Klassekampen.no
Mandag 5. desember 2016
23 Dylan-konserter
Foto: Jan Persson/Redferns

boks

Bob Dylan

«The 1966 Live Recordings»

Columbia Legacy/Sony

Da en fanatiker ropte «Judas» til Bob Dylan på senen i Manchester Free Trade Hall på selveste 17. mai 1966, var de fem bokstavene nok til å spikre fast denne konserten i både Dylans egen never-ending historie og rockens store dramafortelling.

Utropet kom mot slutten av konserten, Dylan hørte og forsto godt hva det handlet om, han svarte «I don’t believe you, you’re a lier» og deretter beordret han bandet, fortsatt The Hawks, om å spille «fuckin’ loud». Etter en rå versjon av «Like a Rolling Stone» forlot han og bandet scenen.

Det var fortsatt seks datoer igjen av Europa-turneen, som ble avsluttet i Londons Royal Albert Hall med to konserter på 26. og 27. mai, der en annen stemme i salen kom med ropet «Traitor». Og nå hadde Dylan fått nok av ukvemsordene og buingen, som var blitt standard publikumsoppførsel etter at han akslet el-gitaren på Newport Folk Festival knapt et år tidligere, 25. juli 1965 – og altså, etter folkpuristenes oppfatning, hadde forrådt deres musikkulturpolitiske sak.

Underveis hadde The Hawks’ temperamentsfulle trommeslager, Levon Helm, blitt lei buingen, og var for lengst erstattet av den hardt-slående Mickey Jones. Robbie Robertson, Rick Danko, Richard Manuel og Garth Hudson tålte trykket og gikk etter turneen i hi sammen med Dylan i huset Big Pink i Woodstock. Resultatet av det te ble både Dylans «The Basement Tapes» (først utgitt 1975) og The Bands debut, «Music From Big Pink» (1968).

Den nye 36 cd-er store boksen inneholder alle kjente opptak fra Bob Dylans turnering i 1966, i USA, Australia og Europa. Fire av opptakene er fra England (Manchester, Sheffield og London) og gjort av CBSs teknikere, fem er sanket fra bootleg-opptak fra publikum, inkludert Stockholm-konserten, mens 14 av opptakene er tappet rett fra miksepulten av Dylans lydmann.

Lydkvaliteten er med andre ord variabel. På halvparten av konsertene er det akustiske førstesettet utskilt som egne cd-er, og noen av disse er premium Dylan-solokonsertopptak. Men alt det elektriske er rasende liveversjoner av det Dylan kalte «the thin wild mercury sound», rått som faen.

Klart at denne dørstopperen av en boks er Dylanolog-ering på dypt/høyt nivå, og det skal mer til enn tretti sølvpenger for å høre dette igjennom i ett strekk. Men å gå på Dylan-konsert 23 ganger i løpet av vinteren burde være innafor.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. januar 2017 kl. 16.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk