Klassekampen.no
Mandag 5. desember 2016
Sentral: Nikolaus Harnoncourt snudde opp ned på måten vi forstår og spiller barokkmusikk på.
Den skjøre skjønnheten
Undersak

Nikolaus Harnoncourt:

• Østerriksk dirigent og cellist (1929-2016).

• Også musikkskribent, sentral i det å bruke arkiver for å finne fram til tidligere epokers musikkpraksis, såkalt historisk oppføringspraksis.

For Nikolaus Harnoncourt innfant skjønnhet seg når musikerne spilte på grensen av det de maktet.

historisk opp-føringspraksis

Tidlig på nittenfemtitallet satt en ung cellist i et studentorkester i Wien og spilte musikk av den store barokkomponisten Arcangelo Corelli. Men han kunne ikke fatte at dette var kvalitetsmusikk, for den klang så monotont. Hvordan kunne i det hele tatt denne musikken vært meningsfull for barokkens lyttere, tenkte han? Og han tenkte videre: Kanskje vi rett og slett spiller den feil? Så han reiste seg fra stolen, la fra seg celloen og begynte å søke i arkivene for å finne kilder til barokkens musikkpraksis. Hvordan ble denne musikken egentlig framført rundt år 1700? Og han skjønte at skulle denne musikken til Corelli gi mening, måtte han lære seg en ny måte å spille på.

Omtrent her begynner karrieren til cellisten og dirigenten Nikolaus Harnoncourt (1929-2016), en musiker som kom til å prege det som er blitt kalt historisk oppføringspraksis og som har snudd opp ned på måten vi forstår og spiller barokkmusikk på. Og etter hvert wienerklassisisme, romantikk og musikk komponert senere enn det også. Sånn sett er ikke tidligmusikkbevegelsen så tidlig lenger. Den har etter hvert erobret nesten hele musikkhistorien. Ja, så langt har det gått at flere samtidskomponister har komponert musikk for blant annet gamber, et instrument som først og fremst tilhører barokken. Tidligmusikk er blitt samtidsmusikk, og vice versa. Samtidig ble ikke Harnoncourt tro mot originalinstrumenter, enten det nå dreier seg om Mozart eller Haydn.

Fakta:

Beethoven:

Symfonier 1-9

Dir.: Nikolaus Harnoncourt

Chamber Orchestra of Europe

Teldec cd (1991)

Fravær av skjønn klang

Eller i Beethovens ni symfonier, en av Harnoncourts suksessfulle konsertinnspillinger gjort med The Chamber Orchestra of Europe i tidsrommet 1990-91. Her er alle instrumentene moderne, med unntak av trompetene. Dette var, eller er, en tolkning som gjør Beethoven litt farlig igjen, i hvert fall den tredje symfonien, «Eroica» og Den Femte, men selvsagt bare litt. Tross alt er Beethoven «long ago and far away.» Men det er en drive her, og ikke minst, et fravær av den skjønne klang. Messingen skingrer og putrer, musikken folder seg ut støtvis, ja, faktisk litt rampete, går det vel an å si.

Det er noe med alvoret hos Harnoncourt når han framfører Beethoven. Han prøver å få musikken til å tale til oss igjen. Ikke som på Beethovens tid, men i dag. Det er som om han sier: «Våkn opp, dere halvsovende konsertgjengere. Dette var en gang dristig musikk, og jeg prøver å få den til å bli det igjen.»

Lar noteverdiene dø hen

Og det merkes, ikke først og fremst gjennom hurtige tempi, med unntak av den første satsen av «Eroica», men mer gjennom detaljer og en mer kortpustet frasering.

Som i «Sørgemarsjen» i den tredje symfonien, der Harnoncourt i motsetning til dirigenter i generasjonen før ham, heller enn å bygge opp en lang, musikalsk linje, lar de lange noteverdiene dø hen, som om det ikke er noen musikalsk historie å fortelle fram mot satsens slutt. I det hele tatt har de langsomme satsene et moderat tempo, men med temposkift innenfor satsene. Eller ta «Pastoralesymfonien», som spilles nettopp pastoralt, med en letthet og eleganse som tilveiebringer inntrykket av en tur på landet. Her er det som musikken mer føyer seg mer etter ideen om livet på landet enn å være et uttrykk for indre turbulens.

Usikker skjønnhet

Så hva søkte Harnoncourt til syvende og sist? Som de fleste andre var det nok skjønnheten, men det var en langt skjørere skjønnhet enn den en dirigent som sto ham fjernt, Herbert von Karajan, søkte.

For mens Karajan søkte en velpleid skjønnhet, søkte Harnoncourt en mer usikker skjønnhet. Eller som han sa det under innstuderingen av Beethovens femte symfoni med Chamber Orchestra of Europe: «Skjønnhet finnes bare på kanten av det å mislykkes.» Eller litt klarere sagt: Skjønnheten innfinner seg når musikerne spiller på grensen av det de makter.

Å gi sikkerheten på båten

Og det er vel det som skjer her. Chamber Orchestra består av unge musikere, ikke så veldrillet som de mer etablerte orkestrene. Men de spiller selvsagt godt ut fra devisen om at skal skjønn-

heten åpenbare seg gjennom musikk, må musikerne gi sikkerheten på båten. Da, og bare da, blir det mulig å gripe den skjønnheten som ligger latent i et stykke musikk. Vel å merke i heldige øyeblikk. Hans Beethovensyklus er et av mange eksempler på dette.

Denne innspillingen er knapt et dårlig ettermæle for en av musikkhistoriens mest søkende dirigenter. Men den er ikke god nok, selvsagt. Den første som var enig i det, var nok Harnoncourt selv.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. januar 2017 kl. 16.07

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk