Klassekampen.no
Mandag 28. november 2016
Liv som verk: Mottakelsen av Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø» viser hvordan kvinners kunst ofte blir tolket inn i et selvbiografisk spor, skriver Wencke Mühleisen. Foto: Klaudia Lech
Når kvinner bryter grenser i kunsten, tolkes det som noe personlig.
Skamverk

Personfokuset og spørsmålet om hvorvidt forfatter Vigdis Hjorth har begått etiske overtramp overfor egen familie sto i fare for å overskygge boka hun har skrevet. Hjorth har i kjølvannet av debatten rundt hennes roman «Arv og miljø» sagt at hun har skrevet en fiksjonsroman og at hun i likhet med Sigrid Undset, Amalie Skram og Bjørg Vik med flere, skriver i en stolt tradisjon av kvinnelige forfattere som har kastet lys over tabubelagte temaer. I sin siste roman skriver hun om incest og fortielsens konsekvenser for en familie. Hun har understreket at å skrive om slike temaer er hennes feministiske prosjekt.

Dette fikk meg til å til å tenke på feministisk performancekunst fra 1960-tallet. At det er noen sammenhenger mellom feministisk kunst, ønsket om å intervenere i «virkeligheten» og den typen litteratur Hjorth skriver. Jeg startet å fundere på sammenhengen mellom performance og litteratur etter at jeg selv begynte å skrive skjønnlitterært, delvis brukte selvbiografisk material, og fikk spørsmål om hvorfor jeg betegner bøkene som roman.

På 1970- og 80-tallet jobbet jeg med performance. Kropp, kjønn, seksualitet, samliv og feminisme er stikkord for mine aksjoner fra den gang. Utsagnsposisjonen var høyst subjektiv og personlig, forankret i egen kropp og selvbiografisk material. Egne erfaringer og følelser var grunnlaget for å utsi noe allment – slik menn alltid har gjort i kunsten.

Dette var jeg ikke alene om. Performance var en multimedial sjanger med tilknytninger til fluxus, bodyart og aksjonisme som åpnet et rom noen kvinnelige kunstnere begjærlig grep til fordi den ennå ikke var blitt en maskulin kanonisert sjanger. Den «private» kroppen og de personlige erfaringene som medium og materialitet var åpenbart av betydning for kvinnelige kunstnere, ettersom den kunne forhandle grensen mellom aktiv og passiv. Subjektive, kroppslige erfaringer kunne dermed bryte maskulinitetens privilegium som selvtilstrekkelig betraktende subjekt. Selvbiografiske referanser og kroppen som sete for tabuer innebar på 1960- og 70-tallet et konstant potensial for feministisk provokasjon og overskridelse av hva som var anerkjent som kunstnerisk høyverdige temaer. Amerikanske Hannah Wilke, Carolee Schneemann, Judy Chicago, østerrikske Valie Export, Elsebet Rahlff i Norge, og mange andre, holdt seg nært til egne erfaringer og «virkelighet» i sine performative iscenesettelser. Denne tilnærmingen er like aktuell i performancekunst i dag: Liv som case-study.

Derfor tenkte jeg, når jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg bruker selvbiografisk material i romanform, at jeg kanskje bygger på metodene fra performance – i litterær form. Debatten om «virkelighetslitteratur» viser at (performance)kunsten lettere enn romanen tar opp i seg det selvbiografiske og virkelighets­referansene, slik Lena Lindgren nylig skrev i Morgenbladet. Det er noe med forståelser av sannhet, tror jeg, som i litteraturen innordnes i sjangerkategorier – til tross for at sjangergrensene er i ferd med å åpnes opp.

Da jeg skrev min forrige roman «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden», der jeg både skrev om min fars fortiede krigshistorie og mine erfaringer i kunstnerkollektivet AAO på 70-tallet, hadde jeg brukt mye tid i arkiver. Jeg ville likevel ikke skrive en dokumentarbok eller selvbiografi, som inviterer til en annen leserkontrakt knyttet til kilder og argumentasjon enn romanen. Jeg var på jakt etter personlig, emosjonell sannhet – full av tvil, spekulasjoner, usikkerheter, hull og åpne spørsmål. Jeg trengte den subjektiviteten romansjangeren bygger universet sitt på, friheten til «å finne på hva som helst», på samme tid som jeg ville insistere på virkelighetsreferansene – ikke så ulikt hvordan performancekunstnere har jobbet.

Hjorths feministiske prosjekt er å belyse tabubelagte temaer. Ambisjonen både i litteraturen og i feministisk performancekunst er nettopp å undersøke forbindelsene mellom de subjektive, det kroppslige og det samfunnsmessige. Men når kvinner gjør dette risikerer de, slik vi har sett i debatten rundt «Arv og miljø», at det ikke er innholdet eller overskridelsene i verkene som blir diskutert, men kunstnerens personlighet, motiver og potensielle skam. Den amerikanske forfatteren og kritikeren Chris Kraus skriver i boka «I Love Dick»: «Uansett hvor saklig eller stor visjon en kvinne måtte formulere, så snart denne inkluderer hennes egne erfaringer og følelser, blir teleskopet rettet mot henne.»

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Kristina Leganger Iversen skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2016 kl. 14.32

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk