Pomor er et russisk ord som betyr «ved havet». Det er i hovedsak blitt brukt om sjøfarere som reiste fra munningen av elvene Onega og Dvina som renner ut i Kvitsjøen ved byene Onega og Arkhangelsk. Derfra reiste det båter lasta med korn til Finnmark og Troms, der de bytta lasten med fisk. I Norge er det uten tvil Vardø som var pomorhovedstaden. Handelsforbindelsene mellom Nord-Russland og Nord-Norge går helt tilbake til sagatida. I middelalderen foregikk det en utstrakt handel over land, gjerne med samene som formidlere. I senmiddelalderen var Finnmark preget av økonomisk nedgangstid og avfolking, samtidig som det var lite fisk i havet. Det ble da bestemt at man skulle gå inn for frihandelslovgiving. Dette førte til at forholdene bedret seg. Vardø fikk bystatus i 1789, og ble russernes nærmeste og viktigste naboby i Norge. Pomorhandel ble et begrep som skulle få stor betydning for de to nabolandene i to til tre hundre år. I tidsrommet 1886–1990 ble det årlig registrert i gjennomsnitt 650 russiske og finske fiskere i området, og en del norske innvandrere slo seg ned på Murmankysten. Hvert år kom det russiske arbeidere til Vardø for å arbeide på fiskebrukene. Losjihuset til Brodtkorb, den største handelsmannen i Vardø, ble kalt Russestuen. Brodtkorb hadde vanligvis 20 russiske arbeidstakere. Russestuen var på 32 kvadratmeter, ikke mye, men de hadde ei lita badstue også! Kostholdet var enkelt, både for de «innfødte» og «utlendingene». Brødmat var hovedsaken. Det ble etablert både et «russebakeri» og et «kvenbakeri» med sine spesialiteter i byen.