Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Filmen «Promised Land» på tv.

Politisk enkeltsak: Flyktningene. Historiens dom mot oss vil bli hard. Ellers er jeg engasjert i utbyggingen av Bogerud senter.

Tror på: Jeg er ikke troende.

Forbilde: Nei, det ville være å ta i.

Leser daglig: Klassekampen og Dagsavisen.

Lydspor: Alf Prøysens barnesanger. Jeg hører «Nøtteliten» dagen lang.

Det verste du vet: Sutring.

Hva er det folk ikke vet om deg: Jeg hadde langt rockehår før.

Drabantbyene på Oslos østkant kan være ensomme steder når det er tirsdag og to uker igjen til jul. Ikke minst kvelder som denne, når vinteren har lagt seg som en glimrende hinne på asfalten, når det er helt mørkt og ingen snø å leke i.

Heldigvis finnes en vei ut av ensomheten. Den går opp en glatt bakke, forbi en stor byggeplass, gjennom en dør til et stort mursteinshus og inn på rom 207. På dagtid huser Oppsal Samfunnshus frisøren, hjelpemiddelsentralen, lørdagstrimmen, hørselshjelperen, biblioteket og barnehagen, men i kveld er det Østensjø SV som skal ha juleavslutning her. Torstein Bae og Susana Escobar, henholdsvis leder og kasserer for lokallaget, er i gang med å lage langbord til festen.

Halvannen uke tidligere lå Torstein Bae utstrakt i NRKs garderobe på Marienlyst. Han var syk og utmattet etter tre uker som sjakkommentator på direktesendte tv-sendinger til klokka fire på natta. Det var også tidlige morgener hjemme, med en ettåring som var oppe seks.

Nå ventet den største prøvelsen: opptil 15 partier med hurtig- og lynsjakk for å avgjøre VM-kampen mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin i New York. Heldigvis var matchen i praksis vunnet etter bare tre partier, og Bae kunne gå hjem og legge seg tidligere og lykkeligere enn vanlig.

Fakta:
Torstein Bae

Alder: 37 år.

Sivil status: Gift, far til Anton (1,5 år).

Bakgrunn: Sjakkspiller, leder i Østensjø SV, advokat, ekspertkommentator for sjakk­sendingene på NRK.

Aktuell med: VM i hurtigsjakk og lynsjakk i romjula.

Men det er langt fra Oppsal til Manhattan, og akkurat nå har Torstein Bae andre utfordringer enn å gjette neste sjakktrekk. Idet han skal til å dekke bordet, stopper han opp.

– Det store spørsmålet er om vi skal dekke på spiseskje eller teskje til riskremen. Det er jo ulike skoler her. Selv heller jeg mot spiseskje, sier han.

Stemmen minner litt om Kåre Willoch. Han er forsiktig, velopp­dragen og ikke spesielt høy. Ennå er det nesten en time til de andre kommer, men Torstein Bae har ikke tid til å slappe av. Han må sette fram julestjerner og røde servietter, alkoholfritt øl og julebrus. Han er travelt opptatt med å koke kaffe når de første medlemmene av lokallaget ankommer. Østensjø SV har akkurat lagt bak seg en opprivende nominasjonskamp, men det er det ingen som snakker om her. Faktisk blir politikk aldri noe tema blant de 18 menneskene som fyller rom 207 denne kvelden. De snakker om høyt blodtrykk, julemat og det kalde været.

Torstein Bae er omsider ferdig med forberedelsene. Han klirrer i glasset og reiser seg. Rundt bordene sitter to barnefamilier, ellers er de oppmøtte stort sett pensjonister eller godt voksne. Alle smiler til ham. Han sier:

– Programmet for kvelden er trivelig samvær i førjulstida. Håper alle får det koselig.

Sjakkbrettet har 16 bønder, åtte svarte og åtte hvite. Bøndene er svake. De andre brikkene kan hoppe langt, bevege seg i ulike retninger og utgjør en potensiell trussel mot brikker over hele brettet. Så ikke med bøndene. De er ordinære. De beveger seg langsomt, i rett linje framover og kan bare slå ut brikker i sin umiddelbare nærhet. Bøndene er mange, og det går ikke an å skille dem fra hverandre.

Torstein Bae var som en av dem. Han ble født 3. april 1979. Han spilte fotball, drev med orientering og satt foran tv-en og drømte om å bli sportskommentator. Han ble eldre, fikk nye drømmer og lange krøller. Han begynte på jussen, akkurat som de andre barna fra Nordberg på Oslos vestkant. Eksamensoppgaven fra 2007 var den mest ujevne som ble levert det året – «en blanding av det smått geniale og det høyst ordinære», som en medstudent uttrykte det. Han fikk likevel sitt juridikum og var snart ansatt som saksbehandler i Plan- og bygningsetaten i Oslo.

Torstein Baes lidenskap har alltid vært sjakk. Etter mange års spill og studier av de store mestre, befant han seg nå på høyt hobbynivå. Han deltok på det norske OL-landslaget og ble president i sjakkforbundet. Utenfor det lille sjakkmiljøet var det likevel ingen som visste hvem Torstein Bae var. Ingen var mer tilfreds med det enn Torstein Bae.

Men som alle sjakkspillere vet: En bonde kan noe ingen andre kan. Hvis han er tålmodig og tar sine små skritt til rett tid, kan han flytte seg helt over på motsatt side av brettet. Kommer han så langt, får han forvandle seg til akkurat hvilken brikke han vil.

Det var det som hendte Torstein Bae høsten 2013. Det var noen måneder siden han hadde lagt ned Sjakkhuset, en kombinert butikk og kursarrangør han grunnla sammen med kona i 2009, da NRK tok kontakt. Det var to uker til Magnus Carlsen skulle utfordre Viswanathan Anand om VM-tittelen. Tv-kanalen hadde aldri før hatt sjakksendinger, og var nå på desperat leting etter en ekspertkommentator.

– Jeg sa selvfølgelig ja og tenkte at dette kom til å bli morsomt å se på for dem som er interessert.

Tre år og like mange norske VM-serie seinere har sjakk blitt Norges nye nasjonalsport. Interessen for Magnus Carlsen hadde vært stor helt siden barnegeniet begynte å klatre mot toppen av verdensrankingen på 2000-tallet, men selve sjakkspillet forble innhyllet i mystikk. Det forandret seg med tv-sendingene fra sjakk-VM. Den høsten meldte butikker over hele landet at det var umulig å oppdrive nok sjakkbrett for å tilfredsstille etterspørselen.

Årets VM-kamp mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin markerer et foreløpig høydepunkt i den nye idrettsbevegelsen som har hjemsøkt landet. Rundt halvparten av Norges befolkning så på NRKs VM-sendinger i løpet av de tre ukene sjakkmatchen foregikk.

– Det er noe fint med NRK. Det har en spesiell verdi at vi fortsatt har en felles møteplass for hele folket. Det preger arbeidsplasser, familier og mennesker over hele landet. Det er en verdi vi ikke må glemme, sier stemmen som har vært lydsporet til det norske sjakkeventyret.

Seerstatistikken viser at nesten 200.000 mennesker ble sittende til langt over midnatt for å se parti etter parti ende i remis (uavgjort). I en tid der avisene ser det som en seier hvis de klarer å holde på folks oppmerksomhet i fem minutter, er dét ganske imponerende. NRK melder at verken langrenn eller fotball utløser så mye respons fra seerne som sjakk.

– Tenk det. Det var nokså tilfeldig at jeg fikk være med på dette eventyret, men jeg får bare nyte det.

Skjønt, tilfeldig er neppe ordet. Helt siden Torstein Bae var ganske liten har det vært et viktig mål å demonstrere at sjakk er for folk flest. Kallet fikk han allerede som 14-åring.

– Min tidligere sjakklærer lurte på om jeg kunne være med og ha barnesjakk sammen med ham på Kringsjå skole. Det hadde jeg absolutt ikke lyst til. Det hørtes veldig slitsomt og vanskelig ut. Men jeg klarte ikke å si nei.

Det viste seg raskt at 14-åringen hadde et talent for formidling. Snart satt han i styret i den lokale sjakklubben, og det tok ikke mange månedene før han ble aktiv i kretsen. Slik har det fortsatt. Som president i Norges Sjakkforbund arrangerte han hver vår sjakkturnering på danskebåten, der det uttalte målet var å vinne både partiene og festen. Siden starten av flyktningkrisa har han brukt mandagskveldene på å arrangere sjakk for flyktninger på Bøler bibliotek.

– Det var lenge en stereotypi om at sjakkspillere var smarte nerder som ikke klarte seg ute blant menneskene. Sånn er det ikke. Jeg var med på laget da Oslo Taxi vant bedriftsserien.

– Har du vært taxisjåfør?

– Nei. Det var lov å ha med én som ikke var ansatt for å fylle laget.

I en tid der det er vanlig å ha sjakk-app på mobilen, er det lett å glemme at sjakkspillere en gang ble sett på som sære, fjonete gutter med innoverstående sosiale antenner. Ennå høres gufset fra disse ideene, som når folk kommenterer at «det må være noe rart med han der Carlsen».

– Man hører fortsatt folk si at han må være autist eller ha asperger syndrom. Men sant å si har det i stor grad lagt seg, ikke minst fordi han har blitt så flink til å takle rampelyset.

– Hvor kom ideen om at sjakkspillere er virkelighetsfjerne særlinger fra?

– Jeg tror ikke jeg skal legge skjul på at det har en rot i virkeligheten. Sjakkmiljøet har alltid vært et tilfluktssted for dem som ikke passer inn. Da får du en god del særinger, som bruker sjakken som rein virkelighetsflukt.

Når Torstein Bae ikke er super­kommentator på tv, kler han ser som en helt vanlig mann og går til jobben som sjef i advokatkontoret Legalis. Under pulten på kontoret hans står en tredemølle.

– Når jeg likevel står hele dagen, kan jeg likevel gå litt. Iallfall tenkte jeg det da jeg skaffet den.

Nå skrur han den nesten aldri på. Tredemølla bare står der, med Bae oppå.

Torstein Baes inntreden i politikken kom etter 22. juli 2011. Da fikk det ikke hjelpe at studier, jobb, sjakkspill og -undervisning tok all tid.

– Før hadde jeg vært passiv sym­patisør, jeg var ikke engang medlem. Men etter terrorangrepet følte jeg at jeg måtte gjøre noe, at vi som samfunn måtte prøve å skape noe positivt.

– Hans Olav Lahlum er sjakkspiller, Bård Vegar Solhjell har skrevet bok om sjakk, tidligere sjakkpresident Bjørn Salvesen er SV-er og hele partiets stortingsgruppe er visstnok også habile sjakkspillere. Hva er det med sjakk og SV?

– Det tror jeg er tilfeldig. Et morsomt sammentreff.

Det er likevel ingen tilfeldighet at han havnet i SV. Han høres kanskje ut som Kåre Willoch, men Torstein Bae har alltid vært trygt plassert på venstre flanke. I Bae-hjemmet på Nordberg i Oslo ble politisk interesse tatt som en selvfølge. Mora, svenske Eva Liljegren, var direktør i Kirke- og undervisningsdepartementet og SV-er. Faren var høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae, en av Norges mest ruvende jurister mot slutten av forrige århundre. Han var engasjert som advokat i Alta-saken, listesaken, politivoldsakene i Bergen og ­Gleditsch/Wilkes-saken. Han var lenge rådgiver for SVs stortings­gruppe, og representerte partiet i Oslo bystyre på 1990-tallet. Foreldrene møtte hverandre på fredskonferanse i havnebyen Rostock i Øst-Tyskland i 1972.

– Hva er dine politiske ambisjoner?

– Null. Mitt politiske arbeid er så lite at nesten uansett hvordan du beskriver det, vil det framstå som mye større enn det er.

Han plasserer seg selv på venstresida i SV. Partiet har valgt seg slag­ordet «Ta kampen for et varmere samfunn» før neste års valgkamp. Et dårlig slagord, mener Bae.

– Det høres litt ut som KrF for meg. SV-ere skal liksom være så jævlig gode. Det blir folk irritert av. Det er selvfølgelig ikke noe galt med å være snill, men utgangspunktet vårt er at det er grunnleggende urettferdig­heter og maktstrukturer i samfunnet og at de må bekjempes. Vi burde plassere oss tydeligere til venstre for Arbeiderpartiet.

Torstein Bae er en av svært få i Norge som kan skryte av at han har slått verdens beste sjakkspiller, Magnus Carlsen.

– Jeg har slått Magnus Carlsen. Han var tolv år.

Det var i 2002. Året etter ble Magnus den yngste stormesteren i verden. Bae har den nest edleste sjakktittelen, internasjonal mester.

I dag spiller han nesten ikke sjakk lenger. Han spiller heller ikke mot kona, Silje Bjerke, som også er internasjonal mester.

– Jeg har spilt på såpass høyt nivå at jeg klarer ikke å kose meg med å spille sjakk. Skal jeg spille sjakk, er jeg nødt til å trene og studere variasjoner. Det blir bare stress. Skuffelsen ved tap er mye større enn gleden ved å vinne.

Et hovedproblem for avdankede sjakkspillere er åpningene. Sjakkspillere har brukt århundrer på å studere og utvikle åpningsmønstre.

– Det skjer hele tida nye utviklinger innen åpningene. I tillegg glemmer jeg det jeg har studert tidligere. Hvis man kommer på etterskudd i åpningen, er det kjørt. I tillegg gjør jeg tabber. Huff.

– Blant hordene av nordmenn som plutselig har blitt interessert i sjakk, anses det gjerne som en dyd å ikke planlegge langt fram, at det nærmest er juks å studere åpninger?

– Det er ingenting jeg heller vil enn at vi setter oss ned, glemmer all sjakkteori og bare har det gøy. Men det går ikke. Når jeg blir med på turnering, ender det med at jeg møter en 17-åring som trener ni timer om dagen. Det er ikke gøy.

Det finnes måter å omgå disse problemene på. Bae har flere ganger deltatt i såkalte Valhall-turneringer, som skiller seg fra vanlig sjakk ved at spillere får tildelt ekstra tid hver gang de drikker opp en øl.

– Det har vært tradisjon for å kombinere sjakk med en god fest. Men sjakk har blitt så seriøst. Det har blitt en sport.

I Stefan Zweigs «Sjakknovelle» fra 1942 møter vi en lege som sitter fengslet i Nazi-Tyskland under krigen. For å holde ut dagene på isolat, søker han tilflukt i sin eneste eiendel, en bok om tidligere sjakkmesteres legendariske kamper. Han memorerer hver tenkelige variasjon av partiene og terper på dem i sitt indre.

Når legen til slutt slipper ut av ­fengselet, er han ikke i stand til å stanse partiene som kontinuerlig spilles av i hodet. Først når han taper et sjakkspill ved å gjøre en bevisst tabbe, klarer han å bryte ut av det sinnssyke mønsteret. Novellens moral er åpenbar: Man må velge mellom sjakken og livet. Torstein Bae valgte livet.

larsv@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. desember 2016 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk