For Nikolaus Harnoncourt innfant skjønnhet seg når musikerne spilte på grensen av det de maktet.

Tidlig på nittenfemtitallet satt en ung cellist i et studentorkester i Wien og spilte musikk av den store barokkomponisten Arcangelo Corelli. Men han kunne ikke fatte at dette var kvalitetsmusikk, for den klang så monotont. Hvordan kunne i det hele tatt denne musikken vært meningsfull for barokkens lyttere, tenkte han? Og han tenkte videre: Kanskje vi rett og slett spiller den feil? Så han reiste seg fra stolen, la fra seg celloen og begynte å søke i arkivene for å finne kilder til barokkens musikkpraksis. Hvordan ble denne musikken egentlig framført rundt år 1700? Og han skjønte at skulle denne musikken til Corelli gi mening, måtte han lære seg en ny måte å spille på.