Klassekampen.no
Lørdag 19. november 2016
Mørkt: Hva slags ansvar tar Aschehoug for en forfatter som står midt i en livskrise?
Med kjærlig hilsen Trude

Det mest sjokkerende med Trude Drevlands selvbiografi «Litt privat» er at den faktisk er gitt ut av et etablert norsk forlag. Den er språklig verdiløs, innholdsmessig intetsigende, ja, jeg vil si det er en skandale at et stort norsk forlag bruker utgivelser som denne til å melke de dyrebare støtteordningene norsk litteratur og forlagsbransje er tilgodesett med.

Trude Drevland er en personlighet utenom det vanlige, og har dessuten hatt et liv utenom det vanlige. Fra å være kjøpmannsdatter i Melbu i Nordland, ble hun en fargerik og profilert ordfører i Norges nest største by, og det er liten tvil om at det burde være nok stoff å ta av for en spennende selvbiografi som kanskje også kunne si noe om tiden vi lever i. «Litt privat» sier dessverre lite annet om samtiden enn at kulturen står på kanten av stupet, og at de største forlagene står ved dens side og heier entusiastisk.

Om oppveksten i Melbu skriver Drevland at «Lærdommen om at jeg måtte kjempe mine egne kamper selv uten å regne med for mye assistanse, sitter fast den dag i dag.», noe som åpenbart også stemmer i møte med Aschehoug forlag, som ikke engang har gitt henne en redaktør i stand til å utfordre henne på de mest grunnleggende svakheter i manuset. En setning som denne har for eksempel blitt stående: «Det var ikke lett å være minst, bortskjemt, ifølge søsken og med høye mål i livet.» Krystallklart kan man ikke si det er, og om dette er presisjonsnivået Drevland har lagt på gjennom karrieren som politiker, er det kanskje ikke til å undres over at hun endte med å bli korrupsjonssiktet uten å skjønne noe som helst av det selv.

Fakta:

selvbiografi

Trude H. Drevland

Litt privat

Aschehoug 2016, 220 sider

Teksten er inndelt i 16 kapitler med varierende lenge: De korteste er bare en enkelt side, de lengste cirka tyve. De er ordnet mer eller mindre kronologisk, noe som gjør at leseren til en viss grad greier å henge med i den springende fortellingen. Forfatteren hopper fra det ene til det andre i friskt tempo, og navn og hendelser slippes ned i teksten uten at de verken kontekstualiseres eller noen gang plukkes opp igjen. Et kapittel avsluttes slik: «Deretter dukket det opp et vikariat på Betanien Sykepleierskole, hvor jeg underviste en kort periode i geriatri.» Ja vel. Dette er på nivå med et middels julebrev, og knapt nok det. I det hele tatt er teksten ute av stand til å peke på det talentet man åpenbart er nødt til å ha for å bli ordfører i en by som Bergen.

Jeg lurer på: Har dette manuset vært språkvasket? Har det vært konsulenter involvert? Hva slags ansvar tar forlaget for å la sin forfatter – en person som faktisk er midt i en livskrise – sette navnet sitt på forsiden av en bok som denne?

Det er mørke tider. Og ennå har ikke julesalget begynt.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2016 kl. 11.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk