Klassekampen.no
Mandag 5. desember 2016
Pottitland: Til ære for kamera har DJ Bjørn Torske flyttet platespillere, mikser og høyttalere ut på vidda for et «spontant» DJ-sett. Foto: Still fra «Northern Disco Lights».
Euro(nymous)dans: Om rotnettverkene som knytter usynlige bånd mellom subkulturene, selv her i pottitland.
Discolys og metallmørke
To filmportretter av norske musikkgrener, og båndene mellom det en skulle tro var adskilte subkulturer.

musikkfilmer

Visse regler gjelder for å kommunisere «Skandinavia» eller, enda mer bestemt, «Norge» på film. Visse visuelle stikk må til for å sette stemningen, når man henvender seg til et internasjonalt publikum. Og visse ting må unngås, ellers blir det bare forvirring. Fredag for et par uker siden rigget «Lords of Chaos», den kommende Hollywood-versjonen av den på flere måter mest skandaliserte biten av norsk black metal-historie, seg opp i Tøyengata i Oslo. Sannsynligvis for å filme den nære opptakten til historiens filmatiske klimaks; drapet på Øystein «Euronymous» Aarseth i 1993, 23 knivstikk som tidligere Mayhem-bandkollega Varg Vikernes den dag i dag definerer som selvforsvar.

Mens regissør Jonas Åkerlund gjorde klar for opptak, kunne man noen hundre meter unna, i Klassekampens lokaler, lese om det som klikkvennlige kjendisnyheter på nett, illustrert med et slags paparazzibilde av skuespiller Emory Cohen som Varg Vikernes. Og om man ikke akkurat holder pusten i påvente av den ferdige filmen, skal i hvert fall filmskaperne ha for ett reelt subversivt trekk: Å caste en ung, jødisk skuespiller som Varg, med tanke på sistnevntes velkjente høyreekstreme religionsfilosofiske snurrepiperier (som kombinert med nettopp drapsdom og dokumentert våpenentusiasme har noen mildt sagt mørke undertoner, si).

Fakta:

Dette er saken:

• I høst og vinter har dokumentaren «Northern Disco Lights» blitt vist på festivaler og cinematek i Norge.

• Filmen (regissør: Ben Davis, produsent: Peter Jenkinson) portretterer hvordan «norsk elektronika erobret verden», med utgangspunkt i 90-tallets klubbmusikkscene i Bergen og Tromsø, samt den såkalte Oslodiscoen.

• Parallelt med dette er en amerikansk spillefilm om norsk black metal i produksjon.

• Regi er ved svenske Jonas Åkerlund, og forelegget er Michael Moynihan og Didrik Søderlinds bok «Lords of Chaos» (Feral House, 1998), som tematiserte de skandaliserte sidene ved norsk black metal – kirkebranner, drap, etc.

• For et par uker siden dukket det opp pressebilder fra filminnspillingen, på Grønland og Tøyen i Oslo.

Og fra kontorplassen noen hundre meter unna ser jeg det for meg ... ung underbetalt produksjonsassistent holder nervøst utkikk. Annethvert minutt ropes høylytt «Kutt!» – når en somalier har sneket seg inn i billedrammen, eller en annen forbipasserende i retning fredagsbønn i strøkets samlingspunkt, den nybygde moskeen som i 2005 erstattet Oslo første moské fra 1974, her i kjernen av det flerkulturelle Oslo.

Det er mer enn ren tipping å anta at denne sosiokulturelle konteksten utgjør en altfor forvirrende mosaikk til at en film om norsk black metal, rettet mot internasjonalt publikum, kan anerkjenne det fulle bildet i sine utsnitt av Oslovirkeligheten. I grunnen forståelig også.

Fjell og vidder

Uka etter, altså forrige helg, var det Oslo-premiere på en filmatisk skildring av et ganske annet, men nesten like særnorskt musikalsk fenomen. Britiskproduserte og -regisserte «Northern Disco Lights» er sentrert rundt den såkalte Oslodiscoen eller scandobalearicaen (kjært barn har opptil et titalls navn her). Men for å få det fulle bildet har nok regissør Ben Davis skjønt at sjangeravgrensningen implisert i tittelen ikke helt holder, vi snakker tross alt om en scene med klare røtter i Tromsøs åttitall, scena som en gang gjorde «arktisk techno» til et begrep.

Og dokumentaren er ved første øyekast full av bredbeinte klisjeer av noen visuelle markører. Dronefilmede fjell og vidder, reinsdyr som krysser gangfelt og DJ Bjørn Torske som til ære for kamera har flyttet platespillere, mikser og høyttalere ut på vidda for et «spontant» DJ-sett.

Men filmen anerkjenner til tross for dette kompleksiteten i det moderne Norge, hvordan et «potato land» som Norge (for å låne Pål «DJ Strangefruit» Nyhus sin svært presise direkteoversatte terminologi fra filmen), via faktorer som oljerikdom, har snublet oss gjennom en tilsvarende kulturell ferd inn i moderniteten som et land som Storbritannia benyttet hele etterkrigstiden til, på knappe halvparten av samme tidsrom.

Greven og internett

En annen del av den globale utviklingen som har vært vesentlig i å gi både norsk metal og norsk dansemusikk sin internasjonale kultstatus, har foregått elektronisk. En gang rundt de første prøveløslatelsene til Varg Vikernes bet jeg meg merke i et lite avsnitt, en bisetning i et avisoppslag, som nevnte at den såkalte «Greven» aldri hadde vært på internett. Det fremsto som komplett absurd allerede den gang, for et drøyt tiår siden.

Og noe av det mest fascinerende med «Northern Disco Lights» er beskrivelsene av de mystiske veiene fremmede kulturelle uttrykk tok hit til «pottitland», pre-internett. En umerket kassett med opptak av New York-radiostasjonen Kiss FM fant vei til Hamar og ble spiren som vokste til det som internasjonalt er anerkjent som en unikt norsk tilnærming til DJ-ing, via nevnte Nyhus og hans i dag evig globetrottende sambygding «Prins» Thomas Hermansen.

Oppe i Tromsø så en ung Per Martinsen (senere kjent som Mental Overdrive) et bilde av noe maskineri på omslaget til en synth-tolvtommer. Og spinket seg gjennom en hel sommerjobb for å kjøpe seg en Roland TR 808, startpunktet for en maskinpark som igjen var med på å føde en distinkt «arktisk» avart av technoen.

Sammen med historier om studier og interrailturer lagt til kulturelle sentre på kontinentet, er jo dette eksakt like historier som de man finner i mer jordnære gjenfortellinger av røttene til den norske svartmetallen.

Innbitt medieskepsis

Eller for å ta det i et litt mer akademisk språk: «Småbyer og forsteder, enten de befinner seg i Norge eller Nebraska, oppfostrer samme respons i en viss prosentandel av stedets ungdom. Misfornøyde med tilbudet i den lokale videosjappa eller kjøpesenteret, starter de band, plateselskap, okkuperer forlatte bygninger, og så videre [...] En kan konseptualisere outputen deres som et underjordisk rotsystem – en vev eller kjede av kulturelle produsenter på tvers av land og kontinenter, som krysser, affekterer og påvirker hverandre.» Disse avsnittene (spontanoversatt av journalisten fra engelsk etter beste evne) tilhører den multimediale kunstteoretikeren Michael Baers, og finnes i en tekst han skrev til en kunstutstilling på Galleri F15 i Moss i 2008.

Utstillingen var arrangert av Sex Tags – et plateselskap, en DJ-duo, to kunstskoleskolerte dansemusikkprodusenter og brødre fra Moss som etter årevis i undergrunnen for tida er blant Norges mest aktive og omtalte på nettopp de felt av den internasjonale klubbmusikken som «Northern Disco Lights» omhandler.

Uten at de er med i filmen, så klart. For brødrene Sex Tags, Sotofett og Fett Burger, er fremfor alt annet (bortsett fra den sjangeroverskridende musikken sin) kjent for å dyrke nettopp den typen innbitt medieskepsis og nær-kultaktig lavprofil vi (og da særlig vi som står utenfor og nysgjerrig forsøker å kikke inn) kjenner fra også den norske metalscenen.

Mayhem og 80-tallsdisco

Disse underjordiske rotnettverkene, i Bauers tekst omtalt med referanser til Deleuze og Guattari), som gjerne trives best utenfor massemedialt oppsyn, er et annet merkbart fellestrekk mellom ikke bare norsk elektronisk klubbmusikk og norsk metal, men i grunnen enhver form for subkulturelt uttrykk. Man kan si at det er et helt nettverk av forskjellige slike nettverk like under føttene våre. Selvsagt krysser og berører de også hverandre, men dette kan være vanskelig å se selv for dem med godt innsyn i de enkeltstående nettverkene.

En ting er nå de odde og dels pikante personlige forbindelsene som oppstår i et lite og gjennomsiktig samfunn som det norske. Men jeg tenkte på dette også i fjor, mens jeg leste Jørn Stubberuds bok om Mayhem, «Dødsarkiv» (ført i pennen av min kollega Svein Strømmen). Spesifikt avsnittet hvor Mayhem-medlem Stubberud i noen bisetninger i forbifarten omtaler hva slags musikk kompis og bandkollega Øystein/Euronymous egentlig hørte på. Det var tysk post-kraut som Conrad Schnitzler, de eksperimentelle sidene til Brian Eno og Kraftwerk, men også «80-talls disco»; Human League, Pet Shop Boys og Tears for Fears. Det slår meg at jeg selv kjenner kanskje tre-fire andre mennesker som hørte på akkurat den musikken, på akkurat det tidspunktet. Og at to-tre av disse igjen er sentrale figurer i «Northern Disco Lights». Og det føles i grunnen ikke som et spesielt frekt tankeeksperiment om man anslår at om Euronymous/Aarseth hadde fått leve videre, så hadde technoprosjektet hans som musiker vært ute absolutt seinest 2006.

Fenriz og house/techno

Andre åpenbare forbindelser slår meg fredag for to uker siden, noen timer etter at jeg leser om filmingen i Tøyengata. Og jeg befinner meg ti minutters gange unna, på den joviale frikerbula MIR nederst på Grünerløkka (de tidligere lokalene til Oslo Jazzhus, for bare å understreke de kryss-motkulturelle røttene under Oslogatenes overflate). En ansamling av høyst ymse folk hører på henda-i-været-house og streng techno for kjennere. Bak platespillerne? Gylve Fenris Nagell, også kjent som trommeslager i Darkthrone. Aldeles nettopp profilert med en DJ-mix på anerkjente Factmag på nett, som går gjennom hjørnesteiner i den fyldige house- og technoavdelingen i en generelt eksepsjonelt allsidig platesamling.

Og det slår meg hvem som IKKE er her og danser eller nikker på hodet ved bardisken sammen med oss denne kvelden. Verken Jonas Åkerlund eller noen andre involverte i Hollywood-filmatiseringen av Nagells ungdomstid. Jo da, sikkert litt fordi Fenriz og resten av Darkthrone har vært direkte fiendtlig innstilt til filmprosjektet i full offentlighet, og nektet å lisensiere bruk av så vel musikk som enhver form av bandets ikoniske logo til filmen. Men allikevel? De er i Oslo denne kvelden liksom, og hadde jeg vært en av dem hadde jeg ikke klart å motstå fristelsen til å stikke innom.

Men jeg tror jeg skjønner hvorfor de ikke er her. Dette er en del av det fulle bildet som ikke bare nekter å passe inn i et snevert utsnitt. Det sprenger selve rammene.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. januar 2017 kl. 16.06
Mandag 26. juni 2017
vokalkraftAmericana-musikken er et stadig ekspanderende telt, et mylder av den folkelige musikken som først ble eksponert for et stort publikum for nesten hundre år siden. En start, et...
Mandag 26. juni 2017
Gode til glitrende plater i relativt stort spenn i svake tider for gitarbandet og det som pleide å hete indierock.
Mandag 26. juni 2017
Trompeten har hun hatt med seg på fjelltopper og i berømte konsertsaler. Nå skal Tine Thing Helseth gi ut sin første plate med egen sang og egne sanger.
Mandag 26. juni 2017
Festivalen fyller 30 denne sommeren, hvordan skal dere feire? – Det er både moro og ganske utrolig at en sjangerfestival som vår kan feire imponerende 30 år. Festivalen oppstod i desperasjon på ruinene av en tungindustri som...
Mandag 26. juni 2017
GjestespillHvis du kunne reise med tidsmaskin og oppleve én musiker fra før din levetid – hvem ville du dra for å høre? Jeg ville hørt Håvard Gibøen. Det hadde vært spennende å høre Myllarguten,...
Mandag 26. juni 2017
Ny energi: William og Jim Reid har latt tiden lege gamle sår, så nå rider The Jesus and Mary Chain igjen.
Mandag 26. juni 2017
I Bjarte Eikes alehouse er det klingende musikk, med røtter i en tradisjon der menneskene gikk på ølhusene for å ha det hyggelig, for å drikke og for å lytte til historier.
Mandag 19. juni 2017
KonsertLiam GallagherBergenfest14. juniHHHHIIEtter terroren i Manchester følte Liam Gallagher en slags forsonende følelse spre...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk