Klassekampen.no
Mandag 5. desember 2016
Hammersmith i London: I august og september 2014 vendte Kate Bush tilbake til scenen, etter 35 års fravær. Foto: www.katebushnews.com
Bush: Kan tiårets konsertopplevelse overføres til formatet «livealbum»?
Før lyset tar oss

Livealbum

Kate Bush

«Before the Dawn»

Fish People/Warner

HHHJII

Evig omdiskutert sjanger, livealbumet. Som i «hva skal man egentlig med det?» Vi har jo noen unntak. Én ting er band, musikere eller komponister som var så obskure eller misforståtte i sin samtid at noen spredte liveopptak er det som eksisterer; det kan gjelde punk-innovatører som The Screamers eller en komponist som den nylig «gjenoppdagede» Julius Eastman. Og det finnes musikk som i selve sin natur er noe som oppstår på stedet, i møtet mellom musikere, og i møtet mellom musikere og publikum; det gjelder fenomen som Grateful Dead, men selvsagt også jazz og senere tiårs mer rendyrkede (og sjangerkryssende) improvisasjonsmusikk.

Men også der kan man svært ofte stille seg spørsmålet, når man hører på opptaket hjemme i stua: Hva er den egentlig verdt, denne musikken, utenfor sin egentlige kontekst, og blir det ikke selvmotsigende, denne dokumentasjonen og katalogiseringen av musikk som liksom skal rendyrke det å eksistere musikalsk i nuet?

Sånn sett åpner denne ferske utgivelsen fra Kate Bush opp for interessante muligheter til å dykke inn i slike dilemmaer og beslektede. For undertegnede var jo der, på oppdrag for Musikkmagasinet, for å dekke åpningen på konsertserien hvor Kate Bush vendte tilbake til scenen etter tre tiårs fravær, i Hammersmith i London. En meget spesiell setting som på den annen side åpner opp nye dilemmaer, for selv i salen der og da var det svært vanskelig å skille hvilke følelser som ble vekket av det rent musikalske, og hva som måtte tilskrives Anledningen.


Én ting kan imidlertid slås fast. En av forestillingens aller mest magiske øyeblikk står seg, og vel så det, betraktet på denne avstanden. Og da snakker jeg om «And Dream of Sheep», et svært sentralt kutt i låtsuiten «The Ninth Wave» fra 1985 (forestillingen i 2014 var sentrert rundt denne og den nyere låtsuiten «A Sea of Honey» (2005)).

Som rent teknisk ikke engang ble fremført live den gang. Men i et filmklipp hvor 56 år gamle Kate Bush fysisk tar rollen som låtsuitens hovedperson, en liten pike fortapt på sjøen, filmet i en vanntank i legendariske Pinewood Studios, med vokalen (og sannsynligvis også medfølgende skvulping) tatt opp på stedet. Jeg hadde ikke forventet det, men når det samme filmklippet ble sluppet på nett i opptakten til dette livealbumet, gjorde det minst like sterkt inntrykk sittende foran en laptop som i en sal fylt til randen av trettifem års kollektiv forventning.

Det er, i enda større grad enn hennes nyinnspillinger av eget nittitallsmateriale på omdiskuterte «Director’s Cut» fra 2011, et slående eksempel på kvalitetene til den fullvoksne stemmen til Kate Bush. Ikke minst hvordan hun har rendyrket såkalte svakheter, som hvordan hun har latt en tidligere antydning til lesping på s-lydene bli en prominent og effektfull del av selve uttrykket.


Som fullvoksen kvinne («middelaldrende yoga-mamma» var vel termen som slo meg i salen, den gang), gir hun en enda mer kraftfull tolkning av det å være ni år og ensom under vann enn hun var i stand til i tjueårene, midt under sitt definitive kreative peak (tross alt).

Men det finnes bare ett slikt øyeblikk på plata. Det andre høydepunktet fra konserten som nesten lar seg overføre intakt til «plate», den neddempede alene-med-flygel-versjonen av det sene karrierehøydepunktet «Among Angels» fra «50 Words for Snow» (2011). Og om du var i salen en av de 28 kveldene i 2014, er vel også opptaket av den avsluttende, litt rytmisk kantete, men triumferende tolkningen av fantastiske «Cloudbusting» en høyst velkommen suvenir. Da er vi oppe i tre låter. Det er 29 låter og to og en halv time musikk på denne utgivelsen. Resten er det dessverre ikke så mye pent å si om.

Eller, det er det jo. Det er klasseprestasjoner av toppmusikere som John Giblin på bass og Omar Hakim på trommer, og det er så klart stemmen til Kate Bush (bortsett fra den grufulle feilvurderingen ved å la sønnen Albert få synge solo-nummeret «Tawny Moon»). Men det er overhodet ingen andre låter som det er noen som helst fornuftig grunn til å høre på i livetapning fremfor i originalversjon.


I tillegg er av mystiske årsaker også dialog og ikke-musikalske «cues» fra forestillingens kun delvis vellykkede scenisk-teatralske løsninger inkludert. Man tar seg derved i å spekulere i om bearbeiding av opptakene, som tross alt tok to år, i utgangspunktet var tiltenkt en DVD som i siste liten har blitt skrinlagt? Underlig nok, med tanke på Kate Bush sin perfeksjonisme og formidable evner som produsent av studioalbum, finnes det også noen forbløffende klønete små trekk, som den innklipte applausen som fades inn og ut særlig på avslutningen av de tre respektive «aktene», som avslører den ferdige utgivelsen som langt mer av et studioprodukt enn innpakningen selger den inn som.

Det er, for å låne to sentrale visuelle motiver fra selve forestillingen, verken fugl eller fisk. Jeg skal ikke si at det stinker, men det lukter ikke ferskvare heller. For å se positivt på det tross alt; da var det kapittelet lukket, og da er det kanskje tid for å gå inn i studio igjen snart? La oss håpe det.

musikk@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 4. januar 2017 kl. 16.07

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk