Klassekampen.no
Mandag 28. november 2016
Bondeopprør: I senmiddelalderen sto bøndene opp mot elitene flere steder i Europa. En bondehær samlet seg også i England, ledet av Wat Tyler. Her møter Richard II opprørerne. Illustrasjon: fra Jean Froissarts «Krønike», manuskript fra ca. 1470
Adelen kranglet og kriget mye seg imellom i senmiddelalderen. Men når opprørske bønder skulle slås ned, dannet eliten samlet front.
Folkets brutale hevn over eliten
Adelens hevn: Kongen av Navarra lot lederne i Jacqueriet halshugges. illustrasjon fra en krønike fra 81380-tallet, british library
Etter Svartedauden kunne bøndene velge og vrake i jord. Det ga rom til å protestere mot et undertrykkende system.

middelalder

Frankrike 1358: «Ikke lenge etter at kongen av Navarra hadde blitt satt fri, inntraff det noen svært merkelige og forferdelige hendelser i flere deler av kongeriket Frankrike […] Det begynte da noen menn fra landsbyene kom sammen i Beauvais-regionen. De hadde ingen ledere, og først telte de knapt hundre. En av dem stod opp og sa at adelen av Frankrike, riddere og væpnere, var avskum som forrådte riket, og at det ville være en god ting hvis de alle ble drept. Til dette ropte alle: ‘Han har rett! Han har rett! Døden for hver mann som redder aristokratiet fra å bli utryddet!’

De slo seg sammen og dro av gårde uten ytterligere diskusjoner, ubevæpnede bortsett fra spyd og kniver, til huset til en ridder som bodde i nærheten. Der brøt de seg inn og drepte ridderen, hans frue og hans barn, store og små, og satte fyr på huset. Neste dag gikk de til et annet slott og gjorde mye verre ting: De fanget en ridder og bandt ham fast til en stolpe, mens flere av dem krenket hans kone og datter foran øynene hans. Så drepte de kona, som var gravid, og datteren og alle de andre barna, og til slutt henrettet de ridderen med stor grusomhet og brente og jevnet slottet med jorda.»

Gale hunder

Slik skildres begynnelsen på Jacqueriet, det store bondeopprøret i Frankrike i 1358, av Jean Froissart. Nå var de knapt hundre opprørske bøndene, eller «gale hunder» som Froissart kalte dem, økt til et antall på over 6000. De gjorde ting ingen mennesker noensinne hadde gjort, selv ikke sarasenerne – som å steke en ridder på spidd og tvinge hans barn til å spise ham før de henrettet dem. «Hadde ikke Gud i sin nåde gjort ting rett igjen, ville dette ha fortsatt til hver borg hadde vært ødelagt og hver rikmann utslettet.»

«Guds nåde» bestod i at adelsmennene slo seg sammen og begynte å hogge opprørerne i småbiter. Eller de hengte dem i trærne der de hadde gjemt seg. Kongen av Navarra drepte mer enn 3000 på en dag, og flere skulle det bli da hele landsbyer ble satt fyr på.

Det merkeligste var likevel at da bøndene ble spurt hvorfor de hadde gjort dette, «svarte de at det visste de ikke. De gjorde det fordi andre gjorde det, og de tenkte at på den måten kunne de tilintetgjøre alle adelsmenn i hele verden, så det ikke lenger ville finnes noen igjen av dem.» Dette var i sannhet en ubegripelig tanke for kongen av Navarra og andre av hans stand.

Adelen mot røkla

Froissart skrev om det som i ettertid er blitt kalt Hund­re­årskrigen mellom Frank­rike og England (1337–1453), og den endte som kjent med at en jomfru fra Orléans jaget engelskmennene ut fra kontinentet.

Men her er det et annet bilde som tegnes. Her er det ikke franskmenn og engelskmenn som står mot hverandre, men bønder mot adel. Da nyheten om opprøret spredte seg, hadde engelske og franske adelsmenn få motforestillinger mot å slå seg sammen. Det var i virkeligheten langt mer som forente engelske og franske adelsmenn enn adel og bønder. Slik var middelalderens verden: Adelen kjempet uavlatelig mot hverandre, men i slag der det knapt nok var døde, der lansene ble buttere og buttere, og løsepengesummene stadig høyere for motstandere som ble tatt til fange. Mens de på den annen side plyndret og drepte hverandres bønder skånselsløst når de ville presse sine rivaler til forlik eller underkastelse. Slik også med de første slagene under Hundre­årskrigen.

Pesten som endret alt

Som historikere blir vi ikke like overrasket over bøndenes opprør i 1358. Den koblingen Froissart ikke hadde avstand nok til å foreta, men som vi i ettertid kan se tydelig, er den mellom bondeopprør og pest­epidemier. Jacqueriet kom et tiår etter at Svartedauden hadde herjet i Europa og tatt livet av mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen. Pesten skapte en helt ny situasjon. Europa hadde de siste 3–400 år opplevd en befolkningsvekst som truet med å sprenge de naturgitte grensene et ineffektivt agrarsamfunn satte. De teknologiske framskrittene var få, så den eneste måten å møte en økende befolkning var å ta i bruk dårligere jord – og å spise mindre og mer ensidig mat. Resultatet rammet de svakeste hardest. Mot slutten av høymiddelalderen betalte bøndene en høy pris for å dyrke jorda, og adelen kunne leve makelig på et lettjent overskudd.

Med pesten ble alt dette snudd på hodet. Plutselig var det for første gang på hundrevis av år massevis av jord. De mange døde etterlot tomme gårdsbruk, og de overlevende kunne velge og vrake i jord. Den godseier som holdt fast ved de gamle satsene, risikerte at bøndene oppsøkte en mer medgjørlig herre eller fant seg ledig jord et sted der jorda lå øde.

Elitenes blodige hevn

Like sikkert som at markedsmekanismene arbeidet i bøndenes favør, var det at de som eide jord, ikke ville sitte rolig og se livsgrunnlaget sitt smuldre hen. Det var selvfølgelig ingen ulempe for godseierne at de hadde tilnærmet militærmonopol som riddere i føydalutbudet. Dette overtaket benyttet de for alt det var verdt for å holde avgiftsnivået oppe, og tvinge eller true bønder som ikke ville akseptere dette.

Og bøndene protesterte. Jacqueriet var en slik protest. En annen var Wat Tylers opprør i England i 1381, da bøndene formulerte det berømte slagordet: «When Adam delved and Eve span, who was then the nobleman?» Senmiddelalderen er de store bondeopprørenes tid, de går i bølger helt fram til bondekrigene i det habsburgske riket på 1520-tallet, de Martin Luther bidro til å slå ned etter at hans lære først var blitt omfavnet av bøndene som en vei ut av elitenes jerngrep.

For overalt skjedde det samme: Bondeopprørene ble skånselsløst slått ned, slik Jacqueriet ble. Froissart bemerker lakonisk at bøndene etter dette aldri reiste seg igjen. For gjengjeldelsen var ikke hva vi ville kalt symmetrisk. Selv om middelalderkildenes tallbruk er notorisk upålitelig, sier størrelsesforholdet mellom de drepte adelsmennene og bøndene sitt: Mens noen hundre adelige ble drept, måtte rundt 20.000 bønder bøte med livet.

Bøndene ler sist

Det er her det store paradokset trer inn. For selv om senmiddelalderens bondeopprør ble slått ned uten nåde, vant de vesteuropeiske bøndene likevel fram. Det er vanskelig å si hvordan dette konkret skjedde. Det avgjørende er at avgiftsnivået gikk ned. Det bøndene tapte på slagmarken, vant de i dagliglivet på gården. Den store taperen var eliten. Tiden for det lettjente overskudd var ugjenkallelig forbi, og skulle de drive lønnsomt, måtte de sette inn en aktiv innsats. Noen steder gjorde de det, som i England, der de begynte å rasjonalisere og spesialisere driften på sine storgods. Andre steder, som i Frankrike, fortsatte de i det gamle sporet.

En medvirkende årsak til elitens svekkede stilling etter Hundreårskrigen er at krigen skiftet fullstendig karakter i denne perioden. Det franske føydale adelsutbudet av riddere til hest led avgjørende nederlag mot engelske langbueskyttere i slagene ved Crécy og Poitiers tidlig i krigen, men da Ludvig 11. drev engelskmennene ut av Calais i 1453, var det med en stående hær på 11.000 mann, der infanteriet utgjorde hovedstyrken. Denne permanente hæren ble muliggjort av faste skatter, noe kongen fikk trumfet gjennom da engelskmennene så ut til å erobre Frankrike etter slaget ved Azincourt i 1415.

Det var bare en samfunnsgruppe som var unntatt skattene: adelen. På lang sikt skulle dette få fatale følger, for adelens skattefrihet var et diskusjonstema helt fram til det eksploderte og utløste den franske revolusjon. Men midt på 1400-tallet var det skattene som gjorde det mulig å kaste ut England. For bøndene var faste skatter trolig en lav pris å betale for fredelige forhold og en kongemakt som kunne stagge adelen.

h.j.orning@iakh.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 10. mars 2017 kl. 12.41

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk