Klassekampen.no
Tirsdag 6. desember 2016
Prekære tilstander: Usikre arbeidsforhold er langt fra noen ny utvikling, skriver Knut Kjeldstadli. Her stimler folk sammen utenfor arbeidskontoret i Oslo på 1930-tallet. Foto: Ukjent fotograf, NTB scanpix
Det er vesentlig at arbeiderbevegelsen også får med seg «prekariatet».
Til Trygve fra Arthur

Trygve er hovedpersonen i tittelnovellen i Jan Kristoffer Dales fine novellesamling «Arbeidsnever» (2016). Han jobber med flaskesortering på en brusfabrikk. I novellen vises en rekke trekk ved arbeidet – arbeidspress, fysisk slitasje, effektivitetsjag, tidskontroll, lav lønn (og med det svakere rett til arbeidsløshetsstønad og pensjon), vilkårlig og nedlatende ledelse og ikke minst en utsiktsløs og uforutsigbar situasjon – de går på to ukers kontrakter.

Sammen med ham arbeider en sammensatt flokk: «stort sett vikarer, ufaglærte nordmenn og europeere som venta på å få utdannelsen sin godkjent i Norge. Det var en ingeniør fra Latvia og en arkitekt fra Polen. Det var også to mekanikere fra Litauen og en lærer fra Romania. To av nordmennene han jobba sammen med, var halvutdannede pedagoger. Men resten var folk som han sjøl. Folk som hadde hoppa av fra videregående eller begynt å jobbe etter ungdomsskolen».

I det store oppbruddet fra den lange stabile industrikapitalistiske fasen har det blitt et økende antall arbeidstakere som er i Trygves situasjon. Den egyptiske økonomen Samir Amin skjelner mellom det han kaller «prekære» og «stabiliserte» folkelige klasser. I det globale Sør utgjør de siste to tredeler og de første en tredel. I det globale Nord er tallene omvendt: En tredel lever under prekære vilkår – om en legger sammen ufrivillig deltid, midlertidig arbeid, vikarbyråkontrakter, kvasisjølstendig arbeid, outsourcing, «working poor» som må ha flere jobber, folk i grått og uregulert arbeid, og i svart, slaveriliknende arbeid og i regelrett arbeidsløshet. Og andelen vokser. Et land som Romania har lavere gjennomsnittlig reallønn enn mange områder i Kina.

Guy Standing har i boka «The Precariat» (2011) argumentert for at disse kategoriene utgjør en ny klasse. Han stiller prekariatet opp mot proletariatet, som han identifiserer som de fast ansatte ‘standardarbeiderne’ med røtter i den industrielle kapitalismen. Foreløpig er ‘prekariatet’ bare objektivt en klasse, ikke subjektivt, med Marx’ ord, en klasse an sich, ikke für sich. Men den dagen kan, vil, komme – og faren er da at kursen går mot høyre, sier Standing.

Men det er argumenter mot tanken om at en ny klasse har oppstått. For det første er det ikke noe skarpt skille mellom de to kategoriene, ikke et klart atskilt A-lag og B-lag på arbeidsmarkedet. Det dreier seg om en skala fra høy sikkerhet til arbeidsvilkår som Trygve sine. Og folk kan vippes mellom de to situasjonene; det en trodde var sikkert, kunne svikte om tidene ble dårligere.

Ei heller er det historisk nytt at lønnsarbeidet har vært usikkert. Før den lange stabile fasen fra andre verdenskrig til henimot 1980-tallet var normalsituasjonen at folk var undersysselsatte. Og vilkårlig arbeidsgivermakt florerte – for hushjelper og tjenere, kontraktsarbeidere og arbeidere i sweat shops.

Heller ikke er indre motsetninger blant lønnsarbeidende nytt. I fagbevegelsens oppkomsttid holdt mange fagarbeidere distanse til fattiglemmer. Kanskje var dette et skvalp fra 1800-tallets ideologiske skille mellom «verdige» og «uverdige» fattige. Kanskje var det fordi det ikke var sjølsagt at en ikke sjøl risikerte å havne i fattigboksen.

Og da massearbeidsløsheten kom i mellomkrigstida var det ikke gitt hvordan fagbevegelsen skulle stille seg: Skulle de søke å holde på arbeidsløse medlemmer, invitere dem inn i foreningene og kjempe deres sak? Skulle en organisere egne arbeidsløshetsforeninger? Skulle en rett og slett la saka skli, fordi det kostet mye tid og arbeid for å verve og holde på arbeidsløse? Ja, kunne en tenke, vi fagorganiserte var best stelt med å ignorere dem som var uten arbeid.

Men motstemmer fantes. Arthur Berby talte på LO-kongressen i 1931 om «den fare for arbeiderklassens kamp som det lå i kløvningen innen arbeiderklassen med en forholdsvis godt avlønnet arbeider etter tariffmessig lønn på den ene side og en helt til skinnet proletarisert arbeider på den annen. […] Det kan ikke være riktig at skjerme oss og ikke de andre. Våre hustruer møter op i butikkene med kontanter, og de arbeidsløse med matlapper. Det blir på den måte et bunnløst svelg mellem os. Og fascistene finner rørt vann å fiske i. Er vi ikke påpasselige og sørger for å få de arbeidsløse inn på arbeidsplassen så kan de kanskje ikke holde ut».

Mon ikke Arthur har noe å si til og om dagens Trygve?

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 2. januar 2017 kl. 13.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk