Klassekampen.no
Mandag 5. desember 2016
I klem: Sylvi Listhaug frir til velgere som liker tradisjonelle kjønnsroller, samtidig som hun i høyeste grad er karrierekvinne selv, skriver Asta Håland. Foto: Tom Henning Bratlie
Sylvi Listhaug er for likestilling – når det passer henne.
Stakkars statsråd

Allerede 5. mars i fjor skrev innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug en kronikk i VG der hun forklarte kvinnebevegelsen at vi måtte slutte med dette evinnelige maset om kvinnelønn, pornokultur og rasering av arbeidsmiljøloven. Isteden bør kvinnebevegelsen begynne å bry seg om noe viktig, skriver Listhaug. Dette har hun holdt på med siden. Hun fyrer opp med karakteristikker om at kvinnebevegelsen ikke bryr oss om den urett som ikke rammer oss selv.

Det er forskjell på folk. Det er nemlig synd på Sylvi Listhaug. «Jeg er lei av at eliten skal fortelle folk flest, folk som meg og min familie, hva som er riktig og galt,» skriver hun på mammabloggen sin. Hun har behov for en slik blogg, ellers kan velgerne komme til å tro at hun ikke er en ordentlig kvinne og mor, nå når hun skal ta ut lite fødselspermisjon. Eller enda verre, Frps velgere i Møre og Romsdal kan komme til å tenke på at Sylvi Listhaug bor der inne i Oslo, og lever et liv langt fra deres eget. Ja, det kan faktisk være vanskelig å skille livsvalgene hun tar fra de valgene andre karrierekvinner gjør der i hovedstaden.

Men Listhaug vet råd, hun har ikke jobbet i First House for ingenting – angrep og nytale er løsningen. Så hun skriver at årsaken til disse valgene virkelig ikke er på grunn av at elitefeministene har lagt til rette for slike valg. Nei, hun har bare en slik forferdelig viktig jobb, og dessuten hadde hun hjemmeværende mor fram til hun var 12, så ingen må mistenke henne for å ikke være for dagens kjønnsmaktsordning, kvinnelønn, den reduserte pappapermen og kontantstøtte. Det er bare fordi hun har kommet i denne situasjonen da!

Kvinnekamp, eller likestillingskamp, er grunnleggende sett et spørsmål om demokrati. Det avgjørende er om vi tror det er et fritt valg, eller et strukturelt problem. Er det ikke strukturelt, er det jo ikke noen grunn til å lage politikk på det. Fremskrittspartiet har i alle år vært i fremste rekke for å forsvare femtitallets kjønnsrollemønster. Det var tider det! Med hjemmeværende mødre med nybakte boller, og der menn kunne styre og stelle uten innblanding fra plagsomme kvinner, eller enda verre, feminister. De plagsomme elitefeministene har i løpet av de siste femti årene omformet samfunnets strukturer. Nå er mødrene i arbeid, de er høyt utdannet og dobbeltarbeidende. I tillegg til at velferdsstatens ordninger har blitt utvidet til å omfatte både sykehjem og barnehager. Denne nordiske modellen har vist seg svært så konkurransedyktig, for å bruke regjeringens terminologi.

Sylvi Listhaug er ikke den eneste som framstiller seg selv som uvitende og ureflektert om egen posisjon, men få gjør det med samme frekkhetens nådegave. Mot elitefeministene med elitejobber i barnehager, skoler, butikker, kontorer og fabrikker, på sjukehus, sosialkontor og oljeplattformer, og ja, også på universitet og i operasjonssal – mot disse er det ikke lett for en enkel statsråd å holde stand.

I diskusjonen om utsendingen av mindreårige flyktningbarn skulle vi jo tro at det er barna det er synd på, men nei, det ble Listhaug igjen. Hun blir misforstått og forfulgt. Og når Kristoffer Joner gjør en innsats for barnas sak, så var det både frekt og uredelig. Han hadde nemlig ikke gjort det alene, men fått hjelp både av et reklamebyrå og Noas, som i tillegg tjente nesten fire millioner på utspillet.

Privilegert? Bare fordi hun er minister, med egen sjåfør, egne politisk ansatte, egen taleskriver, høy lønn og et eget departement til disposisjon. Bare fordi hun er gift med en elitemann med jobb på Stortinget, der ingen ville finne på å stille spørsmål ved at han skal ha ni måneders fødselspermisjon?

Kvinneaktivister blir verken rike eller del av samfunnets elite ved å organisere seg mot kvinneundertrykking. Vårt arbeid er frivillig, ulønnet, og ofte upopulært. Men nå har vi fått en ny merkelapp – vi er elitefeminister. En av verdens rikeste menn vant valget i USA med å snakke om «de andre» som eliten. Sylvi Listhaug prøver samme medisin. Norge er ikke USA. Håper jeg.

PS. De norske kvinneorganisasjonene har lite penger og få rike onkler. Jeg forsikrer på ære og samvittighet at jeg har skrevet hvert eneste ord helt selv. Med et lite reklamebyrå i ryggen hadde det kanskje vært lettere å komme ut med politikken vår?

asta.haaland@lyse.net

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2016 kl. 10.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk