeg kan godt ta rollen som moralist. Jeg er rasende. For meg, og garantert for en god del andre, har gavepresset allerede gjort julefeiringen utrivelig. Det er ikke lengsel som rir oss gjennom adventstiden. Det er angst, angst for å være den som får mindre enn de andre, angst for å være den som ikke henger med på racet. Hører du bruset fra de tusen stuer på julaften? Det er ikke den stille jubelen ved endelig å få noe man har ønsket seg så veldig lenge. Nei, det er lettelse, fordi vi klarte å henge med, også i år.

Og ja, jeg ser på deg, du velstående tenåringsforelder som lar barnet ditt tro at det er normalt at hen alene, hvert eneste år, får gaver til en verdi av god gresk månedslønn. Og jeg ser på deg, butikkeier, som passer på å sette opp plakater med forslag om å kjøpe telefoner til flere tusen kroner «til de minste», uten å ta inn over deg at vi her i landet har voksne, fulltidsarbeidende mennesker som leier rom i studentkollektiv fordi de ikke har råd til bedre bolig.

Tidligere i høst fikk vi en ny runde med debatt om de såkalte «Cubus-ungene», etter at blogger Marianne Hennøen hadde overhørt noen nabobarn uttale at «bare fattige mennesker handler på Cubus». I kjølvannet fulgte den sedvanlige oppfordringen om å lære barna sine gode verdier, å huske å fortelle dem at alle mennesker er like mye verdt uansett hvor mye de har på kontoen og hva det står på nylonlappen de har i nakken.

Men problemet er selvsagt ikke at noen har glemt å fortelle barna sine om menneskeverd. Problemet er at ungene våre ser hva vi gjør, og så gjør de akkurat det samme selv. Dette vet vi jo, selv om vi har en forbløffende motstand mot å virkelig ta det inn over oss, altså å gjøre noe med det. Som Frédéric Lordon, filosofen som var en viktig inspirator for Nuit Debout-bevegelsen i Frankrike, formulerte det i et intervju: Sannheten har ingen omveltende kraft i seg selv.

For vi forventer av barna våre at de skal være bedre enn oss selv. At de skal invitere alle med i leken, mens vi selv gruer oss for å be han stille og rare i økonomiavdelingen med på en øl etter jobben. Vi forventer at de skal nøye seg med en billigere telefon, mens vi selv velger den flotteste bilen – bare fordi vi kan. Og vi forventer at de skal tro at klær er klær, uansett merke, mens vi selv handler plagg til flere tusen kroner – «fordi de har bedre snitt».

(Derfor, skal det bemerkes, er mitt største problem i denne saken ikke hva jeg har fortalt mine etterkommere om god moral, men at jeg selv i fjor fikk, i gave fra min mann, en telefon til en verdi av, ja – en god gresk månedslønn. )

I boka «Angsten for oppdragelse» skriver Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen om hvordan vi som samfunn står foran så store utfordringer at de ikke bare kan løses politisk. For å løse miljø­problemene og gjøre forskjellene mindre, trenger vi ikke bare politisk handlingskraft, men også større etisk refleksjon om våre egne små og hverdagslige avgjørelser.

Jeg tror de har rett. Forskjellene er blitt så store at samfunnslimet er i ferd med å gå i oppløsning, og vi har alle ansvar for å bøte på det der vi kan. Om du kjører løpet ut i år igjen, og gir ungene dine det siste og beste og flotteste i år igjen, gjør du det faktisk enda litt kjipere for den tenåringen som trekker seg unna de andre når praten om gaver begynner i skolegården. Det er så enkelt.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 27. desember 2016 kl. 10.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk