Klassekampen.no
Fredag 2. desember 2016
Å passe inn: Prest, dragartist og stipendiat Andreas Ihlang Berg har brukt mye tid på å passe inn. Nå forsøker han i stedet å bruke sine erfaringer for å skape større handlingsrom for andre kristne homofile.
Kjønn
Skeiv teolog
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Andreas Ihlang Berg er prest og stipendiat i skeiv teologi. Men iblant tar han på seg kvinneklær.

Året 2016 var da parti­lederen i Kristelig Folkeparti deltok i Pride-paraden og Den norske kirke åpnet for homofil vigsel. På NRK trekker romansen mellom Isak og Even i populære «Skam» tusenvis av seere til skjermer i inn- og utland. Man skulle tro at homokampen var vunnet i Norge.

Likevel: At det i det hele tatt blir en sak at homofili vises på denne måten, forteller noe om at vi ikke er kommet langt likevel, mener prest og teologstipendiat Andreas Ihlang Berg. For selv om det går framover, går det ikke fort nok.

– Jeg er lei og utålmodig, sier han.

Noen ganger kan et menneskes mangfoldige livsvalg virke for godt til å være sant. Slik er det med Andreas Ihlang Berg. For inni­mellom teologisk forskning og undervisning fra stipendiatpulten på Blindern, trer Berg inn i et helt annet rom. Han toppsminker seg, tar på seg parykk og blir dragqueen.

Hvordan gikk det til? Hvordan blir man egentlig prest og dragartist? For Berg handler det om et opplevd utenforskap, utålmodighet og en god dose skeiv teori.

– Ved å sminke meg og ta på meg kjole og gå på scenen, er jeg med på utfordre normene vi omgir oss med.

Fakta:

ANDREAS IHLANG BERG

Yrke: Stipendiat i teologi, ordinert prest og dragartist.

Alder: 33 år.

Sivilstand: Singel.

Hvor er du i livet? Prøver alltid å være i livet, og livet er hele tida i konstant forandring. Det skifter. Det viktigste er å bare skjønne at vi er i livet.

på sparket

Hvilken bok har gjort sterkest ­inntrykk på deg?

– Det er ikke en bok, men et teaterstykke jeg gjorde som 22-årig teaterstudent: «Måken» av Anton Tsjekhov. Han tar alltid tak i disse menneskene som prøver å leve livene sine, men som aldri får det til. Eller de får det til, men de streber alltid etter det andre, og dette er veldig gjenkjennbart. Det er noe utålmodig og samtidig tregt med det. Måken er symbolet som elegant svever oppe i skyene et sted i kontrast til det klønete livet på bakken.

Hva er din favorittfilm?

– For øyeblikket er det «Pricilla Queen of the Desert», en australsk klassisk dragkomedie fra 1990-tallet. Det som er fint med den filmen, hvor to dragqueens og én transperson skal reise til et gamblinghotell i Alice Springs i Australia, er forhandlingen mellom håpløshet og håp. Det er litt som «Måken» hvor litt «mislykkete» mennesker prøver å skape meningsfulle liv.

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg har vært inne i en Sergej Rakhmaninov-periode nå, og har alltid vært glad i Bach. Liker også veldig godt minimalisten John Adams. Også hører jeg på en del trashmusikk, Alaska 5000 for eksempel.

Alt flyter

Skeiv teori eller queerteori, som Berg er opptatt av, handler om det som er annerledes – det som skiller seg ut, i motsetning til det som er norm.

– Hva tilfører det å være dragqueen vårt syn på kjønn og inkludering?

– Jeg går inn i rollen som den klassiske narren ved kongens hoff. Jeg kler meg ut som kvinne for å vise fram en del av samfunnet som jeg mener er problematisk.

– Hva ønsker du å vise?

– I rollen får jeg et annet spillerom. Jeg ønsker å vise fram stereotype kjønnsroller som fremdeles dyrkes. Både hvordan kvinner blir framstilt og sett, men også hvordan vi velger å «kjønne» verden rundt oss. At jeg som mann gjør drag, blir en kommentar til hvor flytende jeg mener kjønn faktisk er.

For presten fra Nes i Akershus handler engasjementet blant annet om hvordan ekte­skapets normer blir utfordret i konfrontasjon med det som ikke er heteronormativt.

– Tanken om det binære som motsetningspar som må forenes i hverandre, står sterkt. Men i arbeidet mitt ønsker jeg å se hva som skjer når skeive kommer inn i dette rommet med sine erfaringer med relasjoner og intimitet, sier han.

Mobbet på bygda

Det er noen ganger langt fra bygd til by. For Andreas Ihlang Berg var oppveksten på Nes preget av et ektefølt utenforskap og mobbing. Det var strenge regler når det kommer til kjønn og seksualitet.

– Det er sikkert flere enn meg, både skeive og superstreite, som har kjent på skam ved seksualitet. Den opplevelsen kom tidlig for meg. Det lå en skam i at min tiltrekning lå til andre gutter og ikke andre jenter.

Teologistudenten er født i 1983 og vokste dermed opp på 1990-tallet. Da var han blant annet engasjert i menigheten hjemme på Nes. Han oppdaget det ganske tidlig at han følte noe var galt, men ikke helt hva.

– Det føltes vanskelige å forene det religiøse med det seksuelle.

Berg likte heller ikke de samme tingene som det de andre gjorde. Han likte å leke med dokker istedenfor å spille fotball, og han opplevde å være veldig mye utenfor på barneskolen og ungdomsskolen. Også mobbing.

– Hvordan var det å bli mobbet?

– Jeg ble jo mobbet for å være homo før jeg visste hva det var for noe. Jeg hadde en følelse. Jeg ble nok sett på som veldig stereotyp homo, og på det lille stedet Nes på Romerike var det veldig alvorlig. Det har preget hvordan jeg tilnærmet meg teologi og spørsmål om hvordan skeiv identitet har blitt møtt av kirkens teologi, sier han.

– Jeg brukte ekstremt mye tid og krefter på å passe inn. Når jeg prøvde å forandre meg, ble det også feil. Til slutt ga jeg bare opp og gjorde ting jeg hadde lyst til. Det tok lang tid.

Presteskapet i Tromsø

Det var ikke før han begynte på musikklinja på videregående i Lillestrøm at det løsnet. Siden ble det den private russiske teaterskolen Gitis i Aarhus. Deretter teologi.

– Hvorfor akkurat teologi?

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan vi leser tekster og former virkeligheter. Den magien som foregår i et utrolig godt teater – den performance som treffer spikeren på hodet – når det skjer, er det fantastisk. Jeg jobbet mye med tekst i den sammenhengen. Å gå videre til teologien handlet egentlig ikke om et ønske om å bli prest, men å forstå teologien, og da også i møte med min skeive identitet. Debatten om homofilt samliv i Kirka gjorde at Berg ønsket å se på relasjoner og kristendom med et skeivt perspektiv.

– Jeg ønsket å snu på det. I stedet for at man setter den heterofile familiestrukturen som grunnpilar for hvordan vi skal tolke homofile kristne, vil jeg bruke det skeive som utgangspunkt for å tolke skeiv kristen virkelighet.

– Hva skjer da?

– Man får helt andre stemmer og vinkler. Det er akkurat som når feminismen fikk inntog. Det gir andre blikk på noe vi ser på som gitt eller konstant.

Etter endt utdanning ble Berg ordinert som prest og fikk jobb i Tromsø. Det er et liberalt og konservativt samfunn på samme tid. Læstadianere, som er imot kvinnelige prester, lever side om side med liberale holdninger. Dette førte til absurde situasjoner.

– Jeg måtte noen ganger takke nei til å komme som erstatter når læstadianerne krevde en mannlig prest. Det virket ikke som de var så interessert i legningen min, det viktigste var at jeg ikke var kvinne. Men jeg følte det gikk på tvers av alle mine overbevisninger å skulle tre inn som erstatter i en slik situasjon.

Skeiv jomfrufødsel

Presten mener vi møter ting som forstyrrer heteronormativitet også i religionen.

– Hele ideen om jomfrufødselen er jo en queer tanke i seg selv. Man har en fødsel uten at noe seksuelt har hendt. Det er noe annerledes ved det. Også plasserer man Josef inn i denne fortellingen for å framstille den perfekte kjernefamilien, sier han.

– Kjernefamilien er jo en ny oppfinnelse. Jeg snakker med mange som ikke føler seg komfortable i det heteronormative.

Mye har skjedd, men langt fra nok, mener han.

– Den foreslåtte, kjønnsnøytrale ekteskapsliturgien er altfor, altfor konservativ. Det bygger på en idé om at Kirka skal støte konservative minst mulig, ikke om å skape en liturgi for samtida og de faktiske livene våre.

Det skuffer presten.

– Ekteskapet i Den norske kirke er heller ikke et hellig sakrament. Derfor bør det være mulig å tenke tanker som at ekteskapet er mer flytende og noe annet enn det var på 1950-tallet for eksempel.

Om utålmodighet

Det er nå gått to år siden en frokost som skulle endre mye. Andreas Ihlang Berg var prest i Tromsø, men hadde jobbet i noen måneder med en prosjektbeskrivelse til et doktorgradsprosjekt basert på skeiv teologi. Frokosten ble inntatt hjemme hos professor i teologi Halvor Moxnes. Han er en nestor innen faget i Norge, og etter en stund kom spørsmålet fra teologiprofessoren: «Men hva er det som er queer med ditt prosjekt Andreas?»

– Jeg tenkte «shit, nå har jeg bommet helt», men når jeg så på teksten min, skjønte jeg med én gang at jeg hadde vært for snill.

Siden det har Berg strammet til perspektivet og beskriver seg nå som mer radikal, anarkistisk, progressiv, utålmodig og frustrert. Hans hovedmål er at en teologisk debatt og utvikling skal gå mot en åpenhet for det skeive, det som er annerledes, det ikke-heteronormative.

– Jeg var nok litt for opptatt av forsoning med min kirkevirkelighet. Jeg ønsket å snakke til begge sider. Men jeg skjønte da at jeg måtte være mye mer radikal og hardcore.

– Hvor skeiv er Bibelen?

– Hvor skeiv er den ikke liksom? Det interessante med fortellingen om Jesus er jo hvor grunnleggende anti-establishment det er. Når Jesus sier at «sabbaten er til mennesket og ikke omvendt», så bryter det jo med alle normene. At kvinner fikk lov til å være en del av gjengen rundt Jesus, var også banebrytende.

Og nettopp det banebrytende kan vi trenge mer av i dag, mener Berg.

– Vi må huske at tanken om Disney-kjærligheten og den evige tosomheten er relativt ny og ganske kvelende for mange. Det er derfor jeg mener at vi kan og bruker våre liv til å forstå teologien og forandre den, sier han.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 5. desember 2016 kl. 12.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk