Lørdag 26. november 2016
Amerikansk drøm: Appalachia-regionen strekker seg fra sør i New York til nord i Georgia, Alabama og Mississippi. Denne hestekaravanen er på vei gjennom Kentucky. Foto: Mario Tama/Getty/AFP/Scanpix
Reddaren frå Rustbeltet
Sterkt: «Hillbilly Elegy» viser kor viktige forteljingar frå innsida er.

anmeldelse

«Eg vaks opp i ei verd der alle var uroa for korleis dei skulle betale for julefeiringa. No lever eg i ei verd der dei rike og privilegerte har flust med moglegheiter til å la sjenerøsiteten sin skylle over dei fattige i samfunnet.» Slik skildrar J. D. Vance utviklinga i livet sitt mot slutten av «Hillbilly Elegy», ei memoarbok om oppveksten i den såkalla hillbilly-kulturen i Appalachia-regionen i USA. Vance kjem frå Middletown, Ohio, og har inga spektakulær historie, men ei lita forteljing om å klyve oppover på den sosiale rangstigen: Gjennom hardt arbeid, utdanning og ein god dose flaks har Vance enda opp med midlar til å gjere gode gjerningar, til dømes ved å hjelpe frelsesarméen å handle inn julegåver til dei trengjande. Han får utdelt ei handleliste, og ser umiddelbart veikskapane ved velviljen: Pysjamas? Fattigfolk brukar ikkje pysjamas!

Vance gjer oss kjend med ein kultur som er i krise, og som synest heilt sentral for å forstå den politiske krisa i USA. Gjennom eit familieportrett – og her er det storfamilien som gjeld, med onklar, tanter og besteforeldra «Mamaw» og «Papaw» – viser han korleis verdiar som lojalitet og stoltheit står uvanleg sterkt, og at dei ikkje berre fører godt med seg. Når omverda, gjennom tiår med avindustrialisering og urbanisering, har vist lite omsorg for menneska i desse områda, har dei svara med å teikne tydelegare grenser rundt seg sjølve og stolt definere seg i motsetnad til andre. Ei følgje av dette, hevdar Vance, er at mange har hamna i det psykologar kallar «innlært hjelpeløyse»: ein motvilje mot dei midla – først og fremst utdanning – som kan føre ut av krisa.


I fjor gav Robert D. Putnam ut «Our Kids», ei bok om utviklinga i heimbyen Port Clinton, Ohio, der han viser korleis ulikskap har gjort skam på den amerikanske draumen. Tidlegare i år kom Nancy Isenberg med «White Trash – The 400-year Untold History of Class in America». Isenberg fortel om den fattige, kvite underklassa, og bruker særleg film og litteratur for å vise førestillingane om det som urovekkjande likeframt blir omtala som «det kvite søppelet». Vances bok utfyller desse bøkene med levd liv: Der Putnam leverer overskodande analyser og Isenberg ausar frå kulturelle framstillingar av den kvite underklassa, skriv Vance slik at den spesifikke hillbilly-kulturen sjølv stig fram. Innsideblikket til Vance er styrken i boka, og han brukar det for det det er verdt. Det gjer boka til eit kjærkome dokument for å forstå ein kultur som ofte kan verke uforståeleg, med framandfrykt, valdsutbrot og sjølvdestruktive vanar. Men det gir også Vance høve til å presentere sine eigne liberale idear som den reinaste, sunnaste fornuft, og det er god grunn til å lese boka både med- og mothårs.

Vance skildrar dei konkrete omstenda denne kulturen har utvikla seg i, med samtidsruinar på alle kantar – avvikla kolindustri, nedlagde butikkar og bysentrum, arbeidslause arbeidarar. Livsgrunnlaget har forsvunne, levande lokalsamfunn har gått tapt, og solide fellesskap gått opp i luft. Vance løftar fram desse problema, men møter dei med ein stødig ideologisk balansegang som gjer meg litt skeptisk. Har ikkje den same, liberale posisjonen han endar opp i, bidrege til å undergrave slike lokalsamfunn? Vance fortel om då han hamna i økonomisk krise og fekk lån på svært kort tid – «with a few dollars of interest». Han prisar seg lukkeleg, så lukkeleg at konklusjonen blir blendande blåøygd: «Lærdomen? Mektige folk gjer av og til ting som hjelper slike som meg, utan at dei eigentleg forstår slike som meg».


Vance proklamerer i det heile mange «middle-of-the-road»-sanningar. Han tek til seg si eiga forteljings forklaringskraft, men reflekterer lite over korleis den står opp imot andre, motstridande forteljingar. Tillit er til dømes den viktigaste kuren han tilbyr for hillbilly-kulturens mistenksame haldning til alle slags elitar. Han har smerteleg rett i at tillit er ei mangelvare i denne, som i mange andre uglesette kulturar, men det er likevel vanskeleg å svelgje alle råda han gir sine eigne: «Eg veit ikkje nøyaktig kva løysinga er, men eg veit at vi nærmar oss den når vi sluttar å skulde på Obama eller Bush eller ansiktslause selskap og heller spør oss sjølve om kva vi kan gjere for at ting skal bli betre». I USA har svarte blitt utsett for ein liknande respektabilitetspolitikk i alle år. Det å vere frustrert over sine eigne er ei heilt reell og forståeleg kjensle, men, som Ta-Nehisi Coates har sagt, er det like fullt skadeleg om politikken blir forma etter slike kjensler.

Det skal likevel seiast at Vances konfrontasjon med sin eigen kultur er ein styrke i denne boka, sjølv om han nokre stadar går for langt i å vende kritikken innover. «Hillbilly Elegy» skjuler verken dei kulturelle eller strukturelle problema som menneska i Rustbeltet er utsette for, og er ei sterk forteljing frå verkelegheita – ei verkelegheit som framleis kan formast annleis enn i skrekkvisjonane som står føre oss.


bokmagasinet@klassekampen.no


Lørdag 14. januar 2017
Andre verdenskrig: Med en autentisk historisk ramme tegner Kjersti Ericsson et portrett av et skadeskutt menneske.
Lørdag 7. januar 2017
Livskraftig: Kristofer Uppdals to portretter av arbeideren som ung gutt balanserer mellom realisme og vitalisme.
Lørdag 31. desember 2016
Tore Stubberud skriver i innledningen til sin nye bok om Jacob Nicolai Wilse, at opplysning ikke varer av seg selv, men må påbegynnes hver dag. På nytt. Denne boka inngår i en slik kulturstrategi. Verket fremstår som noe mer enn en tradisjonell...
Lørdag 24. desember 2016
Det første julekortet er en fortelling om grådighet. Slik kan det ikke ha vært ment, da det ble lansert i London i 1843, av Henry Cole – best kjent, kanskje, som en av initiativtakerne til den store Verdensutstillingen i 1851 – men det er slik jeg ser...
Lørdag 17. desember 2016
AnmeldelseLidenskapelige katteelskere simpelthen elsker å fortelle om hvor smarte, særegne og søte de makeløse kjæledyrene deres er. Jeg er selv vokst opp med en rekke katter, men i min familie er det bare én som virkelig teller,...
Lørdag 10. desember 2016
Stuntpoetene: Fra leselystkampanjene og bitterhetens spede begynnelse.
Lørdag 3. desember 2016
Varmá: Mette Karlsvik fører lesaren elvelangs i Islands historie.
Lørdag 26. november 2016
Sterkt: «Hillbilly Elegy» viser kor viktige forteljingar frå innsida er.
Lørdag 19. november 2016
Flersidig: Kaja Schjerven Mollerin opprettholder Susan Sontags aktualitet sin nyeste bok.
Lørdag 12. november 2016
Ideologi: Lite forener verdens populister. Så hva er populisme?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk