Klassekampen.no
Torsdag 24. november 2016
Hysj! Frykten for å bli utstøtt av «flokken» gjør at mange innvandrere vegrer seg for å si fra om kritikkverdige forhold, skriver Mina Bai. arkivillustrasjon: knut løvås, knutlvas@gmail.com
Å rope varsko i offentligheten er å bryte minoritetens samfunnskontrakt.
Taushetsplikt

For et par uker siden skrev norsk-somaliske Amal Aden et innlegg i Dagbladet om «Fatumo», en bekjent av henne. Fatumo beskrives som en religiøs bølle som ikke liker Norge, hun vil ikke jobbe, lære språket. Hun vil ikke integreres, hun har ikke noe til overs for norske regler og verdier – men hun er ganske god på å fylle ut søknader til Nav.

Etter innlegget ble Aden bombardert med hatmeldinger. Avsendere mente hun burde steines, skytes, brennes og gruppevoldtas. Blant dem som skrev til henne var ressurssterke somaliere som mente de kjente til problematikken, men for å beskytte miljøet ville de aldri skrevet om det. Da jeg leste Adens innlegg, smilte jeg bittert før alvoret tok meg. Som innvandrer kjenner man i egne kretser minst én slik person som Fatumo. Vi vet om dem, men vi skriver aldri om dem. Det er som å underskrive sin egen dødsdom.

På grunn av min kritikk av aspekter ved min egen kultur og religion, for eksempel kvinners rettigheter, har jeg selv opplevd en mildere variant av hva Amal Aden opplever nå. Jeg er av noen sinte innvandrermenn blitt kalt forræder, onkel Tom, en som krenker sin egen kultur. Det har skjedd i kommentarfelter på sosiale medier og på bloggen min. Det ser ut til å gjelde en lojalitetskode blant oss innvandrere, en hellig æreskode og taushetsplikt. Vi er fra forskjellige nasjoner og hudfarger, men i det offentlige danner vi på en måte vår egen «rase»: «innvandrer-rasen». Kanskje er dette fordi vi vet at vi aldri blir norske og dermed må være lojale mot våre «egne».

Taushetsplikten ligner det som kalles «omertà» i mafiakontrollerte områder i Italia. Det er en æreskodeks som understreker viktigheten av taushet, av å ikke samarbeide med myndighetene og å benekte at illegale aktiviteter overhodet finner sted blant medlemmer av det samfunnet man tilhører. Brytes æreskodeksen, er det vanlig at det blir hevnet.

Dette er et dilemma for intellektuelle innvandrere, for personer som stiller seg kritisk til forholdene rundt seg. Av frykt for å bli utstøtt av flokken, føler vi en forpliktelse til å overse de tingene blant oss som ikke er bra. Men, som Edward Said sier i boka «Den intellektuelles ansvar»: «Normene for sannhet i spørsmål som angår menneskelig nød og undertrykkelse må overholdes tross den enkelte intellektuelles partitilhørighet, nasjonale bakgrunn og grunnleggende lojalitet.»

Ved å rope varsko på grunn av Fatumos holdninger risikerer man å sette sine «medinnvandrere» i et dårlig lys. Det kan forårsake at de blir demonisert og diskriminert. Men den «velkalkulerte tausheten» som forventes av oss, kan i praksis føre til mer menneskelig nød og undertrykkelse. Skal man være likegyldig og følge flokkens lover, eller skal man si ifra og risikere å bli betraktet som en slags «informant rat» av sine egne?

Tragedien «Fatumo» angår ikke bare henne, men også barna hennes som skal vokse opp i det norske samfunnet. En mor som med vitende og vilje holder barna unna samfunnets normer, er undertrykkende og et direkte hinder for deres velferd. Hun tviholder på en identitet formet i et land hun har sett seg nødt til å flykte fra, og hindrer sine barn i å forme en egen identitet. Det er i utgangspunktet vanskelig for innvandrerbarn å finne tilhørighet og identitet. I verste fall kan dette forårsake at Fatumos barn radikaliseres.

Det vanskeligste ved å flytte til en annen kultur enn den man ble født inn i, er følelsen av tilhørighet. Min rare aksent og unorske utseende gjør at jeg aldri blir fullstendig godtatt som fullverdig nordmann. Samtidig føler jeg at jeg heller ikke tilhører rasen «innvandrere» bare fordi jeg har en rar aksent og unorsk utseende. Jeg har selvfølgelig mye til felles med mange andre innvandrere, ting vi har opplevd nettopp som flyktninger, følelsen av å være fremmed i et annet land. Men ikke alt en innvandrer gjør eller sier, er noe jeg automatisk støtter. Dessverre gjør mange velmenende nordmenn ikke saken bedre ved å vise til oss som en homogen gruppe: «innvandrerne».

Ved å flykte fra våre land har vi allerede brutt ut av kollektivet. Det burde alle innvandrere innse. Vi er her fordi vi er selvstendige individer. Dermed skal vi være frabedt å bli pålagt et mafialignende taushetsløfte. Vi vet at prisen for å bryte med denne æreskodeksen er høy også her i Norge, men vi må rett og slett snu denne utviklingen om vi skal forbli frie individer.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Åste Dokka skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2016 kl. 13.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk