Lørdag 10. desember 2016
Bokraner: Karin Moe i franskavdelinga. Alle foto: (c) Arbeidsgruppe KOKS
Annektert ­avantgarde
Snøballdikt: Jón Sveinbjørn Jónsson og Thor­vald Steen aksjonerer utenfor NATO-radioen.
1. mai: Fra Faglig Fronts 1. mai-tog i 1985 hadde stuntpoetenes krav som parole.
Stuntpoetene: Fra leselystkampanjene og bitterhetens spede begynnelse.

Anmeldelse

I 1976 hoppet Arne Berg fra åttende etasje på Økernsenteret. Han landet på brun kartong. Ett stunt! Med livet som innsats og yrke.

Lenge var det stuntmenn som Arne Berg ordet stunt siktet til. Men så i 1983 skjedde det noe: Stuntpoetene entret scenen og tok over begrepet. I to hurtige år utøvet åtte poeter spilloppmakeri og kløktige aksjoner for å gjøre poesien til en synligere sjanger i «alle vitale deler av vårt samfunnsliv».

La meg starte, igjen, med å berømme stuntpoetene, Yokoland ved Aslak Gurholt og Flamme Forlag for kollektiv innsats og en solid utgivelse. Boka om stuntpoesiens historie er nyere norsk litteraturhistorieskriving innenfra, gjennom stuntpoetens generalsekretær Thor Sørheims lette og lystige penn. En stil han for øvrig deler med stunternes aksjoner, som var av det lekne og pressefengende slaget: De «stjal» blant annet 5000 bøker fra Notodden bibliotek og ville sende dem til Islands president Vigdís Finnbogadóttir, ettersom lederen for sagalandet bedre visste hvordan litteratur skal ivaretas og formidles enn underfinansierte norske folkebibliotek. Altså har vi ikke å gjøre med noen agitatorisk litterær avantgarde, men en gruppe poeter som var skuffet over poesiens kår og villige til å yte en skjerv for å spre entusiasme om sjangeren.

Fakta

Sakprosa

Thor Sørheim

Stuntpoetenes historie

Flamme Forlag 2016, 240 sider

De involverte poetene (Karin Moe, Triztan Vindtorn, Erling Kittelsen, Torgeir Rebolledo Pedersen, Arne Ruste, Jón Sveinbjørn Jónsson og Thorvald Steen) står bak noen av de rareste og beste sjangerblandende bøkene i Norge, men som stuntpoeter lagde de ingen utgivelse. Her har imidlertid Aslak Gurholts kløktige hånd bundet sammen Sørheims hovedtekst med nye drøftende og utdypende tekster av gjenlevende stuntere, samt et stort arkivmateriale og gode dokumentariske fotografier. Boka har blitt en innbydende bukett som er oversiktlig og ikke for meget. Flamme får kulturforlagsros for å se viktigheten av denne arven – og hvilken rolle en slik arkivaksjonisme kan spille for ettertiden (om den bevares) – der større forlag ville tenkt: marginalt. Utgivelsen minner med sin evne til å få arkivmateriale i snakk en hel del om utstillingen på Oslo Kunsthall nå, «Situasjonistene i Skandinavia», hvor de noe tidligere og hakket mer totalpolitiske skandinaviske situasjonistene blir satt under lupen. Anbefales.

Boka er særlig givende å tenke med i spennet mellom å være referat over en effektiv og frikete aksjonistgruppe i et gryende blått tiår, og dagen i dag. Det vi vet om tiden siden i kulturnorge, både som levende lesere og ved hjelp av de mange innskutte bidragene fra de aldrende stuntpoetene, hever boka og forhåpentligvis innsatsens relevans.

Så lyktes stuntpoetene i å gjøre poesien synligere?

Vel, de siste tretti årene har ordet «stunt» gått fra å nevnes i de trykte mediene maks 15 ganger i året, til 1500 per år de siste ti årene. Samme uke som jeg får «Stuntpoetenes historie» i posten fylles mediene – og dermed samtalene og hodene – med flyktningstuntet til Listhaug og reklamestuntet til Joner. Så jeg fortsetter like greit her: Listhaug kommer fra First House, og PR-bransjen(e) er de som har et mest aktivt forhold til stuntet, altså PR-stuntet. De bransjene har vokst inn i himmelen siden stuntpoetene. Og fordi enhver døgenikt er blitt en merkevare er stuntet i dag arbeidsmetode for alle andre enn poeter som beklager poesiens manglende posisjon i samfunnet. Ja, stuntet er knapt aktuelt for PR-selskapene, all den tid forbrukere gladelig tar oppgaven og flash-mobber i vei på jakt etter litt simulert mellommenneskelig kontakt.

Aksjonene stuntpoetene bedrev ønsket å formidle poesi (altså ikke en spesiell poetikk) ut til folket. De gjorde det ved å bruke pressen til humoristiske utfall mot politikere og næringsliv. Stuntpoetene kunne møte Norges første kulturminister Lars Roar Langslet og stjele L-ene i navnet slik at han ble Ars Roar Angset, fordi han ikke ville lese dikt fra Stortingets talerstol. Og ikke glem at n’ Angst hadde et særs nært forhold til litteratur; han svarte til og med stunterne med et sirkeldikt.

Tretti år senere jobber kulturministeren Inda Hofstad Heeand mest med doping som visepresident i World Anti-Doping Agency, altså leppepomade. Jeg skulle ønske det holdt med den setningen. I våre dager kan man jo bare skrive et dikt på insta og nå ut til flere tusen følgere – hva skal man da med en kulturpolitikk? Vel, hvis noen trodde «Norge» var dårlig i matte, sjekk leseferdighetene! Altså må jeg stave det ut: Å lese er ikke det samme som å innta eroderende informasjon.

Arne Berg reiste seg for øvrig helskinnet og bokstavelig opp fra kartongen på Økern.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. desember 2016 kl. 10.47
Lørdag 24. juni 2017
Evig krise: Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varoufakis har en skarp analyse med uklar konklusjon.
Lørdag 17. juni 2017
Original: Lars Mørch Finborud sjonglerer samtidssatire og snurrepiperier i sin nye roman.
Lørdag 10. juni 2017
Tvist: Barnefordeling tangerer innvandringsdebatten i temperatur.
Lørdag 27. mai 2017
Kråkas song: Max Porter går i dialog med den britiske nasjonalskalden Ted Hughes for å gi sorgen et ansikt: en kråke.
Lørdag 20. mai 2017
Kunsten å gå: Han ville få folk ut i naturen for å åpne sansene. Men hva fant egentlig Henry D. Thoreau?
Lørdag 13. mai 2017
Å blande fakta og fiksjon blir som kjent ikkje alltid faksjon, men oftast fiksjon, slik blandinga av ei flaske vin og nokre dropar vatn ikkje blir vatn, men vin så god som nokon. I forordet til «Allmenn teori om glemsel» slår José Eduardo Agualusa...
Lørdag 13. mai 2017
Unike tekster: Inger Christensens essays undersøker grunnleggende betingelser for å skrive og lese litteratur.
Lørdag 6. mai 2017
Betong: Kjartan Fløgstad skildrer hvordan drømmer manifesterte seg i sovjetisk arkitektur – hundre år etter revolusjonen.
Lørdag 29. april 2017
Underkastelse: Økonomien er en presis, ondsinnet og skadelig ideologi, hevder Bernard Maris, som leser Michel Houellebecq politisk.
Lørdag 22. april 2017
Integrering: Å følge 1990-tallets innvandringsdebatter er som å se en ulykke i slow motion, skriver Mattias Tesfaye.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk