Mandag 28. november 2016
Feiring av feiringen: I Namsos, der 40-årsjubileet for «The Last Waltz» ble markert med bl.a. bandet The Weight – musikere som tidligere har spilt med medlemmer fra The Band.
Takksigelseskvelden, 40 år etter: The Bands legendariske «The Last Waltz» ble fredag gjenskapt i Namsos.
Den siste siste valsen?
Lars Lillo-Stenberg: Gjorde en versjon av Neil Youngs «Helpless» sammen med Claudia Scott (og Trond Ingebretsen fra Bjølsen Valsemølle).
Tom «Bones» Malone: Spilte under den originale «The Last Waltz»-konserten i 1976. Han er også kjent fra David Lettermans CBS-band. Til høyre Clark Gayton, mest kjent fra E Street Band.
Terje Tysland: En av Namsos' store sønner tolket The Bands «The Shape I'm In».
Henning Kvitnes: Gjorde to låter under kveldens konsert.
Jim Weider: Spilte i The Band etter Robbie Robertson.
«The Last Waltz» i Namsos: Da et stjerne­lag av musikere feiret en 40 år gammel musikalsk festaften, var det med samspillet i sentrum.

Konsert

En av rockens mest mytiske konserter fant sted for nesten nøyaktig førti år siden, 25. november 1976, i den legendariske rockepromotoren Bill Grahams konserthall i San Francisco, kalt Winterland. På scenen sto den nestenkanadiske kvintetten The Band, og et svært oppsiktsvekkende utvalg av deres mest navngjetne kolleger.

«The Last Waltz» er siden blitt et begrep som satte standarden for hvordan rocken feirer sin egen historie, aller mest takket være Martin Scorseses uovertruffent «musikalske» dokumentasjon av tildragelsen i kinofilmen med samme navn. Mange vil hevde at Scorsese her har laget den beste og viktigste rockedokumentaren noensinne.

Og helt presis på dagen, nå på fredag, fant det sted en feiring av feiringen! I rockebyen Namsos. Der amerikanske og norske artister satte hverandre stevne for å skape, som det het på plakaten, «A Thanksgiving to The Band: The Last Waltz».

Fakta

«The Last Waltz»:

• Legendarisk avskjedskonsert for The Band (Robbie Robertson, Richard Manuel, Garth Hudson, Rick Danko og Levon Helm), 25. november 1976 i Bill Grahams Winterland, med 5400 publikummere.

• Blant de musikalske gjestene var Bob Dylan, Joni Mitchell, Van Morrison, Eric Clapton, Dr. John, Neil Young, Muddy Waters, Ronnie Hawkins og Neil Diamond.

• Resulterte i en konsertdokumentar av Martin Scorsese (lansert 1978).

• Trippel-konsertalbum ble også gitt ut i 1978. Deretter gjenutgitt ved flere anledninger, i utvidede konfigurasjoner. Den nye 40-årsversjonen inkluderer en seks-lp-versjon.

• Fredag gjenskapte norske og amerikanske musikere konserten i Namsos, i regi av Woodland.

Namsos’ rockehistorie

Den originale «The Last Waltz» skjedde altså på Thanksgiving, takksigelsesdagen, en av de viktigste amerikanske helligdagene. Innstiftet av selveste Abraham Lincoln i 1863, for å forsikre seg om at alle de amerikanske statene feirer denne dagen samtidig, på den fjerde torsdagen i november. Og akkurat som tilfellet var på denne Thanksgiving-festen for førti år siden, ble publikum og musikere i Namsos bydd kalkunmiddag før konserten tok fatt.

Hvorfor skjer så akkurat dette i Namsos? Årsaken er ganske sikkert å finne i byens egen rockehistorie. Verken Åge Aleksandersen eller noen av de andre musikerne i Prudence, bandet som skapte trønderrocken, vil noensinne benekte at The Band var en vesentlig inspirasjonskilde for deres eget uttrykk. Da Prudence, etter fire studioalbum, la ut på sin egen «siste vals»-turné, i 1975, gjorde de i alt vesentlig grad sanger av bandets tre låtskrivere; Aleksandersen, Terje Tysland og Per Erik Wallum. Et av få unntak var deres versjon av «The Shape I’m In», skrevet av The Bands Robbie Robertson og utgitt fem år tidligere på albumet «Stagefright».

The Band-inspirasjon

«The Shape I’m In» ble til og med innlemmet på Prudence sin eneste liveplate, «11/12-75», tatt opp i Studentersamfundet i Trondheim, og, en smule oppsiktsvekkende, produsert av Jahn Teigen. Under et panel på fredag fortalte Prudence sin trommeslager, Kaare Skevik jr., at bandet hadde hatt en slags musikalsk oppvåkning en fuktig natt hjemme hos Aleksandersen i 1970, mens de hørte på The Bands debutplate, «Music from Big Pink». At det var da bitene falt på plass for bandet, og at trekkspiller/gitarist Terje Tysland og mandolinist Johan Tangen kom med like etterpå. Ifølge Skevik jr. covret Prudence et stort antall The Band-sanger i de neste fem årene.

Amerikanere og nordmenn i panelet var ellers enige om at Namsos og Woodstock har åpenbare likheter, langt fra storbyer og med et nært forhold til store skogsområder. Da «A Thanksgiving to The Band: The Last Waltz» ebbet ut natt til lørdag, etter nær innpå tre og en halv time, var det klart at forbrødringen og forsøstringen hadde klaffet, helt etter arrangørenes, Woodlands, ønsker. Selvfølgelig endte hele feiringen med en omfattende avsynging av evige «The Weight», der vokalen spratt rundt på scenen som en kule i et flipperspill. Jeg sto sammen med to langveisfarende The Band-hoder, fra Halden og London, og de sang med av full hals, mens de klamret seg til noe som lett kan være en av de mest autentiske, og samtidig unike, fremføringene av «The Weight» på denne siden av Levon Helms bortgang.

Etter den siste valsen

Da Robbie Robertson i 1976 proklamerte at 16 år på veien var mer enn nok for ensemblet som opprinnelig kalte seg The Hawks, etter sin amerikanske frontmann, Ronnie Hawkins, halvparten som barband, halvparten som geniforklarte nyskapere i rocken, med Bob Dylan som mest prominente arbeidsgiver, skulle det vise seg at de fire andre musikerne ikke var enige med ham. De hadde ikke til hensikt å gi slipp på statusen som «The Last Waltz» ga dem.

Det var tross alt Levon Helm, Rick Danko og Richard Manuels country-soul-stemmer som gjorde at sanger som nettopp «The Weight», «The Night They Drove Old Dixie Down», «It Makes No Difference» og Prudence-favoritten, «The Shape I’m In», var selvskrevne i rockens egen salmebok. Rockehistorien vil si at The Band uten Robbie Robertson aldri ble helt stuerent, men på midten av 1990-tallet laget de tre album som var bedre enn samtiden forventet, spesielt «Jericho» fra 1993.

Med på laget den gang var trommeslageren Randy Ciarlante og gitaristen Jim Weider. Det er disse to som utgjør den sterkeste lenken til The Band i det amerikanske bandet som sto på scenen NTE-arena i Namsos fredag kveld. The Weight Band teller også andre musikere med tilknytning til solobandene til Helm, Danko og Garth Hudson. Organisten Brian Mitchell vant sågar Grammy med Levon Helm Band for plata «Ramble at the Ryman» i 2012. Med i Namsos var også King Harvest Horns, som på grunn av akutt sykdom i ellevte time ble forsterket med enda en velkjent amerikansk musiker, trombonisten Tom «Bones» Malone, som har bakgrunn fra begge «The Blues Brothers»-filmene og som medlem i husbandet til David Lettermans «Late Show» i over tjue år. Malone var den eneste fredag som faktisk spilte på «The Last Waltz».

Unik gumbo

Etter innledende avspilling av Robbie Robertsons orkestermusikk for anledningen, «Theme from The Last Waltz», filmmusikk god som noen, åpnet konserten med et ti sangers sett fremført av The Weight Band og King Harvest Horns, der trommeslager Ciarlante med kraft gjenskapte Helms uvanlige trommeslager/sanger-innsats, rett ut av startblokkene som i filmen med «Up on Cripple Creek». Det ble også spilt The Band-sanger som ikke er å finne i selve filmen; «This Wheel’s on Fire» og «W.S. Walcott Medicine Show». Avsluttet av «Life Is a Carnival», det meste inneholdende The Bands unike gumbo av soul, country, funk, rockabilly, blues og jazz.

Etter en pause, der det viste seg at trønderne, av alle, hadde feilberegnet publikums øltørst og kjøpt inn for lite varer!, var det klart for det store gjestesettet. For virkelig å banke hjem linken til Prudence, stilte Terje Tysland (som ikke hadde problemer med å vise at han fortsatt er i god form, på flere vis selvfølgelig) med «The Shape I’m In». Stafettpinnen gikk rett over til norsk blues’ tangentplager nummer én, Reidar Larsen, som fikser både Muddy Waters’ «Mannish Boy» og Dr. Johns «Such a Night» med største selvfølgelighet. Selv om han i forkant prøvde å slå i Musikkmagasinet at han aldri tidligere hadde spilt «Such a Night» – den går vi ikke på, Reidar; ikke etter fredagens versjon!

Overraskende gjester

Knut Eide, Namsos-født sanger i Tiger City Jukes, også han kvotert inn av bluesen, satte deretter Paul Butterfields «Mystery Train» rett i krysset. Mens metal/folk-sanger Kari Rueslåtten hadde oppgaven med å gjenskape Emmylou Harris’ «Evangeline», i filmen vist i en after-the-fact-fremføring teipet på en Hollywood Sound Stage. Rueslåtten fikk eminent hjelp av to stykk Prudence; Tysland på trekkspill og Tangen på mandolin.

Deretter var det duket for en av aftenens overraskelser. Popsanger Stein Ingebrigtsen har passert 70, men helt uten å miste kraften i stemmen. Som han brukte til å ta seg av konsertens urias-spot, Neil Diamonds «Dry Your Eyes», kontroversiell i 1976 da Diamond ble oppfattet å komme fra «den andre sida», popverdenen. Fredag kveld ble det fortjent jubel fra salen for Namsos sin originale pop-sønn. En nyere pop-sønn, Thomas Brøndbo, hadde en av kveldens tøffeste oppgaver, og kom unna van Morrisons «Caravan» med økt ære-beholdning.

Henning Kvitnes hadde reist langt og fikk lov til spenne opp et vidt følelsesmessig lerret med to sanger, fra trist-triste «Makes No Difference» til livs-bejublende «Forever Young». Begge servert med Kvitnes sin nå patenterte ro og verdighet. Elg, på ingen måte i solnedgang, rev opp scena med sin voldsomme versjon av Ronnie Hawkins’ «Who Do You Love». Før Simen Rem snudde elegant Dylans «Baby, Let Me Follow You Down» til farens, Håvards, «Kan jeg få bli med deg hjem?».

At Lars Lillo-Stenberg er forever Young vet vi, hans «Helpless» var skummelt lik Neil Youngs original. Claudia Scott kan, som vi vet, sin americana svært godt, og bar den essensielle borgerkrigssagaen «The Night They Drove Old Dixie Down» trygt til den andre siden. Åge Aleksandersen-gitarist Skjalg Raaen synes med sin look uansett fanget i 1970-tallet, legg til at han også synger som en ung Clapton. Med seg på gitar-ekvilibrering på «Further On Up the Road» hadde han den 14 år gamle gitar-sensasjon Odin Landbakk. Bakover-sveising der ja.

Og før alle kom tilbake for å legge maksimal vekt til «The Weight», tok Trond Ingebretsen og Leif Ottosen oss pent ned via «I Shall Be Released».

Arven etter valsen

Om man skal single ut The Band for ett, bare ett, vesentlig bidrag til rockehistorien, så er det for å sette samspillet i sentrum. Det å gjøre kommunikasjonen musikere imellom, i en live-setting, til mål og mening. For harmonier, dynamikk og instinktiv bruk av egen og felles musikalsk historie. I en tid da digitalteknologi i stor grad har gjort populærmusikken til et one-person(man?)-show, er det grunn til å reflektere over om rocken faktisk danser mot historiens sidelinje.

Om denne dansen i Namsos skulle bli den siste siste valsen, er det bare å bukke og takke.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2016 kl. 12.36
Mandag 18. september 2017
«Grant & I» er den subtile åttitalls-popens svar på Patti Smiths «Just Kids».
Mandag 11. september 2017
En utgivelse og en opphavsmann det mildt sagt er problematisk å forholde seg til, men der både musikk og gjennomslagskraft er oppsiktsvekkende.
Mandag 4. september 2017
Oslo-aktuelle Ryuichi Sakamotos karriere viser hvordan musikken kan bygge bro over store oseaner. Med litt hjelp fra ingeniørkunsten.
Mandag 28. august 2017
Et tap for norsk indiebransje: Salget av den digitale drivkraften Phonofile til Sony-eide The Orchard er enda et tilfelle av at mer musikk havner på færre hender.
Mandag 21. august 2017
For femti år siden la Terje Rypdal ut på en musikalsk reise få norske musikere har gjort etter ham.
Mandag 14. august 2017
Forut for torsdagens Oslo Jazzfestival-konsert har vi intervjuet Bodil Niska om Bare Jazz, musikkpushing og jazz sånn generelt.
Mandag 7. august 2017
Store tider: Onsdag går Jason Pierce på Øya-scenen med 30 andre, og straks er han ferdig med det som blir hans siste rockeplate noensinne.
Mandag 3. juli 2017
Trippelt Kongsberg Jazzfestival-aktuelle Susanna om festivalen hun vokste opp med, og veien fram til årets konserter.
Mandag 26. juni 2017
Ny energi: William og Jim Reid har latt tiden lege gamle sår, så nå rider The Jesus and Mary Chain igjen.
Mandag 26. juni 2017
I Bjarte Eikes alehouse er det klingende musikk, med røtter i en tradisjon der menneskene gikk på ølhusene for å ha det hyggelig, for å drikke og for å lytte til historier.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk