I morgen inviterer Musikkmagasinet til samtale om uavhengighet. Dette gjør vi ut fra et ønske om å undersøke hvordan det er å drive med norsk musikk på siden av majorselskapene. Noe som igjen er bakgrunnen for at vi denne uka har viet våre spalter til den uavhengige musikken og dens aktører.
Emile The Duke: Skal «Aasen» forbli smal eller nå et større publikum?
Aasen spiser middag
Emile The Duke var en av Norges smaleste artister. Med prosjektet Aasen har han blitt en kultfigur. Hvor går man videre, fra den posisjonen?
Det er som kjent små og oversiktlige forhold i musikkmiljøer i en by som Oslo, og uklare grenser over til begreper som «nepotisme» og «incestuøst» for oss som skriver om musikk, særlig om man også er involvert på andre felt enn bare som skribent. Rapperen Emile The Duke havnet på radaren min via en side på Myspace for 8-9 års tid siden, og via en felles forkjærlighet for ting som elegante jazzpop-akkorder, smidig arrogant west coast-rapvokal, absurd antihumor og brunbeisede barer, havnet han gradvis også inn i utkanten av omgangskretsen.