Klassekampen.no
Mandag 21. november 2016
Damenes by: Christine de Pizan skrev om kvinnenes stilling i det høviske samfunnet. Illustrasjon fra 1400-tallet
Feminist, tja visst
Var Christine de Pizan en feministisk tenker?

feminisme

Christine de Pizan blir ofte omtalt som den første feministen i europeisk historie. Hun ble født i 1364 som datter av en italiensk lege, astrolog og politiker. Faren fikk jobb ved det franske kongehoffet, og Christine ble giftet bort til en av kongens sekretærer bare 15 år gammel. Hun ble enke i 1387, og med ansvar for tre barn og en stor gjeld som ektemannen etterlot seg, begynte hun å livnære seg ved å skrive dikt og ballader som ble populære blant eliten i Paris, blant andre den franske dronningen Isabella. Det var til Isabella at Christine presenterte sin samling av debattskrifter om Roseromanen.

Menns dobbeltmoral

I sitt første brev i debatten om Roseromanen argumenterte Christine ikke så mye ut fra feminisme i og for seg. For moderne lesere kan hun virke nokså konservativ i sin argumentasjon og sitt syn på kvinners rolle når hun klager på menns obskønitet, umoral, blasfemi, utroskap og svik. Hun forsvarte ekteskapet, og det er ikke så mye kirkens moral hun angrep, som menns dobbeltmoral. Kvinner skulle respektere sin mann og fremstå dydige og moralske, understreket Christine. Og hun kunne være nokså skarp mot kvinner som ikke levde opp til hennes standard.

Dette virker som en litt halvveis feminisme i lys av kvinnekampen de siste hundre år, men må forstås ut fra tiden Christine skrev i. Noe av det viktigste ved hennes skrifter er at hun nokså konsekvent tok utgangspunkt i kvinnens stilling i den høviske verden. Menn misbrukte romanser og ideer om høvisk kjærlighet for å rettferdiggjøre sin egen kjødelige lyst, mens kvinner som ble forført, ble fordømt. Det samme ble kvinner som handlet slik menn gjorde i maktens sirkler.

Kvinnen som subjekt

Christine kritiserer dermed den høviske litteraturens hovedtema om kvinnen som kjærlighetsobjekt. Den svenske litteraturviteren Carin Franzén argumenterer for at Christine gjorde kvinnene til subjektet, og til den handlende, som strategisk kunne gi – og ikke minst la være å gi – sin kjærlighet til menn. For Christine var kjærligheten problematisk som et kvinnelig prosjekt, det var snarere begjær etter kunnskap som hun fremmer som et mål for kvinner.

Som et slags endelig svar til Roseromanen skrev Christine de Pizan et stort allegorisk verk, «Boken om Damenes by» fra 1405. Her bygger damene sin egen by, der fortidige kvinner er steinene som bymuren reises av. Christine har blant annet et kapittel som tar opp myten om at kvinner egentlig ønsker å bli voldtatt, en forestilling hun mener Roseromanen er gjennomsyret av. Ved å gå i rette med dette, undergraver hun ikke bare den høviske allegorienes voldelige potensial og retorikk, men også samfunnets kobling av makt, maskulinitet og vold mot kvinner.

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2016 kl. 12.32

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk