Klassekampen.no
Fredag 9. desember 2016
Hest i byen: Kristin Vollset mener vi trenger hester i byene. Her har hun bidratt med sitt i Bergen sentrum, med en hest hun har fått låne av vennen Sigurd Monssen fra Frotveit gård.
Musikk
Et tilfeldig møte
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Kristin Vollset reiste på måfå ut i verden i en gammel ­folkevogn. Det ble opptakten til et møte med et fritt hestefolk i Dublin.

Det er ikke så ofte en musikkvideo rører folk til tårer. Men Kristin Vollset, kjent under artistnavnet The Musical Slave, har laget en video til sin nye singel «No plan» som gjør nettopp det. Den tolv minutter og 40 sekunder lange musikkfilmen er en slags antropologisk-musikalsk hyllest av et irsk byfolk, en tenåringsgjeng og ikke minst hestene deres.

Den som ser videoen, skjønner at vi har å gjøre med en helt spesiell musiker. Men videoen gir også et innblikk i et møte mellom mennesker som har sett og forstått hverandre på et dypt og intenst plan.

Det er kanskje ikke den mest åpenbare kombinasjonen av folk: en bergensk musiker i slutten av 20-årene på gjennomreise og en røff guttegjeng fra Meath Street i et av de mer shabby områdene i Irlands hovedstad Dublin.

– Det var mange som spurte hvorfor jeg ville henge med 15–16 år gamle gutter og ikke med folk på min egen alder, akkurat som det var noe galt med meg. Sannheten er at det var mye gøyere å henge med disse guttene enn med noen andre, ler Kristin Vollset.

Men før Irland og Dublin: Vi må innom Bergen, hvor vi møter den hjemvendte musikeren.

Fakta:

KRISTIN VOLLSET

Alder: 33 år.

Yrke: Musiker.

Sivilstand: Ugift.

Hvor er du i livet? Under halvveis. Tror jeg er akkurat der jeg skal være.

på sparket

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Henry Millers «Krepsens vendekrets». Han levde veldig likt slik jeg levde på den tida jeg leste den: et nomadeliv uten penger. Jeg følte at måten jeg levde på, fikk en verdi.

Hva er din favorittfilm?

– «Intouchables», en fransk film om en gangster som blir støttekontakt for en rik mann i rullestol. Det er en helt sinnssyk film om å overkomme raseskiller og klasseskiller.

Hva slags musikk hører du på?

– Idolet mitt er Nina Simone. Jeg liker ikke å rangere musikk, men akkurat hun er i en klasse for seg. Jeg føler hun har sunget om alle aspekter ved den menneskelige tilstand, og det uten bullshit. Hun synger bare om det som virkelig betyr noe.

En kosmisk hage

I Bergen har Vollset lenge vært en del av bybildet, som musiker med synth eller gitar på Vågsallmenningen og Torgallmenningen. Poetisk-realistiske videoer på nettet viser hvordan musikken hennes møter alt fra fulle bergensere, skravlete amerikanske turister, dansende jenter og danseklare eldre menn. I motsetning til mange gatemusikere spiller hun sin egen musikk.

– Den energien jeg får av å spille på gata, er helt spesiell. Og jeg føler at jeg gir noe viktig til folk.

Å lage musikk er som å dyrke en kosmisk hage, forklarer hun.

– For alle sangene vokser mens jeg pleier dem. Når de er sprekkeferdige, så tenker jeg: ok, nå må vi prøve å få deg ut i verden.

– Hva skjer når du oppdager nye planter i skogen?

– Jeg føler jeg har veldig god oversikt og vet hvor alle sangene er. De nye sangene springer fort opp fra et frø til en blomstrende plante.

Hun liker ikke å bruke ord som «karriere», «plan» og «penger» når det kommer til musikk.

– Av og til får jeg en følelse av at det handler mer om artisten enn musikken. Musikken er noe som kommer gjennom deg og er et ydmykt arbeid som må tas seriøst. Jeg prøver å formidle musikken på en mest mulig respektfull måte, sånn at budskapet skal nå fram til folks sjel. Kunsten og arbeidet er viktigere enn oppmerksomheten.

– Du omtaler singelen «No plan» som den viktigste du har laget. Hvorfor har du ikke gitt ut noe før?

– Det er det mange som lurer på. Det har kanskje litt med perfeksjonisme å gjøre, selv om jeg ikke liker det ordet. For jeg har laget veldig mye, men jeg liker å la låtene modne i noen år. Da først ser jeg hvilke sanger som har tålt tidens tann.

– Hvorfor er denne låten viktigst?

– Den beskriver virkelige mennesker og har derfor høy sjeleverdi.

Skjebne og tilfeldighet

Det er våren 2011. Vollset er lei Bergen og Norge. Hun tar lappen og kjøper seg en folkevogn-van, pakker musikkutstyr og et kamera. Hennes eneste plan er å finne et nytt sted å bo. Det er ikke første gang hun begir seg ut i verden. Hun har allerede vært overalt i Europa, bodd i Frankrike og England, og til og med vært fisker i Mexico.

– Hvorfor var du lei Norge?

– Er det mulig å ikke bli lei Norge holdt jeg på si, ler Vollset, men tar seg i det.

– Nei da, jeg elsker Norge, men du må bo utenfor Norge for å sette pris på landet. I Irland er det for eksempel veldig stor avstand mellom arbeiderklassen og middelklassen. Det er veldig trist. Så den sosiale mobiliteten vi har i Norge, må vi sette pris på.

Reisen for fem år tilbake gikk via Danmark, Holland, England og Skottland. Hun hadde egentlig ikke tenkt seg til Irland, men rundt Liverpool et sted dukket Irland stadig opp på GPS-en.

Rygget inn i en stall

– Skal jeg virkelig til Irland, tenkte jeg. Jeg var litt usikker, så jeg tok meg et bad i sjøen for å klarne hodet og forsto at, ja: Det er Irland jeg skal til.

Den første dagen i Dublin kjører hun rundt og leter etter et sted hun kunne parkere gratis. Hun er helt blakk. En mann peker mot et lite smau, hvor det er en ledig plass helt innerst.

– Det var veldig trangt, så jeg klarte å krasje baklyset mitt inn i murveggen, og bare noen sekunder seinere kom der en hest ut av en luke i veggen!

Plutselig er hun omringet av en gjeng med 15–16 år gamle gutter i joggedress. En av dem spør: «You wanna come for a spin?»

– Jeg visste ikke hva «a spin» betydde, men jeg skjønte at det var noe jeg ikke ville gå glipp av.

En av guttene henter en hest og spenner for en toseters vogn.

– Jeg følte at en flamme ble tent i hjertet mitt. Det var en enorm frihetsfølelse å være til hest midt i byen. Jeg tenkte: «Vi tar over! Vi vinner!» Det var som om naturen vant over byen, over bilene og bussene.

Vollset blir værende i nabolaget i to og et halvt år. Etter noen måneder kjøper hun sin egen hest, begynner å ri uten sal, eller kjører rundt med guttene i bilen sin.

Hestefolket i The Liberties-området sørvest i Dublin har røtter tilbake til oppstarten av Guinness-fabrikken i 1759. Hestene ble brukt i ølproduksjon, men da hestene ble overflødige, fortsatte arbeiderklassefamiliene å holde hester. Hesteholdet har blitt videreført fra far til sønn i generasjoner. Derfor er hester i gatene fortsatt et vanlig syn i Dublin sentrum.

Et jungeleventyr

Kristin Vollset hadde nok noen fordommer mot guttegjenger i joggedress. Men når hun ble kjent med dem, ble hun imponert over deres dype visdom og livsglede. Hesteguttene var ikke så opptatt av å «bli noe». For dem handlet livet mest om å ha det bra her og nå. Spesielt to av guttene ble viktige for henne. De hjalp henne med alt.

– De er så skarpe og leser alt som skjer rundt dem. De klarer samtidig å trekke alt opp på et nesten kosmisk plan, hvor de klarer å se magien og humoren i hverdagen slik at livet blir mer verdt å leve.

Hun mener verden åpnet seg på en helt ny måte i det usannsynlige vennskapet.

– Ingenting er kjedelig med disse guttene på laget. Bare en kjøretur i nabolaget er som et jungeleventyr.

Samtidig ga hestene livet deres en ekstra dimensjon.

– Du får en konkret fysisk energi av å være med dyr. Går du gjennom en by med en hest, ser du at folk lyser opp. Hestene bærer med seg et helt eget energifelt. Problemer forsvinner, og du får en følelse av at fortid og framtid ikke betyr noe. Du er her og nå, og det er bare gøy å leve.

En dokumentarfilm basert på 130 timers råopptak fra tida hos heste­folket er nå i redigeringsfasen.

– Jeg følte et ansvar for å filme disse folkene. De er altfor fantastiske til å bli glemt.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 2. januar 2017 kl. 13.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk