Klassekampen.no
Mandag 5. desember 2016
Nasjonalromantisk bakgrunn: «Brudeferd i Hardanger» har fått plass på kortveggen bak mikrofonene i Geir Sundstøls hjemmestudio i Oslo, der ymse strengeinstrumenter tar opp mesteparten av plassen.
Aktiv type: Denne høsten og førjula er Geir Sundstøl aktuell med Molvær, Bjella, Young Neils og sin egen soloplate.
En verden av strenger
Bearbeider lyd: «Bare hør her.»
Shankar-gitar: Vrien å mestre fullt ut.
Konsentrert: Live på en intim scene.
Molvær-band
Bjella-band
Sundstøl på Big Dipper: Med sin pedal-steel utviklet av Williams Guitar Company i Minnestota – og med den grønne dobroen så vidt synlig i bakgrunnen.
I en årrekke har Sundstøls gitar vært den mest spilte på norsk radio, som ­akkompagnement til alle de største.

Intervju

Strengt tatt ikke hva man kunne forvente av en konsert med de blåmerkede visene til Stein Torleif Bjella. Men under «Innegubbens drøymejul» 17. november i Oslos nest største musikkstue, Sentrum Scene, var det verken bygdetristesse eller bygdehumor som stakk av med bestemannspremien, selv om begge deler, og særlig sistnevnte, dominerte et variert sett med hell. Høydepunktet og det definitive klimakset kom helt til slutt, som det også var lagt opp til, da Geir Sundstøl tuslet de få meterne på tvers av scenen, forbi hovedpersonen Bjella, og over til Amund Maarud. Fra hver sin flanke hadde de to kledd inn låtene med stort sett reserverte strenger kvelden gjennom, men nå, på halen av «Blomen», selve bandlåta fra Bjellas gode album av året, gikk de inn i en gitarduell som tok fyr – og deretter letta, perfekt avstemt med Maaruds skarpe, hylende bluesrock mot Sundstøls rundere og mer bøyelige spill, kanskje mer country og åpenbart mer Halden.

«Kvistknusar», kalte Bjella ham fra scenen. Som på tross av at han ikke knuser noe som helst passer bedre på Sundstøl enn «axeman» eller liknende honnør-begreper som brukes om gitarhelter av alle slag. Ikke fordi «axeman» opprinnelig er et jazzuttrykk (rimer på «saxman»), men fordi Sundstøl ikke først og fremst hogger til og jobber med stammen, men rundt den. En detaljarbeider som tjener melodien og låta, som kan dra den i en ny retning og underveis skape små, ettertenksomme lommer som veldig få gjør etter ham. Som er en av flere logiske grunner til at han har blitt en av landets mest brukte musikere.

Fakta:

Geir Sundstøl:

• Norsk gitarist og strengemester fra Halden, født 2. oktober 1969.

• Har siden han ble profesjonell musiker på slutten av åttitallet vært i bandene Rovers, Morris, Leieboerne og Young Neils.

• Og har i tillegg spilt på plater av bl.a. a-ha, Odd Nordstoga, Bjørn Eidsvåg, Di Derre, Lillebjørn Nilsen, Stein Torleif Bjella, Sissel Kyrkjebø og Nils Petter Molvær.

• Noe som har gjort ham til en av de aller mest spilte musikerne på norsk radio.

• Er for tiden aktuell med sitt andre soloalbum på plateselskapet Hubro. Nye «Langen ro» er oppfølgeren til fjorårets «Furulund».

Og det uten å være fra en musikalsk familie, eller engang å være et utpreget musikalsk barn. Riktignok lærte Sundstøl å håndtere munnspill i oppveksten i Østfolds fjerde største by, samtidig som han fikk innføring i bluesskalaen av en onkel som også ga ham intet mindre enn to elgitarer. Men i korpset lyktes han for eksempel ikke, ble til og med holdt igjen som aspirant et år ekstra, og hadde minst én kompis som var en bedre gitarist, ifølge Sundstøl selv, da.

– Men jeg ville så gjerne. Og det handla mest om det, om vilje, og minst om talent. Dessuten var det jo tøft å spille gitar – og jeg hadde ikke anlegg for så mye annet, heller. Så med åra har jeg blitt litt som en politisk broiler – hehe – det er dette, og kun dette, jeg kan.

Vi møter den kledelig beskjedne Geir Sundstøl hjemme i Oslo. Han har rukket å bli 47 nå i høst, vært profesjonell musiker i snart tretti år og spilt på flere og større norske plater enn de aller fleste. Noe som forklarer hvordan han kan ha leilighet med innspillingsstudio i kjelleren, midt i hovedstaden. Ikke at det er en utpreget fancy kåk – med litt klesvask her, en barnesykkel der, et pumpeorgel ved den ene veggen og dekorative tallerkener på den andre («kjøpt på Ebay og når jeg har vært på reisefot»). Men leiligheten har den der trappa ned til et lite studio, med et bonus trommerom med hems som kan alternere som lekerom.

– Det var selvsagt hjemmestudioet som gjorde utslaget, og som er grunnen til at jeg kjøpte leiligheten i utgangspunktet, sier Sundstøl mens vi nipper til svart kaffe (men han har melk) ved spisebordet.

Ikke at han har anledning til å være der nede så ofte – som denne høsten og førjula, med diverse oppslukende oppdrag ute på veien, nesten kontinuerlig. Med jazztrompetist Nils Petter Molvær, som han har spilt slide-gitar med siden før «Switch» fra 2014, og som han turnerte Europa rundt med i oktober. Med visesanger Bjellas band, som han har spilt munnspill og diverse stengeinstrumenter med siden «Heidersmenn» i 2009, og som han har turnert Norge rundt med i november. Og med coverbandet Young Neils, Neil Young-hyllesten til Lars Lillo-Stenberg & co., som han anser seg selv som ferskt medlem av («jeg har jo bare vært med i 17 år»), og som han i desember besøker fem norske byer med. En kjærlighetserklæring han ser fram til, bare fordi «det er godt å spelle musikken til Neil Young».

Pluss at han i tillegg har sin egen, lille solokarriere. De siste 15 månedene lansert av Andreas Meland og plateselskapet Hubro, som har gitt ut albumene «Furulund» (2015) og snart to måneder gamle «Langen ro» (2016), i en stil som tar seg tid, dveler, flyter og … etter hvert blir et behagelig sted å være.

– Det skjedde vel noe da jeg var på turné med Nils Petter [Molvær], og observerte hvordan publikum faktisk sitter i ro og hører etter. Jøss, går dette an og, tenkte jeg. Er det virkelig folk der ute som er interessert i å lytte på denne måten?

For brorparten av Sundstøls musikerkarriere har ikke gått med til introverte drømmelandskaper med svevende stålklang i front, selv om steelgitaren har vært med ham omtrent hele veien, fra han spilte på deLillos’ «Da tiern var gul» (1990) til Molværs «Buoyancy» (2016). Og derimellom på norske bestselgere og klassikere om hverandre, med a-ha, Harket solo og Savoy, med Di Derre, D.D.E., Henning Kvitnes, Bjørn Eidsvåg, Marit Larsen, Tone Damli, Odd Nordstoga, Anne Grete Preus, Eriksen, Jonas Fjeld, Børretzen/Myhre, Sissel Kyrkjebø og veldig mange flere.

Med de navnene, er det alt annet enn rart at han var den mest spilte utøveren på norsk radio i et par år før og etter 2010. Ikke at han er det lenger, for ved siste Gramo-statistikk, for 2015, tilhører radiotronen elektronikken og Kyrre Gørvell-Dahll, altså Kygo – med Sundstøl helt nede på en tredjeplass (riktignok høyere enn i 2014, da han dramatisk nok var ute av topp ti!). Men der Kygo er representert med så lite som ti låter på tung rotasjon, er antallet Sundstøl-innspillinger som surrer og går på norsk radio oppe i 215.

Men hvilken av dem liker han best selv? Eller hvor er han mest fornøyd med egen innsats?

– Nei, det tror jeg ikke at jeg klarer å svare på – sånn umiddelbart, sier Sundstøl.

Han tenker så det knaker og tar seg til ansiktet med venstrehånda, en venstrehånd han gestikulerer betraktelig mye mer med enn høyra. Om han er keivhendt? Gjett.

– Men gi meg litt tid, så kommer det. Og det jeg kan svare på med engang, er hva jeg er minst fornøyd med av det jeg selv har gjort. Som må være den jobben jeg gjorde for Hjerterknekt en gang på nittitallet. Det var ikke bra. Jeg husker ikke helt, enten fikk de rabatt eller så nektet jeg å ta imot betaling.

Fair skal tydeligvis være fair. Og dagen etter vårt avtalte intervju har han tenkt nok og forfattet en e-post, der han ramser opp noen favoritter: tre Odd Nordstoga-plater og en bråte (John Erik) Kaada-innspillinger, inkludert filmmusikk og det første Kaada-samarbeidet med Faith No Mores Mike Patton: «Det finnes jo så klart mye jeg er glad for å ha vært med på/stolt av å ha spilt på. Men, dette var 2 ting jeg kom på i farta. Odd er hel ved. Kåre [Chr. Vestrheim] og Mike [Hartung] i Propeller er et supert team. Kaada har jo laget sin egen sjanger.»

Som vel også er dit han er på vei med sine egne soloplater på Hubro – mot noe helt eget.

En trapp ned kan han være i fred, i dette kjellerstudioet, der gitarene er, og der mobiltelefonen ikke har dekning og bakdøra leder ut til en romslig garasje.

– Den garasjen er det litt komisk at jeg har såpass god tilgang på, med direkte utgang som den eneste i hele gården, i og med at jeg ikke har lappen, ler Sundstøl.

Som vanlig er han kledd i musikerantrekket sitt – i skjorte og vest. Og som vanlig, får vi vel egentlig anta, prater han gjerne med ulike gitarer i fanget, klimprer litt, stemmer litt, drar de sterke, beinete fingrene opp halsen og ned igjen.

– Her sitter jeg gjerne og gjør pålegg – altså legger på lyd på et allerede påbegynt spor.

Slik det jo foregår i den digitale tidsalderen.

– Men ofte uten at jeg egentlig helt vet hva som er tanken videre, om det skal legges på strykere eller annet. Så da spiller jeg det jeg selv synes er fint, uten at det kanskje er optimalt for låta.

Om det svekker sluttresultatet?

– Helt klart, når noe av dialogen blir borte og du har liten mulighet til å påvirke det faktiske sluttresultatet. Men det er jo en betraktelig billigere måte å gjøre ting på, enn å samle en musikergjeng i studio.

Som jo er måten de siste imponerende platene til Bjella og Molvær er spilt inn, gjengen sammen i studio, i henholdsvis fjøset til bassist Eirik Øien på Otterøya utenfor Namsos og i Ocean Sound på Giske utenfor Ålesund. Samtidig som denne alle på hver sin tue-metoden synes å være enda et argument for disse soloskivene hans – der han sitter på kontrollen, fra a til å.

Underveis i praten viser han hvordan gitarlyden kan bearbeides med pedaler og miks, og drar til stadighet fram det ene unike instrumentet etter det andre, for det er det han tiltrekkes av, instrumenter som har en helt spesiell klang. Ikke vakrest, ikke riktigst, men med en eller annen form for sjel. Som kanskje ikke er det første man tenker på med plastgitaren han omtaler som «verdens dårligste», men som definitivt gjelder flere av de andre, som pedal-steelgitaren, som det sjarmerende akustisk arvegodset fra 1937, og som begge dobroene eller resonatorgitarene av merke National, særlig den grønne.

– Den er det noen som har lakka, før jeg kjøpte den brukt. Noe jeg aldri kunne gjort selv, malt over et sånt skinnende instrument.

Sundstøl drar bottlenecken opp og ned lekende lett, for å få fram et poeng – og det låter unektelig ... kult.

– For nå høres den jo ikke helt ut som andre dobroer. Lakken påvirker lyden.

Uten at det er så lett å sette fingeren på nøyaktig hva som er annerledes. Låter den tettere, kanskje? Tykkere? Da er det lettere finne det unike ved Sundstøls indiske skatt, en Shankar-gitar laget av Doktor Kamala Shankar, som fanget haldenserens oppmerksomhet på Youtube, og som han senere oppsøkte og gikk i læra hos i en periode for fem år siden.

– Hun var en streng lærer, men det må vel til. For nivået på de dyktigste indiske musikerne er skyhøyt, som det ypperste fra både folkemusikken og den klassiske musikken her hjemme, blanda.

Sundstøl dro til India sammen med folkemusiker Daniel Sandén-Warg og lærte seg ganske nøyaktig introen på én raga, som var vanskelig nok.

– Jeg måtte framføre den sammen med en tabla-spiller, i et klipp du faktisk kan se på Youtube. Men merk: Det er ganske kjedelig, altså.

Og mulig han har rett – klippet er ikke noe å bli blåst i bakken av, og ikke akkurat som å se og høre Dr. Kamala framføre. Men det viser noe, nemlig en evne til å stadig la seg fascinere og igjen og igjen pushe seg selv videre.

I hjemmestudioet trer han på seg fingerplekterne og prøver seg fram, men understrengene på Shankar-gitaren spiller ikke helt på lag. Og ikke stemminga av instrumentet, heller. Vrient, det her.

– Men dere skjønner tegninga, poengterer til slutt Sundstøl, etter å ha snubla i opptil flere forsøk.

Og jo, da. Vi skjønner. Og, som det heter, liker. Sundstøl går sjelden for den mest lettspilte løsninga. Han går for den andre varianten.

– Og så har jeg sans for den mulige koblinga mellom Norge og India – dette med at understrengene på hardingfela, i hvert fall i én morsom teori, skal ha kommet fra indisk musikk, via England.

Det siste et godt argument for å blande de to, som Sundstøl gjør på sisteplata «Langen ro», der han i andre spor ut tolker «Gråtarslaget». Riktignok med å spille på flere strenger, både National Duolian-dobroen og pedal-steelen hans er med, men også denne Shankar-gitaren. Før han i kuttet etter gjør tverrvending og ikke går til norsk folkemusikk for inspirasjon, men i stedet transformerer Giorgio Moroders post-disco-instrumental «Tony’s Theme» fra filmen «Scarface» (1983) til ettertenksomheten selv. Nydelig er det.

Som også er konklusjonen i det nyeste nummeret av den engelske musikkblekka Uncut, der låtene omtales som «divine, desert-blues instrumentals» som «reflect a decidedly Cooder-ish classicism but also recall modernists like William Tyler.» Hvilket er presist nok, all den tid Ry Cooders filmmusikk farger mye nyere slide-basert musikk, og all den tid vi er midt i en formidabel undergrunnsbølge av eksepsjonelle, instrumentale gitarplater. Fronta av folk som nevnte Tyler, populær i hipsterkretser og en nyskapende nesten-disippel av John Faheys American Primitive Guitar, en form for country-folk-ambient med enda sterkere gjenklang nå enn i sin egen samtid.

Men Sundstøl selv, er han en utpreget Cooder-mann?

– Tja. Vi er jo ganske ulike, sier han og viser forskjellen på coodersk og sundstølsk slide.

– Egentlig er jeg for tida mer opptatt av Harry Partsch, hans instrumentbygging og teorier om mikrotonalitet. Som jeg tror påvirker meg vel så mye.

Og hva med mer moderne forbilder?

– Er ikke Partsch moderne, da? Selv om han har vært død i mange år. Jeg hører nok dessverre mest på gammel musikk, men har jo mine label mates: Splashgirl, Stein Urheim, Hilde Marie Holsen og Morten Qvenild. De er jo ganske moderne, vil jeg si. Og de hører jeg på.

Uten at noen av dem har influert verken «Furulund» eller «Langen ro» like mye som en viss ambient-pioner.

– Ja, Brian Eno. For det er litt det jeg prøver å få til med platene mine, tillate dem å bare eksistere i ett helhetlig stemningsleie. Og ikke være noe de egentlig ikke er bare fordi vi nå trenger en rask en eller en rolig en for å bryte opp, som i hvert fall innen pop og rock-feltet er en veldig vanlig måte å tenke på.

Lørdag ettermiddag etter Bjella-konserten, er Geir Sundstøl å finne på solo-oppdrag. Og han framstår langt mer anstrengt og stressa nå, alene, enn bandkveldene i forveien, der han skøyt gitaren ut fra hofta, med knekk i knærne og spisse albumer, i en klassisk rock & roll-positur. «Det er skummelt med egne konserter», sa han til Halden Arbeiderblad før solodebuten i fjor, og det har ikke blitt så mye bedre siden den gang.

– Jeg er så nervøs at jeg holder på å spy, sier han kort – omtrent det eneste vi får ut av ham før minikonserten på platebutikken Big Dipper i Møllergata.

Han har for lengst, flere dager i forveien, uttrykt sin bekymring for å forstyrre platehandlernes lørdags-shopping og de potensielt sett pinlige situasjonene som kan oppstå. Men det viste seg å være helt unødig angst. For de aller, aller fleste av de rundt hundre personene i lokalet er der for å høre Sundstøl – og de som ikke er det, blir raskt lyttende og sakte forført.

Sundstøl beveger seg fra pedal-steel til den grønne dobroen og tilbake igjen, ganske så sømløst, kikker med jevne mellomrom bort på dattera og kjæresten som sitter ved utkanten av den lille scenen, men er for det meste dypt konsentrert. Han skjærer små grimaser og holder blikket nede, som i en fiksert transe, og tar seg tid, dveler og flyter – hundre prosent til stede i sitt eget mikrohjørne av verden, der det tydeligvis er godt å spelle musikken til Geir Sundstøl.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. januar 2017 kl. 16.05

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk