Klassekampen.no
Lørdag 10. desember 2016
Lys idé: Hussein Awadnur vil fikse bydel Gamle Oslo før hans eldste datter blir ungdom. En dag gikk det opp et lys for ham, og han skjønte hva som var nøkkelen til å løse norsk-somaliernes problemer.
Norges største ikke-vestlige innvandringsgruppe sliter, og tilliten er tynnslitt:
En mann med en plan
Journalistspire: Hussein Awadnurs eldste datter Aisha (10) viser fram avisa hun har lagd på skolen. Familien bor i en av byens mest beryktede blokker. Knivstikkinger, dopsalg, drap og mulla Krekar er stikkord. Men de har utsikt over hele byen.
Her begynner det: Hver søndag møtes norsk-somaliske foreldre på Tøyen for å diskutere tiltak for bydelens barn og unge. Snart skal de begynne å gå «dagravn» i området etter skoletid.
Frykt: For seks år siden opplevde mange norsk-somaliske foreldre at barna deres ble fratatt dem av barnevernet. Også Hussein Awadnur ble redd for å miste barna. Det var da han bestemte seg for å engasjere seg i frivillig arbeid i bydelen. Han begynte å gå natteravn, og det har han fortsatt med. Her med Tøyen-aktivist Karianne Hjallen.
Balltre: Ingen dramatikk denne kvelden. Men ofte må natteravnene ta en prat med ungdommer som selger dop på Tøyensenteret eller i skolegården. For ikke lenge siden ble en norsk-somalisk gutt banket opp med et balltre på lekeplassen. Tøyen har en høy konsentrasjon av sosialboliger, noe som har vært med på å gi området et røft miljø.
JULEKALENDER: Hjemme hos familien Awadnur følger ungene med på årets julekalender på NRK. Eldstedatteren er nå ti, og pappa mener det haster å gi henne et godt ungdomsmiljø.
Løft: Hussein Awadnur har hastverk med å ­løfte det somaliske miljøet i Gamle Oslo. ­I lomma har han et hemmelig ­våpen.

Alle kjenner Hussein Awadnur (35). Han hilser til høyre og venstre, før han stikker hendene i lomma og går fra Tøyensenteret og inn mellom boligblokkene på baksida. Det er bikkjekaldt denne søndagskvelden, frosten ligger i et tynt lag over asfalten og det er fristende å kalle Awadnur en sommerfugl i vinterland. Men det er bare fordi han selv beskriver norsk-somaliere på denne måten:

– Vi er sånne sommerfugler som prøver å fly, og så kommer det vann over oss. Og når det er vått, klarer vi ikke å lette.

Hva motbøren består i, kommer vi tilbake til. Vi går forbi den åtte etasjers blokka der Awadnur bor sammen med kona og de fem ungene. Blokka, som inneholder 70 kommunale leiligheter, dukker stadig opp i mediene. Her har det vært knivstikking og skyting. I vår ble en kvinne funnet drept i trappeoppgangen. Og i en av leilighetene ble mulla Krekar hentet ut og pågrepet av fullt uniformert politi.

I gatene rundt kan man imidlertid se fruktene av en intens nabolagskampanje for å gjøre noe med oppvekstvilkårene her i bydelen på Oslo øst. På noen av boligblokkene skinner enorme veggmalerier i lyset fra gatelyktene. Et av dem viser en mørkhudet astronaut med solbriller. Maleriet heter «The sky is the limit» og er laget av kunstner Cassius Erixon Fadlabi for å minne ungene i området på at alt er mulig, hvis man jobber hardt. På folkemunne heter maleriet «den somaliske astronauten».

Fakta:

norsk-somaliere:

• I Norge bor det 40.100 personer med somalisk bakgrunn. 11.800 er født i Norge.

• Om lag en tredjedel bor i Oslo. Den største andelen er bosatt i bydel Gamle Oslo, som omfatter blant annet ­områdene Tøyen og Grønland.

• Blant somaliske innvandrere (altså ikke barna deres) mellom 15 og 74 år er 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i jobb.

• Blant norskfødte med somalisk bakgrunn mellom 15 og 74 år er 25 prosent i jobb. Det lave tallet har sammenheng med at halvparten av denne gruppa er mellom 15 og 18 år.

• Blant somaliske innvandrere over 16 år har 64 prosent grunnskole som høyeste utdanningsnivå. 15 prosent har videre­gående, mens åtte prosent har universitetsutdanning. Elleve prosent har ingen utdanning.

• De fleste innvandrere fra Somalia kommer som asylsøkere. I fjor søkte 563 personer fra Somalia asyl i Norge.

Kilder: SSB, Oslo kommune, UDI

Rundt 1500 personer med somalisk bakgrunn bor på Tøyen i Oslo, blant veggmalerier og hipsterbarer, barne­familier, narkomane og ildsjeler. Nå er mange av de norsk-somaliske foreldrene her bekymret for sine barns framtid. I det siste har de sett at litt for mange av dem faller ut av skolen og blir kriminelle. I det hele tatt har norsk-somalierne blitt en stigmatisert gruppe i Norge. De møter fordommer på arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Ungene mangler forbilder, mener Hussein Awadnur.

Nå er hans eldste datter blitt ti år gammel. Det vil si: Han har ikke så lang tid på seg for å fikse bydelen hvor hun og de yngre søsknene skal leve sine ungdomsliv. Så hvor begynner man?

Hussein Awadnur har to planer; én han er åpen om og én som er litt hemmelig. Lykkes han ikke, flytter han fra Gamle Oslo til ­Somaliland.

En dårlig oppskrift

Awadnur har fått låne et møterom i første etasje i en av blokkene ved siden av sin egen. Mens vi venter på at noen skal komme med nøkkelen, ­peker han opp på bygget.

– Bydelen ville komme i kontakt med dem som bor i sosialboligene her, men de møtte bare lukkede dører. Så jeg foreslo at de skulle ta med noen norsk-somaliere som kjenner miljø­ene, og da var det te og kaffe i alle etasjene oppover her, ler han.

En mann kommer gående med nøkkel, og de låser seg inn.

– Nå skal vi se hvilke mirakler vi kan utrette i dag, sier Hussein Awadnur.

Han setter fram pulverkaffe og en boks med teposer. På en papptallerken ligger noen halve kjeks.

– Her har vi ikke så mye å by på. Grunnen til det er at vi ikke får noe pengestøtte, sier han.

De siste ukene har de møttes her hver søndag, en gruppe på 5–10 norsk-somaliske foreldre som er bekymret for ungene sine og ungene i bydelen. Det begynte tidligere i høst da Hussein Awadnur kalte inn alle de norsk-somaliske foreldrene i bydel Gamle Oslo til et allmøte. Dette er del én av Husseins plan: samle foreldrene og sette i gang grasrottiltak for barn og unge i bydelen. I overkant av 40 stykker møtte opp i gymsalen på skolen. De delte de samme bekymringene: frafall fra skolen, kriminalitet, barn som sliter med lekser og med å lære både morsmål og norsk, og ikke minst mangel på fritidstilbud.

– Nå vokser det opp en ny generasjon. Mine barn kan bidra sinnssykt mye til det norske samfunnet hvis de tar de riktige valgene de neste årene, og hvis de ikke blir hemmet av fordommer, forklarer Awadnur.

Men uansett hva han ønsker for barna sine, finnes det krefter som drar ungdommene i bydelen i en annen retning, sier Awadnur. Han kaller det oppskriften: Ungdommer som ikke har noe å drive med etter skolen trekker ned mot sentrum, de blir småkriminelle, faller ut av skolen, begynner å selge dop og så videre og så videre. Skal det gjøres noe med oppskriften, må det gjøres nå.

– Jeg innså at mine barn godt kunne havne i samme felle. Jeg spurte de andre foreldrene: Skal vi leve som dette? Og jeg skal love deg at folk ikke vil det!

Forslagene haglet i gymsalen: leksehjelp, foreldrepatruljer i nabolaget på ettermiddagen, ungdomsklubb, morsmålsopplæring og mye, mye mer. Så ble foreldrene enige om å sette ned en arbeidsgruppe som skulle jobbe videre. Og det er denne gruppa som nå samles.

Inn døra kommer Arifi Ali. Hun åpner en pakke Mariekjeks og fyller opp den litt stusslige kjekstallerkenen. Arifi Ali er en veteran. De siste 13 årene har hun drevet frivillig arbeid blant foreldrene på Tøyen. Hun sier hun kan snakke med Klassekampen, men:

– Jeg må bare si det til deg: Jeg liker ikke media.

– Ingen somaliere liker media, supplerer Hussein Awadnur.

Ali har åtte barn, hun jobber fulltid i bydelen og går på kveldsskole.

– Men i avisene får vi bare høre at vi er ubrukelige. Så jeg gidder ikke å snakke med aviser, sier hun.

Lukket seg som en østers

Kall det gjerne en tillitskrise. Ikke bare i dette lille møtet mellom Arifi Ali og en journalist, men mellom norsk-somaliere og storsamfunnet. Noen norsk-somaliere vi snakker med, sier det begynte med terrorangrepet 11. september 2001. Vinden snudde, og mange nordmenn ble skeptiske til muslimer og innvandrere. Eller begynte det i 2006, da Norge gikk inn som fredsmekler i den somaliske borgerkrigen og norsk-somaliere syntes det virket som om Norge gjorde det bare for å kunne sende tilbake flyktningene? Fafo-forsker Anne-Britt Djuve opplevde at somaliske miljøer «lukket seg som en østers» etter at Kadra Yusuf i 2000 brukte skjult kamera og mikrofon for å avsløre at imamer i Norge oppfordrer kvinner til å la seg omskjære. Eller kanskje det begynte rundt 2010, da mange somaliske foreldre ble fratatt barna sine av barnevernet.

I disse dager når mistilliten nye høyder. Nå tilbakekaller nemlig UDI flyktningstatusen til 1600 somaliere fordi forholdene i Somalia skal ha blitt tryggere den siste tida. Samtidig står rundt 100 norsk-somaliere i fare for å miste statsborgerskap eller oppholdstillatelse fordi de er mistenkt for å ha løyet om sin identitet da de søkte om asyl.

Hvor det nå enn startet, ser vi resultatet i dag: Det er uro i norsk-somaliske miljøer.

– Vi har blitt en veldig lukket gruppe, forteller Awadnur.

Det var de mange barnevernssakene i 2010 som fikk ham til å våkne opp. Han tenkte: «Oj, jeg er jo somalier. Når kommer de for å ta mine barn?» Hussein Awadnur hadde ikke noe å frykte. Men ut av denne redselen vokste noe annet: engasjementet for å løse sosiale problemer blant norsk-somalierne.

– Jeg skjønte at jeg var nødt til å gå ut og være engasjert og synlig. Det ene førte til det andre. Men det startet med denne frykten. Og så innså jeg at jeg har mye å bidra med.

Hussein Awadnur begynte å gå natteravn i nabolaget. Han ble med i Tøyenkampanjen og var med i oppstarten av Tøyen sportsklubb. Gjennom engasjementet fikk han seg jobb i Bydel Gamle Oslo som såkalt link-­arbeider. Det innebærer å være en kontaktperson mellom innvandrermiljøer og bydelen. Og i går inngikk han en avtale med en radiostasjon om å lage et program for norsk-somaliere hver fredag.

Negative oppslag

Somaliske innvandrere og deres barn teller litt i overkant av 40.000 personer. Det gjør dem til den største ikke-vestlige innvandrergruppa i Norge.

Historien om somaliere i Norge er ikke særlig lang. Den begynner tidlig på 1980-tallet, da de første flyktningene så smått begynte å komme. Hussein Awadnur, hans mor og søsken var blant disse aller første. Awadnur var åtte år gammel da han forlot nomadetilværelsen i Somalia og flyttet til Vinje i Telemark og senere til en leilighet på Ammerud i Oslo. Moren jobbet som lærer på dagtid og hos dagligvarekjeden Jens Evensen på kvelden.

Hussein var en hyperaktiv og ikke særlig skoleflink gutt. Selv tenker han at han godt kunne ha havnet i dårlig selskap og hatt et annet liv. Men fordi han var hekta på fotball, brukte han all sin tid og energi på fotballbanen. Tidlig i tenårene ble han sendt til Somalia. De neste årene flyttet han rundt i verden på egen hånd. Han bodde blant annet i USA og Canada, og han jobbet på gassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest.

I mellomtida økte innvandringen fra Somalia til Norge sakte. I 1991 ble militærdiktator Mohammed Siad Barre styrtet og det brøt ut en borgerkrig som fortsatt pågår. Likevel var det først på begynnelsen av 2000-tallet somaliere begynte å bli en stor innvandringsgruppe i Norge. De siste seks årene har antallet somaliske innvandrere og norskfødte med somaliske foreldre økt med 57 prosent.

I takt med at den norsk-somaliske befolkningen har vokst, har også de negative avisoppslagene økt. Hvis du googler «somaliere i Norge», vil den første søkesiden fortelle deg blant annet at «Hver somalier koster staten 9 millioner kroner», «Somaliere uinteressert i å jobbe», «Fire av ti somaliere i Norge på sosialhjelp».

En ond sirkel

Og det må sies: Statistikken ser ikke så veldig bra ut. Bare 30 prosent av norsk-somaliere mellom 15 og 74 år er i arbeid. For hele den norske befolkningen er andelen 66 prosent.

– Noen sier at somaliere heller vil være sosialklienter enn å jobbe. Min erfaring er at somaliere gjerne vil ha jobb. Men mange har et vanskelig utgangspunkt for å finne arbeid.

Det sier forskningssjef ved Fafo, Anne Britt Djuve. Hun er blant dem som kjenner innvandrings- og integreringsfeltet aller best i Norge, og hun mener statistikkene for arbeidsledighet og sosiale kår blant norsk-somaliere i stor grad forklares av at gruppa har kort botid og at svært mange av dem som kommer mangler basisferdigheter i lesing og skriving.

– Som gruppe har de lite utdanning, mange er analfabeter og de kommer fra et område uten et fungerende statsapparat. De er ikke vant til utdannings- og velferdsinstitusjoner, slik vi er i Norge. Det er en enorm overgang.

Djuve har forsket mye på det såkalte introduksjonsprogrammet, som nyankomne flyktninger kan gå gjennom for å skaffe seg grunnleggende ferdigheter. Hun mener programmet har gjort integreringen i Norge bedre, men ser at det har svakheter.

– Jeg er i utgangspunktet positiv til introduksjonsprogrammet, men det gjenstår mye arbeid med å utvikle gode kvalifiseringsmoduler for deltakerne. Det fungerer spesielt dårlig for deltakere med lite skolebakgrunn, slik som somaliere. Det er en stor utfordring å alfabetisere noen som aldri har gått på skole, sier forskeren.

Et problem, slik Djuve ser det, er at kommuner er tilbakeholdne med å tilby grunnskoleopplæring som en del av introduksjonsprogrammet. Når programmet er ferdig, er det Nav som tar over ansvaret for dem som ikke har kommet seg over i utdanning eller arbeid. Og Nav vil ikke finansiere grunnskoleopplæring. I stedet blir folk tilbudt praksisplasser ute i en bedrift.

Mange somaliere er svært misfornøyd med dette opplegget, fordi de mener de ikke får noe igjen for det i form av ordentlige ansettelser. De mener arbeidsgivere spekulerer i å bruke gratis arbeidskraft i stedet for å tilby ordentlige jobber. Djuve gir dem delvis støtte i dette.

– Det er mange ulike motiver hos arbeidsgivere for å tilby praksisplasser. Noen er genuint opptatt av å bidra til integrering eller bruker praksisplasser i rekrutteringsøyemed. Andre er helt eksplisitte på at dette er noe de gjør for å spare penger, og har aldri hatt til intensjon verken å bidra til kvalifisering av deltakerne eller å ansette noen av dem. Det er mange aktører i praksisplassmarkedet, og det kan bidra til at arbeidsgivere tilvennes gratis arbeidskraft.

«Vårt gull»

Alle norsk-somalierne Klassekampen snakker med, mener integreringen er inne i en ond sirkel: For hvert negative medieoppslag, blir fordommene styrket og det blir vanskeligere for somaliere i Norge å få seg jobb og bolig. Og de ressurssterke mister motet, fordi deres innsats alltid drukner i det negative. Hussein Awadnur er blant disse. Han mener det er skapt et feilaktig bilde av somaliere i mediene.

– Alle vil ha jobb. Ingen ønsker å få sosialhjelp. Absolutt ingen. Det kan jeg love deg. Men folk mangler utdannelse og møter på fordommer hos arbeidsgivere, sier han.

Resten av foreldregruppa nikker. De har satt seg ned rundt bordet – ni stykker denne søndagen. Arifi Ali er bekymret for hva tillitsbristen gjør med den oppvoksende generasjon.

– Jeg vil at våre barn skal være stolte av seg selv. Jeg er stolt av hvem jeg er og hvor jeg kommer fra, sier hun.

Hun er likevel bekymret om dagen.

– Jeg har snakket om disse tingene i mange år. Men det som er nytt nå, er at mange ungdommer ikke går den rette veien. Hører jeg om en somalisk gutt som blir knivstukket, får jeg ikke sove om natta. Som mor er jeg bekymret for alle barn, men jeg er spesielt bekymret for de somaliske. For vårt land har kollapset. Vi har ikke noe land, vi har ikke penger, men vi har barn og vi må passe på dem. De er vårt gull.

Om lag en tredjedel av de 40.000 norsk-somalierne i Norge bor i Oslo. Og svært mange av dem bor her i bydel Gamle Oslo. En viktig grunn til dét er at Tøyen har en uforholdsmessig stor andel av byens sosialboliger. Ali, en av mennene som har møtt opp denne søndagen, er kritisk til segregeringen det skaper.

– 90 prosent av dem som bor i blokkene her, er somaliere. Folk ser på USA og segregeringen mellom svarte og hvite, og tenker at sånn er det ikke her. Det er akkurat det samme her.

I disse leilighetene bor somaliske barnefamilier vegg i vegg med folk som sliter med rus og psykiatri.

– De narkomane sover i trappa og tisser i oppgangen. Hver dag må vi vaske opp. Hva slags verden er det? sier Ali.

En lys idé

En dag gikk det opp et lys for Hussein Awadnur: Det er bolig som er problemet – og løsningen. Arbeidsledigheten, ungdomskriminaliteten og fattigdommen – det henger sammen med boligsituasjonen.

Og her er vi over på den litt hemmelige delen av Husseins plan. Ideen er nemlig så god at han er redd for at noen andre skal stikke av med den. Så vi holder detaljene utenfor, men hovedtanken er denne: Flere norsk-somaliere må eie sin egen bolig. Ifølge en Fafo-rapport fra 2013 bor bare 15 prosent av norsk-somalierne i en bolig de selv eier. 37,5 prosent bor i sosialboliger. Resten leier på et utleiemarked som er hardt for en så stigmatisert gruppe som somaliere. Dette er en fattigdomsfelle, både fordi de ikke får være med på verdistigningen i boligmarkedet og fordi de blir boende i belastede områder. Dessuten må familiene som leier bolig ofte flytte, og barna sliter med å slå røtter. Kilder forteller også at for å holde på en sosialbolig, unngår folk å få jobb eller gå opp i lønn, fordi man da kan miste retten til boligen og må ut på det åpne markedet.

En av grunnene til at så få norsk-somaliere eier bolig, er at renteforbudet i islam hindrer dem i ta opp boliglån. Hussein Awadnur er selv en av disse. Hadde han kunne kjøpt bolig uten å betale renter, hadde han gjort det i morgen. Kanskje kunne han flyttet ut av byen og fått litt mer plass? Sånn tenker mange han kjenner. Så nå jobber Hussein med å starte et selskap som kan hjelpe muslimer med å kjøpe bolig uten et vanlig bolig­lån.

Ideen er ikke ny. I mange land finnes det banker som tilbyr islamske lån. Rentefrie boliglån fungerer gjerne slik at banken kjøper en leilighet og så leier beboeren den av banken til kjøpesummen er nedbetalt. Da overføres eierskapet fra banken til beboeren.

Denne uka utga tenketanken Civita en rapport om muligheten for islamsk finans i Norge. Ifølge en spørreundersøkelse tenketanken har gjennomført blant norske muslimer, er interessen for dette stor. 71 prosent av de spurte sier at det er et problem for dem at det ikke finnes rentefrie lån i Norge. Og 59 prosent oppgir at de ville tatt opp slike lån dersom det var mulig, selv om det skulle være dyrere enn lån fra en vanlig bank.

Helten på gatekjøkkenet

Civita-rapporten viser at etterspørselen er der. Men det gjenstår å se om Hussein Awadnur får stablet firmaet sitt på beina. Det er vanskelig å operere i forretningsverden uten nettverk, påpeker han.

– Vi somaliere har jo ikke klart oss så godt. Vi er ikke som pakistanerne, som har klart seg veldig bra. De har kjente advokater og politikere og forretningsmenn. Vi har ingen somaliske forbilder i Norge.

For noen år siden startet han opp en kiosk og et gatekjøkken i Oslo. Det tok ikke lang tid før han plutselig var en slags kontaktperson for andre norsk-somaliere som ville starte for seg selv.

– Etterpå tenkte jeg: Var jeg en rollefigur bare fordi jeg startet det lille gatekjøkkenet? sier Awadnur.

Han er overbevist om at norsk-somaliere til slutt kommer til å bli en ressurs for samfunnet.

– Jeg er ikke tvil om hva potensialet er i dette miljøet. Vi er handelsfolk. Vi har bare ikke helt skjønt hvor skoen trykker her i Norge. Husk at vi ikke har vært her så lenge. De neste 30 årene kommer somaliere til å bli arbeidsgivere. Jeg er skråsikker. Men det må starte nå!

lines@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. desember 2016 kl. 10.36

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk