Klassekampen.no
Mandag 5. desember 2016
Spell no’ Stones, a’!

Kommentar

Trengte vi egentlig en påminnelse om hvorfor de betyr noe i utgangspunktet, slik ordet er på gata og blant fornøyde kritikere etter fredagsslippet av «Blue & Lonesome»? Det er vel bare å sette på en hvilken som helst Rolling Stones-skive fra 1964 og til og med «Exile on Main St.» i 1972, kanskje minus deres lille psykedeliaflørt i sju-og-seksti.

For hvis det er ett klassisk rockeband som tåler den berømte tidens tann, må det jo være dem – og særlig nå, når ingen låter som dem og ingen lenger prøver engang.

Med drivende, energisk rock & roll så godt som helt fraværende fra all verdens hit- og albumlister. Så er det litt besnærende og kanskje også søtt å tenke på deres nye tolvsporsøvelse i bluesen som formet dem som en revitalisering av Stones som aktivt band, et band som «finner seg sjæl».

Hvilket skulle bety at de i framtida igjen leverer som de engang gjorde, omtrent som om «Blue & Lonesome» skulle bli Mick & Keiths svar på Dylans «Good as I Been to You» (1992) og «World Gone Wrong» (1993), coveralbumene som fikk ham tilbake på et kreativt spor som etter hvert utløste tre mesterverk på høyde med hva som helst i Bob-katalogen.

Men Keith Richards er 72, Mick Jagger er 73 og Charlie Watts er 75, så det virker som en heller fjern tanke. Det sagt, Cohen var tross alt 81 da han spilte inn «You Want It Darker», hans beste siden «I’m Your Man», så alt kan med andre ord skje, spesielt i en tid der de fleste av de største virker mer enn litt opptatt av ettermælet sitt.


Og 51 år etter at de nådde førsteplassen i England med Willie Dixons «Little Red Rooster», låter bluesbandet Stones mer enn solid.

Jada, mulig de kunne øvd mer, men samtidig ligger magien, som alltid hos denne gjengen, i det uforklarlige – i øyeblikkene det halter og forsinkes, i mellomrommene og sprekkene, der de finner rytmen inni rytmen inni rytmen. Og gjerne låser seg fast, som når de gjør Little Walters b-side «Hate to See You Go». Men stjerna er jo egentlig ikke bandet, men nær sagt selvfølgelig den eneste av dem som fortsatt er i toppform: Mick Jagger.

Ikke like snerrende frekk som da han sang «I Just Want to Make Love to You», men yppig nok. Med et munnspill som tar sats og flyr, med en djevel i detaljene som kler dette ekstraordinære materialet – jump blues og Chicago-blues, så godt som aldri åpenbart eller utspilt, valgt ut ikke bare av kjennere, men noen som lever i det og for det.

Helt til slutt gir vi ordet til Keith Richards, bare fordi det er gøy. Sitat: «I once went to a party at Muddy Waters’ house – and when I woke up I was in Howlin’ Wolf’s house.» Livet, som han kalte det.

eirikb@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 4. januar 2017 kl. 16.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk