Kristendomstimene på barneskolen ga meg tid til tanke og filosofering. Det var bedre for meg å være i undringens verden enn i den skråsikre, matematiske. Men plutselig ble det fortalt om arvesynden, som Gud skulle ha plassert inn i verden. Jeg ble rasende, reiste meg opp og gikk mot døra og sa strengt at dette ville jeg ikke høre på. Lærer’n tok det pent og fortalte meg i neste time at slik kunne jeg ikke oppføre meg, men han forsto meg på et vis, og jeg fortsatte min avvisning av arvesynden i mange, mange år.