Bush: Kan tiårets konsertopplevelse overføres til formatet «livealbum»?

Før lyset tar oss

AnmeldelseLivealbumMartin Bjørnersen5. desember 2016

Hammersmith i London: I august og september 2014 vendte Kate Bush tilbake til scenen, etter 35 års fravær. Foto: www.katebushnews.com

Kate Bush

Euro(nymous)dans: Om rotnettverkene som knytter usynlige bånd mellom subkulturene, selv her i pottitland.

Discolys og metallmørke

MusikkfilmerMartin Bjørnersen5. desember 2016

Pottitland: Til ære for kamera har DJ Bjørn Torske flyttet platespillere, mikser og høyttalere ut på vidda for et «spontant» DJ-sett. Foto: Still fra «Northern Disco Lights».

To filmportretter av norske musikkgrener, og båndene mellom det en skulle tro var adskilte subkulturer.

Visse regler gjelder for å kommunisere «Skandinavia» eller, enda mer bestemt, «Norge» på film. Visse visuelle stikk må til for å sette stemningen, når man henvender seg til et internasjonalt publikum. Og visse ting må unngås, ellers blir det bare forvirring. Fredag for et par uker siden rigget «Lords of Chaos», den kommende Hollywood-versjonen av den på flere måter mest skandaliserte biten av norsk black metal-historie, seg opp i Tøyengata i Oslo. Sannsynligvis for å filme den nære opptakten til historiens filmatiske klimaks; drapet på Øystein «Euronymous» Aarseth i 1993, 23 knivstikk som tidligere Mayhem-bandkollega Varg Vikernes den dag i dag definerer som selvforsvar.

Aktiv type: Denne høsten og førjula er Geir Sundstøl aktuell med Molvær, Bjella, Young Neils og sin egen soloplate.

En verden av strenger

EssayIntervjuEirik Blegeberg (tekst) og Tom Henning Bratlie (foto)5. desember 2016

Nasjonalromantisk bakgrunn: «Brudeferd i Hardanger» har fått plass på kortveggen bak mikrofonene i Geir Sundstøls hjemmestudio i Oslo, der ymse strengeinstrumenter tar opp mesteparten av plassen.

I en årrekke har Sundstøls gitar vært den mest spilte på norsk radio, som akkompagnement til alle de største.

Strengt tatt ikke hva man kunne forvente av en konsert med de blåmerkede visene til Stein Torleif Bjella. Men under «Innegubbens drøymejul» 17. november i Oslos nest største musikkstue, Sentrum Scene, var det verken bygdetristesse eller bygdehumor som stakk av med bestemannspremien, selv om begge deler, og særlig sistnevnte, dominerte et variert sett med hell. Høydepunktet og det definitive klimakset kom helt til slutt, som det også var lagt opp til, da Geir Sundstøl tuslet de få meterne på tvers av scenen, forbi hovedpersonen Bjella, og over til Amund Maarud. Fra hver sin flanke hadde de to kledd inn låtene med stort sett reserverte strenger kvelden gjennom, men nå, på halen av «Blomen», selve bandlåta fra Bjellas gode album av året, gikk de inn i en gitarduell som tok fyr – og deretter letta, perfekt avstemt med Maaruds skarpe, hylende bluesrock mot Sundstøls rundere og mer bøyelige spill, kanskje mer country og åpenbart mer Halden.