Klassekampen.no
Mandag 21. november 2016
Liberalfeminismen har satt kjønnskamp over klassekamp.
Klasseforakt

Det liberale verdensbildet er i løpet av fem måneder blitt utsatt for to store «sjokk», Brexit 23. juni og Donald Trumps seier over Hillary Clinton 8. november. Den harde, liberale kjerne i England protesterte med fire millioner underskrifter få dager etter nederlaget 23. juni med krav om ny folkeavstemning. Særlig var de liberale i Labour villige til å annullere folkeflertallets røst og erstatte det med et nytt som de sjøl kunne ha kontroll med sammen med finanseliten i London City.

I valgkampen hadde Trump til allmenn forferdelse «lovet» opprør mot valgresultatet dersom Clinton skulle få flertall. Men stemmesedlene var knapt talt opp før liberale støttropper stormet ut i gatene i opprør mot utfallet.

På slutten av valgkampen hadde Hillary kalt arbeidsløse, desorganiserte arbeidsfolk for «deplorables». Dette «white thrash» deltar ellers lite i presidentvalgene. Men det var disse «nye» velgerne som sikret Trump seieren. I mer nøkterne ordelag dreier det seg om den fattige, i stor grad arbeidsløse og uorganiserte delen av den en gang så store, velorganiserte amerikanske industriarbeiderklassen. En liknende gruppe sikret Brexit-flertall. Deplorables har en dobbelt betydning, en sosial: «stakkarslig, elendig», og en moralsk: «foraktelig, beklagelig». I Clintons tilfelle betydde det begge deler, men mest det siste. I alle fall ble det oppfattet slik av dem det gjaldt.

Grunnholdningen i den liberale feminismen som hos Clinton (og ikke bare der) uttrykker en offisiell forakt for arbeiderklassen slik store deler av den lever i dagens globaliserte økonomi i USA. Amerikansk feminisme er en karrierefeminisme, tilpasset kvinners konkurransekamp med menn om sosiale posisjoner i et hierarkisk og individualiserende karriereløp i den bedrestilte delen av middelklassens og overklassens yrkesliv – fullstendig fremmed for den sosiale situasjonen den kvinnelige delen av de såkalte «deplorables» befinner seg i. Deres muligheter for karrierer er som kjent sterkt begrenset til liks med de dårligst stilte, uorganiserte delene av arbeiderklassen i Europa, ikke minst i Frankrike, både kvinner og menn.

Når arbeiderklassen i stor grad er arbeidsløs og uorganisert, vil sosial framgang for den enkelte i større grad enn ellers bli et individuelt fenomen – et spørsmål om karriere ut av en klasse inn i en annen, middelklassen, eller helst borgerskapet, på jakt etter en ny identitet, klassereise. Individualisert – og individualiserende – identitetskamp erstatter klassekamp.

I dette ideologiske universet vil kampen for et anerkjent kjønnsliv for «hiin enkelte» trumfe kampen for et velorganisert arbeidsliv for fellesskapet. Det var dette fenomenet Kjartan Fløgstad pekte på da han i «Etter i saumane» plasserte suksessen rundt Edouard Louis’ selvbiografiske suksessroman «Farvel til Eddy Bellegueule» presist inn i en objektiv, samfunnsmessig sammenheng – til stor forferdelse for norske liberalfeminister av alle kjønn. Dikting med grunnlag i den organiserte arbeiderklassens egne erfaringer blir derimot oppfattet som «intellektuell proletarromantikk» (Aftenposten).

Det er altså en sammenheng over Atlanteren mellom holdningen vi finner hos suksessforfatteren Edouard Louis (alias Eddy Bellegueule) til filleproletariatet og holdningen vi finner hos Hillary Clinton og hennes støttespillere (også i Norge) til «the deplorables», og hvordan denne kommer ideologisk til uttrykk i en valgkamp om den mektigste maktposisjonen i dagens verden. Den liberale demagogien har skapt grunnlag for en ny og verre. Vi lever i Donald Trumps og Marie Le Pens store time.

hnk.ebbing@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2016 kl. 12.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk