Klassekampen.no
Fredag 25. november 2016
MALER: Amina Sahan har alltid vært flink til å tegne og male. Men hun opplever det norske kunstmiljøet som trangt og lurer på hva som skal til for å få innpass.
Kunst
Et uvanlig valg
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Amina Sahan har valgt bildekunst som levevei. Hun håper det bidrar til at andre med minoritetsbakgrunn tør å ­fortelle sine historien gjennom kunsten.

Amina Sahan har nettopp kommer hjem fra New York. Tidligere i høst ble et av maleriene hennes antatt av Re: Artiste og utstilt på «Show Your Word», en utstilling der 34 kunstnere fra hele verden var representert. Hun retter litt på hijaben og smiler.

– Det var så fint å bli presentert som Amina fra Norge. Uten noe mer forklaring enn det. Kanskje har vi noe å lære av amerikanerne her?

Sahan er iført duegrå hijab og en svart bluse med små svarte steiner. Hun har et håndtrykk som klemte man en fuglekropp for hardt inne i hånden og gull på fingrene, med en liten ring rundt ytterste ledd av ringfingeren. Jeg spør om hun vil ha noe å drikke, og hun ser raskt bort på koppen min og bestiller det samme. En cappuccino.

Sahans valg er ukonvensjonelt. Det er ikke mange muslimske bildekunstnere i Norge.

– Jeg vet om skuespillere og musikere, men ikke om bildekunstnere. Jeg prøver å vise andre med minoritetsbakgrunn at kreative yrker kan være en attraktiv yrkesvei.

Selv har Sahan vært med i en rekke debatter om minoriteter og deres forhold til kunst. Hun sier hun vil være et alternativ til ekstremister som tar mye oppmerksomhet i mediene. Hun vil være med å gi et positivt bilde av muslimer.

– Det er ikke sånn at jeg føler meg satt i bås fordi jeg er muslim og kunstner. Jeg føler tvert imot at det å være litt annerledes har gitt meg en plattform i offentligheten der jeg kan ytre meg og si det jeg vil.

Fakta:

Amina Sahan

Alder: 24 år.

Sivilstatus: Forlovet.

Hvor er du i livet: I en overgangsfase. For to år siden startet jeg på kunstkarrieren. Jeg har hatt en annen jobb i en periode, men nå har jeg tatt opp kunsten igjen.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Klassisk musikk når jeg maler, piano­musikk. Ikke noen spesiell komponist.

Hva er din favorittfilm?

– «Captain Fantastic». Jeg så den på flyet hjem fra New York. Den handler om en mann som oppdrar barna sine i skogen. De dreper sin egen mat og barna er beleste genier. Filmen er en skarp kommentar til materialisme og overforbruk i vår tid. Den fikk meg til å tenke: Hva gjør vi i byen? Alle burde vokse opp i en skog.

Hvilken bok har betydd mye for deg?

– Jeg har rett og slett ikke tid til å lese.


Hun ser på meg med et direkte, litt spørrende blikk.

– Framtidas kunst må reflektere samfunnet vi lever i. Det må bli lettere for unge kunstnere å komme inn i varmen og få stilt ut kunsten sin. Den mest spennende kunsten er den som ikke er oppdaget ennå.


Veien framover

Denne høsten har Amina Sahan fått atelierplass i et aktivitetssenter på Grünerløkka i Oslo, der flere kunstnere deler arbeidsrom. Men veien til å stille ut egne arbeider har vært kronglete.

Det første maleriet stilte hun ut på Romeriks-utstillingen i 2014. Da maleriet «God jul» ble omtalt som «pakistansk» av utstillingsleder Jan Arild Gundersen, reagerte hun. Hun fikk senere høre at en slik reaksjon kunne føre til at man ikke ville hjelpe fram kunstnere med annen bakgrunn enn den norske.

Tross i slike reaksjoner ser Sahan framover.

– Nå vil jeg fokusere på kunsten. Jeg ønsker å ta opp politiske spørsmål i samfunnet, som diskusjoner rundt kulturkonflikter og fler­kulturelle minoriteter.

Hun kremter litt og smiler.

– Jeg føler vel egentlig at det bare er hodeplagget som gjør meg til en minoritet.


En fetter i Bagdad

Sahan er født inn i en søskenflokk på fire. Moren kommer fra Halden og er utdannet musikkpedagog fra Barratt-Due. Faren kommer fra Irak og er pilot.

– Det er litt uklart hvordan for­eldrene mine møttes. De forteller forskjellige historier om det. Moren min sier de møttes på Blindern da hun studerte religionshistorie og far tok norskkurs der.

Faren flyktet fra Irak fordi han var kritisk til Saddam Hussains styre. Men han så også at det var større muligheter andre steder enn i Irak på 1980-tallet. Faren tok pilot­utdannelsen i USA, før han fikk jobb i Norge.

Storebroren til Amina har fulgt i farens fotspor og tatt pilotutdanning i USA. Nå jobber han som pilot i Iraqi Airways. Når jeg spør om Irak ikke er et vanskelig sted å jobbe som pilot, er Sahan delvis enig.

– Landet er preget av korrupsjon, men far har kontakter i Irak. Det var der det var lettest å få jobb.

Ingen av Sahans tre søsken har valgt samme yrkesvei som henne. Den andre broren studerer til byggingeniør på Høyskolen i Oslo, mens lillesøsteren på 17 går på videregående skole fortsatt.

– Den eneste i slekta som også er kunstner, er fetteren min i Bagdad. Han har et spesielt talent. I barn­dommen sammenlignet faren min meg stadig med ham, enda han er ti år eldre. I begynnelsen av karrieren malte han kopier av kjente arabiske kunstverk, som han solgte. Nå har han gått bort fra den klassiske kunsten og utviklet sin egen stil.


Sahan stopper opp og tenker.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den nye stilen hans. Den er mer klattete, formene er rotete. Det er mer interessant det han gjør nå, slår hun fast.


Kjærlighet i Prinsdal

Amina Sahan forlovet med Abdullah Alsabeehg, som sitter i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre som fraksjonsleder for Arbeider­partiet. Alsabeehg kom til Norge fra Bahrain på begynnelsen av 1980-­tallet; familien måtte flykte fra landet av politiske årsaker. Han er som Sahan oppvokst på Holmlia. Nå bor paret i Prinsdal.

– For ham er det viktig å bo i nærmiljøet, han er lokalpatriot. Og det er godt for ham å være sammen med en som jobber med kunst på gulvet. Vi ser kulturpolitikken fra ulike vinkler og har mange interessante diskusjoner.

Amina Sahan har selv erfaringer med å stå mellom to grupper.

– Da jeg gikk på skole på Holmlia, ble jeg for norsk for dem med innvandrerforeldre, og blant de etnisk norske følte jeg heller ikke at jeg hadde full tilhørighet.

Senere begynte hun på Lambertseter videregående, som er en av skolene med høyest karaktersnitt i Oslo.

– Der ble jeg også litt rar fordi jeg var den eneste som hadde sett for meg kunsten som en yrkesvei. De fleste andre ville utdanne seg innen prestisjeyrker som lege og advokat, sier hun.

– Det er vanlig å si at foreldre til ungdommer med minoritetsbakgrunn presser på for at avkommet skal ta disse konvensjonelle yrkesvalgene, men rådgiverne på elite­skolen Lambertseter er jo ikke det spor bedre når de skal stake ut en yrkesvei for elevene.


– Hvordan var reaksjonene hjemme hos deg da du sa du ville bli kunstner?

– Det var helt greit. Husk at moren min er utdannet musikkpedagog. For faren min var det viktig at jeg skulle bli best. Han var opptatt av at jeg skulle være flink til det jeg gjorde, sier hun.

– Jeg har alltid vært flink til å tegne og male. Men det gikk lang tid før jeg skjønte at jeg kunne velge dette som et yrke.


Å bli sett

Sahan tok studiespesialiserende på videregående for å holde alle muligheter åpne. Og hun begynte på utdanningen til faglærer i kunst og håndverksfag for å ha det hun selv kaller en skikkelig jobb ved siden av kunsten. Det har hun også, i mottaksklasser på Holmlia skole. Sahan er spesielt opptatt av hvordan man skaper interesse for kunst i fler­kulturelle miljøer.

– Elevene har en annerledes bakgrunn, men de skaper ofte en subkultur i det norske. Det er viktig at slike erfaringer kan komme til uttrykk i kunsten. Her kan skolen være med og påvirke dem.

Sahan har selv fått god hjelp på skolen. Det var en lærer som først så potensialet hennes og tipset henne om at hun burde søke om utstillingsplass.

– Det var en åpenbaring. Alle trenger en person som ser deg og det du gjør og sier at dette er interessant nok.

Likevel har det ikke vært lett å finne sitt eget uttrykk og å kombinere det med å få innpass i kunstmiljøet. Sahan forteller at hun en gang gikk forbi et galleri der de stilte ut malerier av kvadrater i sort og grønt.

– Jeg tenkte: Må jeg endre den jeg er og det jeg lager for å få innpass og bli stilt ut? Kunstmiljøet virket veldig lukket. Kunstscenen i Norge er jo dominert av hvite menn i femtiårene.


Sahan viser til Marianne Hurum i Unge kunstneres samfunn som nylig gikk ut og sa at bare to av innkjøpene til Nasjonalgalleriet sist år er laget av kunstnere under 40 år. Sahan oppfatter de stedene hun har stilt ut som veldig underground, langt fra det etablerte.


Hemmelige budskap

Under intervjuet har Sahan tatt opp en bok fra veska og lagt den på kafébordet. Det ser ut som en ungdomsbok fra 1950-tallet, med de karakteristiske fargesprakende tegningene: En kvinne med blondt hår er ute i hardt vær, den røde bokryggen har gullbokstaver. Sahan blir sittende med hånden hvilende på boka.

Idet vi skal gå, må jeg spørre hva slags bok det er. Sa hun ikke nettopp at hun ikke leste? Sahan ler. Hun holder boka opp foran meg. Den heter «Frøken Detektiv og det hemmelige budskap».

– Mannen min fikk den da han var på møte med Fretex. Jeg synes den er så fin. Men noen ganger når jeg er med på debatter, hender det at jeg åpner den litt demonstrativt for å vise at det faktisk er en notatbok.

livet@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2016 kl. 13.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk