Klassekampen.no
Fredag 25. november 2016
A-maize-ing? USA har satset hardt på biodrivstoff fra mais. Likevel dekker det bare en brøkdel av landets drivstoffbehov, skriver Øystein Heggdal. foto: mrobenalt, flickr
At drivstoff er «fornybart», betyr ikke at det er bærekraftig.
Biobløffen

I sitt alternative statsbudsjett for 2017 foreslo Arbeiderpartiet at 40 prosent av drivstoffet i 2030 skulle være biodrivstoff. Nå trodde sikkert ikke Ap at noen ville gidde å regne på denne kokende kasserollen med valgflesk, men det fine med realfag kontra politikk er at her finnes det faktisk to streker under svaret. Så la oss ta Arbeiderpartiet på alvor og se hva som hadde skjedd om vi faktisk erstattet 40 prosent av drivstoffet vårt med biodrivstoff fra Norges skoger.

Hvis vi holder flytransport og skipstrafikk utenom regnskapet, så bruker vi årlig 49 terrawatttimer (TWh) på personbiler, lastebiler, traktorer og anleggsmaskiner. Førti prosent av dette blir altså 20 TWh i året. Bioetanol har et energiinnhold på 5,9 kilowattimer per liter, så vi trenger 3389 millioner liter bioetanol. Å omdanne cellulose til biodrivstoff er ikke en helt rett fram prosess, men Borregaard Industrier i Fredrikstad er blant de beste i verden til denne oppgaven og har opplyst at ut av en kubikkmeter trevirke kan de produsere 130 liter bioetanol, eller 770 kWh.

Arbeiderpartiets mål om 40 prosent biodrivstoff vil da altså brenne seg igjennom 26 millioner kubikkmeter tømmer per år. For å sette dette i perspektiv så har Norge nå en tilvekst i skogen på 25 millioner kubikkmeter, og vi avvirker allerede ti millioner kubikkmeter årlig. Det vil si at med Arbeiderpartiets grønne politikk, så ville vi hogd ut elleve millioner kubikkmeter mer enn hva vi har tilvekst til. Eller god gammeldags avskoging som det heter.

Noen land har gått foran oss i veien og satset hardt på biodrivstoff. Men dette har i hovedsak vært basert på matplantene mais, raps eller sukkerrør, da det er en mye enklere prosess å produsere biodrivstoff fra stivelse og sukker, enn det er fra cellulose. Jeg er selv fra Trøndelag og veit utmerket godt hva som skjer når du blander sukker, gjær og vann og kjører blandingen igjennom et apparat i rustfritt stål. Men ulempene er også rimelig åpenbare: Når vi bruker åkeren til å dyrke drivstoff til biler, blir det mindre drivstoff til mennesker. Og til trøndere på fest.

USA er ett av de landene som har gått lengst i sin satsing på biodrivstoff, som de får fra sin viktigste matplante: mais. For 16 år siden gikk over 90 prosent av maisen i USA til enten fôr til husdyr eller til å produsere mat til folk. I dag går over 40 prosent av maisen til produksjon av bioetanol. Argumentet for denne omstillingen gikk på at USA skulle bli selvforsynt med drivstoff, bli uavhengige av nykkene til ustabile stater i Midtøsten og redusere sine CO2-utslipp.

Men det gikk ikke så bra. Hvorfor ikke? Fordi USA forbruker 6500 TWh bensin og diesel i året, og ut av dette så utgjør bioetanol fra mais bare 350 TWh. Hvilket vil si at om USA dyttet all maisen sin inn i de kjempestore hjemmebrentapparatene av noen etanolfabrikker de har, ville det ha dekket bare i overkant av ti prosent av landets drivstofforbruk. I hvilken fantasiverden er dette grønt og bærekraftig?

Fantasiverdenen kommer av treghet i klima-maskineriet. For FNs klimarapport fra 2007 var veldig bioenergi-optimistisk, og alle land ble oppfordret til å øke produksjonen av storskala bioenergi. Men så kom IPCC sin 2014-rapport, og der gjorde de helomvending. Der har de kommet fram til at biodrivstoff kan ha mellom 30 til 90 prosent lavere direkte CO2-utslipp en bensin og diesel, men på grunn av biodrivstoffenes store indirekte utslipp, først og fremst som følge av endret bruk av naturen, så kan biodrivstoff ha høyere totale utslipp enn sine fossile motstykker. De har altså gått fra å oppfordre til bruken av storskala biodrivstoff, til å fraråde det.

For 150 år siden var nesten all energiforbruk i verden biodrivstoff. Men at noe er fornybart, er ikke det samme som at det er bærekraftig. Vi nordmenn hadde hogd ut så å si all skogen vår for oppvarming og vi jaktet hval til verdens ende, ikke fordi vi var så glade i hvalkjøtt, men for å produsere hvalolje som ble brukt til belysning. Heldigvis for de få hvalene som var igjen var det noen amerikanere i 1901 som boret seg ned på Spindletop-oljefeltet i Beaumont, Texas og gjorde hvalene verdiløse.

Når vi nå skal prøve finne ut hva som skal erstatte oljen, må vi ikke surre oss oppi en ny utryddelse av hvaler eller hogge ned all skogen, bare fordi vi liker ordet fornybart.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2016 kl. 13.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk