Det er tidlig i desember, og jeg sliter allerede med å holde skuldrene under øreflipp-nivå. Ikke på grunn av all rengjøringen som venter (den vil vente forgjeves i år som i fjor). Det er heller ikke på grunn av konfekten som skal lages, eller kortene som skal sendes ut til venner og familie.
Det føles så platt å heve pekefingeren. Men det må til.
Gjennom adventstiden ris vi av angsten for ikke å henge med.
Signert