Klassekampen.no
Egenmelding:

Din siste kulturopplevelse: Paul Simon i Oslo Spektrum og en oppsetning av Jon Fosses stykke «Morgon og kveld» på National­theatret.

Politisk enkeltsak: Rettssikkerhet.

Hva tror du på: Det gode i menneskene.

Hva leser du daglig: Masse aviser – Klasse­kampen, Vårt Land, Dagsavisen og Aftenposten hjem, VG og Dagbladet på kontoret, og Dagens Næringsliv på nett.

Ditt lydspor: Helten min er Bob Dylan, ­Janis Joplin vekket meg, og nå i det siste har det gått mye i Leonard Cohen. Egentlig er jeg nyhetsjunkie, men takket være mannen min, får jeg hørt en del musikk også.

Det verste du vet: Uredelighet. Folk som ikke spiller med åpne og kort og som har doble agendaer.

Hva er det folk ikke vet om deg: Jeg er isbader.

Faren min var en sånn veldig sindig, klassisk jurist. Veldig konfliktsky, sier Ann-Magrit Austenå.

– Hvordan da?

– Han skulle hele tida veie posisjonene. På den ene sida, på den andre sida, ikke sant. Kunne trekke seg helt tilbake hvis han var uenig. Hm, hm, sa han da. Mens moren min var stikk motsatt. Hun bestemte seg for noe med én gang, og så argumenterte hun hardt for det.

– Hvordan gikk det?

– Stort sett gikk det bra. Men de var veldig ulike. Han var sørlending, hun er vestlending.

– Hvem av dem slekter du på?

– Jeg er nok et sted i midten. Jeg er ikke så konfliktsky som faren min. Men heller ikke like utålmodig som moren min. Jeg er en blanding av dem begge to.

Man kunne på en måte ane det da hun sto i Dagsrevyens studio en kveld tidlig i forrige uke. Det utålmodige og det sindige, i en slags indre kamp. Innsamlingskampanjen til Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas), som Kristoffer Joner hadde satt i gang på Facebook, viste seg å ha fått drahjelp av et reklamebyrå. Folk følte seg lurt, og Austenå var kalt inn til duell mot innvandrings- og integrerings­ministeren.

Folk som kjenner henne godt, kunne se at hun strevde. Det er sjelden lederen for Noas hever stemmen. Hun er ikke typen til å miste fatningen. Logisk og behersket, sier de når de bes om å beskrive henne. Analytisk og rasjonelt skrudd sammen, sier andre. Og: Som menneske er hun drevet av et personlig engasjement, men hun er ikke følelsesstyrt i debatter.

Fakta:
Ann-magrit Austenå

Alder: 55

Sivil status: Gift, tre barn.

Bakgrunn: Tidligere politisk journalist i Dagbladet og leder i Norsk Journalistlag, nå leder for Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas).

Aktuell med: Noas samlet inn fire millioner kroner ved hjelp av Kristoffer Joner, Facebook og reklamebyrået Anorak.


Nå var det kanskje kommet noe litt hektisk, nesten oppjaget over måten hun snakket på. En ørliten brist i stemmen hørtes når hun avsluttet en setning. Beina trippet lett under bordet mot det blanke gulvet i Dagsrevyens tv-studio.

«Dere prøver å framstille meg som fæl og kynisk og forferdelig», sa Sylvi Listhaug uanfektet. Hun snakket rolig og mykt og la hodet på skakke. «Men vet du, for meg handler dette om å hjelpe flest mulig mennesker i nærområdene, mennesker som er i en fortvilet situasjon.»

Det var da en liten rynke dukket opp i panna hos den sindige Austenå. Hun hevet stemmen, først litt. Så ble hun forsøkt avbrutt av programleder Jon Gelius, men skrudde stemmen opp enda et hakk. Til slutt nesten ropte hun:

«Men dette stemmer ikke, Listhaug!»

Hun blunket og trakk pusten. I neste øyeblikk var hun fattet igjen.

– Jo da. Jeg blir provosert, sier Austenå og lener seg bakover mot de store vinduene på Gardermoen.

Det er kveld. For en time siden landet hun på norsk jord, etter å ha vært i møter med europeiske flyktning­organisasjoner i Athen i tre intense dager. Austenå sitter bakoverlent og pirker på en vannflaske.

Hva foregår egentlig i Norge, for tida, spurte de andre delegatene mellom møtene. Hvorfor har Norge begynt å se bort fra FNs anbefalinger? Det gjorde Norge aldri før. Hva i alle dager er det som har foregått på Storskog det siste året, hvorfor har ikke alle disse syrerne fått behandlet sakene sine? Og så, når de skulle sammenlikne Norge med andre land i europeisk asylpolitikk, hadde de kommet opp med Ungarn, Tyrkia, faktisk også Russland.


– Noe av det som er spesielt med dagens politiske ledelse, er at den ikke er villig til å diskutere konsekvenser. De er opptatt av symbol­politikk, tiltak som viser for verden at Norge er strengt. Konsekvensene disse symboltiltakene har for enkeltmennesker er de bare ikke opptatt av å diskutere.

– Det har skjedd et skifte?

– Vi har sett store innstramninger. Det meste av det kommer fra stortingsforliket, som ble vedtatt i panikk i november i fjor og som nesten alle partiene var med på. Det forandret mye.

Det alvorligste, prinsipielt sett, var å politisk vedta at Russland er et trygt returland for alle asylsøkere som kom over Storskog, mener Austenå – og at den til da uavhengige klageinstansen Utlendingsnemnda skulle underlegges politisk styring. Forslagene ble lagt fram på en fredag og vedtatt mandagen etter.

– Men det er samtidig noe med retorikken som har forandret seg. Politikere i Høyre og Arbeiderpartiet, som egentlig tidligere har vært villige til å ta disse diskusjonene, er blitt redde for å si noe. De frykter at de blir stemplet som naivister og altfor liberale.

– Dette vet du?

– Jeg bare ser det. Det som tidligere var åpne diskusjoner om utformingen av innvandringspolitikken, er det i mye mindre grad i dag. Det gjør at vi heller ikke har en åpen debatt om enkeltpersoners rettssikkerhet, særlig når det gjelder barn og unge.


– Tror du at du hadde kommet lenger i tv-debattene hvis du hadde spilt mer på følelser, du også?

– Nei, det tror jeg ikke. Asylpolitikk er et område som vekker enormt mye følelser hos folk, og det gjør at det er mye faktisk informasjon som drukner i disse debattene. Det er de faktiske konsekvensene av den politikken jeg gjerne vil få fram, sier Austenå.

– Hva er det ved Listhaug som provoserer deg?

– Hun provoserer meg ikke som person, det er det hun gjør – at en statsråd kan fraskrive seg et ansvar for enkeltpersoners situasjon på en så total måte, og samtidig helt grenseløst spille på sin egen rolle som mor, datter og datterdatter.

– Hvorfor er det et problem?

– Hun uttaler seg som om hun er en person som bare er seg selv, men det er nettopp det hun ikke er. Hun er statsråd, og blant de absolutt mektigste i landet, blant dem med absolutt størst ansvar for andre menneskers situasjon. Det provoserer meg at hun ikke er villig til å ta det ansvaret hun faktisk har, sier Austenå.

Det er ikke tomme ord når Austenå snakker om ansvar. Ta det fra et menneske som giftet seg som 22-åring og som hvert eneste år fram til nå har pakket inn 72 små gaver til sine nå nesten voksne barn i forseggjorte adventskalendere. Eller som i 13-årsalderen tok på seg verv i menigheten hun vokste opp i på Ås i Follo i Akershus, og som 19-åring arrangerte matiné, gudstjeneste og fakkeltog til inntekt for mødrene på Maiplassen i Argentina. Hun har vært leder for Norsk Journalistlag (NJ), assisterende generalsekretær i Røde Kors, hatt tunge verv. Austenå tar på seg ansvar og sluntrer ikke unna.


– Medansvar, det er jeg opptatt av.

– Hva er det?

– Ja, hva er det. Da jeg giftet meg, fikk jeg en utfordring av presten som viet oss, en prest som har betydd mye for meg, som jeg hadde kommet i kontakt med i studietida. Han hadde vært mye i Latin-Amerika og var opptatt av frigjøringsteologi. Og han sa: «Den som er mye gitt, kreves det mye av.» Jo større ressurser du har, jo større ansvar har du for å bruke dem på noe som er større enn deg selv.

Austenå vokste opp i et liberalt, kristent hjem. De gikk til menigheten i KFUM/KFUK, var omgitt av bonde­akademikere, diskuterte politikk og solidaritet, frigjøring og internasjonal bistand. Faren var selv professor på Landbrukshøgskolen, som nå går under navnet Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Det var et stimulerende miljø å vokse opp i, sier Austenå.

– Norge hang tett sammen med verden der ute. På grunn av Landbrukshøgskolen var det mange internasjonale studenter i omgivelsene rundt oss – og mange var også ute i perioder og drev med utviklingsarbeid. Det var samarbeid med ulike afrikanske stater, utvikling av buskap og korn, sånne ting. Det var ikke så langt til verden. Jeg var omgitt av folk som hadde helt andre erfaringer og referanser.


På barneskolen i Ås ville hun ikke vedkjenne seg det rotnorske navnet hun er blitt tildelt her i livet. For­navnet har hun etter en fattigjente i et mannstungt industri­samfunn på Røros – moren leste Johan Falkberget da hun gikk gravid med Ann-Magrit. Etternavnet er etter en flere hundre år gammel slektsgård i Indre Agder, der faren kom fra. Ann – Magrit – Austenå, sa folk langsomt og nølende når de prøvde å uttale navnet hennes for første gang. Ann Olsen, begynte Austenå i stedet å si da hun introduserte seg.

– Det var det mest nøytrale navnet jeg kunne tenke meg, sier hun og flirer.

– Nå synes jeg jeg har et fint navn.

Egentlig er hun journalist. Hun skjønte at det var en karrierevei for henne da hun reiste på utveksling til USA i andre klasse på videregående. Hun kom til en familie i staten New York, og alt var annerledes. Meddelelsesbehovet meldte seg, og lange brev ble sendt med flypost hjem til Ås.

– Det var det året jeg fant ut at jeg likte å skrive. At det var ålreit å bearbeide inntrykk og at jeg hadde behov for å reflektere over forskjeller, sånne ting.

– Hva skrev du om?

– Jeg skrev om det som skjedde rundt meg, om amerikansk politikk, Europa. Dette var i 1978/79, det var det året den første polske paven ble utnevnt. Jeg hadde ikke tenkt over hva det innebar før, men der i New York bodde jeg i et katolsk område med mange polakker. De var veldig opptatt av det på skolen. Det tok litt tid før jeg skjønte hva det betydde for den polske fagbevegelsen.


– Du var tenåring og hadde reist på eventyr ut i den store verden på egen hånd – og i brevene hjem skrev du om den nye paven?

– Jeg skrev om andre ting også, altså. Om det personlige og det som skjedde på skolen og i vertsfamilien. Men jeg fant ut at det politiske interesserte meg veldig. Så ja, jeg gjorde det.

Journalistkarrieren startet for alvor i Vårt Land i 1987. Den gangen holdt de til i en liten redaksjon på Tveita, og alle måtte gjøre alt.

– Jeg har hørt at du tegnet piggsveis på Mikhail Gorbatsjov en gang?

Austenå flirer.

– Det stemmer, det. Jeg jobbet på desken, og den gangen var det sånn at vi tegnet ut avisa på ark og fakset dem ned til trykkeriet i Dagbladet, hvor Vårt Land ble trykket. Og så – jeg vet ikke, Gorbatsjov var jo skalla, og hadde en sånn svær føflekk i panna. Det var fristende å tegne over. Og plutselig var bildet på vei ned til trykkeriet.

– Det var ikke meningen at det skulle på trykk?

– Jeg husker ærlig talt ikke helt. Men det ble en god del halloi, det husker jeg.

– Det er jo fullstendig … uærbødig.

– Men sånn var jo stemningen på desken, ikke sant. Det er kanskje det jeg savner mest med journalistikken. Den der galgenhumoren, at du hele tida må forholde deg til nye problemstillinger, du må raskt sette deg inn i alvorlige saker, men innenfor redaksjonens fire vegger kan du fleipe med nesten alt, og samtidig levere noe helt seriøst på trykk.


– Det er vanskelig å fleipe i den stillingen du har nå?

– Det er ikke helt det samme, i alle fall. Vi sitter med sakene til mennesker og familier i desperat vanskelige situasjoner, og følger dem ofte over flere år. Jeg sitter ikke så mye med enkeltsaker selv, men ser og opplever at medarbeiderne mine kan bli tynget av sakene de jobber med.

Austenå er et tvers gjennom politisk menneske, ifølge folk som kjenner henne. Hun er skarp, kommer raskt inn til kjernen av problemstillinger, skrur sjelden av.

– Du har ikke vurdert å gå inn i partipolitikken, da?

– Nei.

– Hvorfor ikke?

– Fordi jeg har hatt muligheter til å jobbe med saker som engasjerer meg. Først med det pressefaglige som NJ-leder, der jeg fikk jobbe med presseetikk, ytringsfrihet, journalistsikkerhet, opphavsrett. Og nå opp­lever jeg det ekstremt meningsfullt å jobbe med dette. Så nei, det har aldri blitt sånn.

– Hvor står du politisk da?

– Det varierer faktisk. Jeg har vært innom flere partier.

En melding glir mykt over høyt­taleranlegget på den kveldsstille flyplassen. Det som blir dagens middag, står foran henne, en plastboks med peanøtter. Den knallgule kofferten fra Athen står parkert på benken ved sida av.

– Jeg hører at det er ingen som er så opptatt av adventstradisjoner som deg?


– Det kan hende. Jeg driver en del med det. Jeg er veldig glad i alle de tingene, lysene, musikken, kalendere med små ting hver dag. Å koke appelsinmarmelade til jul. November er … pyton. Men så kommer desember, og da blir det fint. Veldig fint.

Og her vi sitter en onsdagskveld på Gardermoen er de siste timene av november i ferd med å renne ut. Og jammen skjedde det ikke noe under flyturen fra Athen til København tidligere i ettermiddag: Listhaug snur i spørsmålet om asylsøkerne på Storskog, og alle skal likevel få behandlet sakene sine i Norge.

Det er jo en lettelse, i det minste, sier Austenå, men vi vet ikke hvor lettet hun egentlig ser ut.

Nå skal hun uansett hjem, møte mannen, som kommer rett fra en korøvelse, svare på alle henvendelsene hun har fått om Storskog, forberede nye møter i morgen.

Og så, en dag om ikke så altfor lenge, skal hun vel kanskje bake.

astridm@klassekampen.no

marthe.vannebo@gmail.com


Artikkelen er oppdatert: 5. desember 2016 kl. 12.45

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk