Klassekampen.no
Mandag 5. desember 2016
Rekordsmadrer: Abel Tesfaye/The Weeknd ble i forrige uke den artisten i verden med flest strømminger på én dag. Foto: Universal
Stjernegutt uten nødvendig nerve

Album

The Weeknd

«Starboy»

Universal Republic/Universal

HHHJII

Stakkars The Weeknd. Alle prøver å etterlikne ham, alle damer vil ligge med ham, og han som bare er en enkel gutt som vil make that money and make dope shit. På coveret til sin nye plate «Starboy» sitter Abel Tesfaye på huk med hodet i hendene, det er som om han er ett trinn unna å sitte og vugge for seg selv i et hjørne. We get it, det er ensomt på toppen. Men med et menneskesyn og -forståelse som lodder like dypt som en Louis Vuitton-logo, trigger ikke «Starboy» mye empati hos denne lytteren.

Jeg har hatt et elsk-hat-forhold til The Weeknd fra jeg første gang hørte miksteipen «House of Balloons» i 2011. Hatet det fordi Tesfaye kan lire av seg strofer som Let me see that ass / Look at all that cash og fordi han strør om seg med så mange skjellsord at det til tider blir komisk. Elsket det fordi han i neste øyeblikk kan skjære rett til hjertet av det hele, med så mye nerve at det er umulig å ikke tro på det han synger: Bring your love, baby, I can bring my shame / Bring the drugs, baby, I can bring my pain.

Den nerven er det lite igjen av på «Starboy». Og selv om låtmaterialet er solid nok, er det ikke av samme kaliber som fjorårets landeplager, «Can’t Feel My Face» og «The Hills», som for alvor plasserte The Weeknd i poppens elitesjikt. Et stjernelag av produsenter har vært involvert i innspillingen av «Starboy», og selv om det er mange kule øyeblikk her, føles låtene ofte trygge og energiløse. «False Alarm» har et refreng som nærmer seg det tåpelige, med en Grimes-aktig produksjon som helt mangler hennes snert. «Rockin’» kunne vært en One Direction-låt, en merkelig tam poplåt med tekstlinjer som I just want your body next to me / Cause it brings me so much ecstasy. «True Colors» er en trygg soulballade der Tesfaye kommer til kort som vokalist. Jeg spisser derimot ørene når Lana del Rey dukker opp på «Stargirl», og Sam Smith og Kendrick Lamar på «Sidewalks», tre artister som står i fare for å overstråle hovedpersonen. Og så er det «Six Feet Under», en skildring av en sterk, selvstendig dame, og som nok en gang handler ett hundre prosent om overflate: She ain’t got time for lovin / Louis Vuitton her husband. Panneklask.

«Starboy» er på mange måter en selvsentrert og nærsynt plate i et år der nord-amerikanere har produsert politiske plater som aldri før. Ikke at en artist har noen plikt til å være politisk, men det er ikke mye som tyder på at Tesfaye er veldig inspirert til nok en gang å synge om sex, dop og penger. Kanskje han hadde hatt godt av å løfte blikket, slik andre hiphop- og R&B-artister som Beyoncé, Blood Orange, Solange og Kendrick Lamar har gjort med stort hell det siste året.

Eller kanskje det ikke stikker dypere enn dette. I så fall tyder «Starboy» på at stjerna snart kan gå tom for brensel.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. januar 2017 kl. 16.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk