Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Henning Mankells siste bok, «Svenske gummistøvler». Den leste jeg to ganger.

Politisk enkeltsak: Jeg skjelver litt i ­buksene over det amerikanske presidentvalget.

Hva tror du på: Jeg sier som Harald Sverdrup: Innerst inne i oss er noe vi kan kalle Gud, i mangel av et annet ord.

Forbilde: Det er fortsatt Alf Prøysen.

Hva leser du daglig: Minst to bøker sam­tidig. Nå Torbjørn Færøviks «Orient­ekspressen» og «Sommer» av Karl Ove Knausgård.

Ditt lydspor: For tida munnspillmusikk, og jazzpianisten Bill Evans med venner.

Det verste du vet: Vold, og særlig når det rammer barn.

Hva er det folk ikke vet om deg: Jeg later som jeg spytter tre ganger når en svart katt krysser veien.

Han har fred med seg selv og er takknemlig for hva livet har hatt å by på, den grånende karen som er eneste kafégjest mens novemberregnet vasker Storgata utenfor.

Alf Cranner drikker formiddagskaffe ved vindusbordet, på plass i god tid i Dovrehallens mest nedslitte sofa.

– Det er kanskje for lugubert for deg, men jeg pleier å sette meg på Dovrehallen når jeg har tid til overs i Oslo, sier han når vi avtaler tid og sted.

Tilfeldigvis har vi det på samme måte. Endelig et påskudd til smørbrød med karbis og speilegg på kneipe midt i arbeidstida.

Den norske visebølgens grand old man feiret sin 80-årsdag i oktober og har sluttet å opptre, iallfall fra scenen.

– Når du runder 80, blir du mer gjerrig med tida, for det er ikke så mye igjen av den. Jeg føler at jeg ennå har mye å gi, men vil ikke sitte hjemme og øve på gitar. Skal du opptre, må du «overøve», du må kunne stoffet så godt at du husker det når du blir nervøs. Jeg vil heller bruke tida til å tegne og male, og skrive mer, og jeg er glad i å fortelle.

Glad i å fortelle, det er et under­statement. Når Alf Cranner får snakket seg varm, blir kaffen kald. Etter et kvarters tid kommer han nå og da fram til svar på spørsmålet.

«Alf Cranner, kjent fra radio og telefon», har Jan Erik Vold sagt.

Fakta:
Alf Cranner

Alder: 80.

Sivil status: Gift, tre voksne barn og fire barnebarn.

Bakgrunn: Visesanger, komponist og ­forfatter.

Aktuell: Fylte nylig 80, gir ut boka «Fra Alf til Alf» om sitt nære vennskap med Alf Prøysen.

Gjennom en lang karriere ga Alf Cranner ut 16 langspillplater med viser og laget hundrevis av tekster og melodier. Men når han i moden alder er i vinden som aldri før, skyldes det høstens bok om det spesielle for­holdet han hadde til Alf Prøysen.

Boka «Fra Alf til Alf» er både selvbiografisk og kaster nytt lys over siste del av Alf Prøysens liv, som ikke var noen idyll.

Ryggraden er en omfattende brevveksling mellom de to. Korrespondansen og deres mange og lange samtaler viser at Cranner trass i stor aldersforskjell var spesielt utvalgt til å få dele Prøysens tanker, kvaler, gleder og sorger. Og takk i like måte, Cranner legger ingenting imellom i sine betroelser til sin mentor.

– Jeg traff Alf Prøysen våren 1964, på reise til Bergen for å delta på jubileumskonsert for Visens Venner. Han fylte femti den sommeren, jeg var bare 27, men Prøysen og jeg ble sjelsvenner fra første øyeblikk. Høsten 1970 døde Prøysen, så vennskapet vårt varte bare litt over seks år. Det var seks svært intense år.

Neste uke deltar Cranner på konserten «Prøysen tel by’n», en tradisjon som er under oppbygging i Oslo for å minnes ham på dødsdatoen 23. november.

Han var egentlig for ung til å bli innvotert i Visens Venner. Dette var et selvbestaltet broderskap for datidas tungvektere, som Jens Gunderssen, Thorbjørn Egner, Jakob Sande og etter hvert Alf Prøysen, Erik Bye, Otto Nielsen, Ivar Medaas og faktisk enkelte damer, som Birgitte Grimstad.

Den lovende Alf Cranner hadde nylig debutert med plata «Fiine antiquiteter», en samling norske folkeviser med gitar til, og med denne kom han på Prøysens radar.

– Hva var det Prøysen så i deg?

– Da han hørte hvordan jeg spilte og sang, tror jeg han så en yngre mannlig visekunstner som kunne framføre sangene hans. Ved sida av det han gjorde selv, var det bare kvinner som sang Prøysen, med Nora Brockstedt i spissen.

Cranner sier at Prøysen var «ute» i Norge da de to ble kjent midt på sekstitallet.

– Hans storhetstid var femtitallet. Jeg kjente ingen som sang Prøysen-viser, og han hadde problemer med å få gitt ut plater. Men i Sverige var han enormt populær, og han ble feiret som en stjerne da han dro til Seattle invitert av Nordmannsforbundet. Det var først etter at han døde at «alle» skulle synge og høre på Prøysen her i landet.

Alf Cranner har til felles med politimester Bastian at han er en vennlig mann, for det syns han man skal være hvis man kan. En skal lete iherdig for å finne noen som snakker stygt om Cranner. Selv snakker han ikke stygt om en levende sjel, heller ikke etter godt med rødvin, lar vi oss fortelle.

Det betyr ikke at livet har vært uten skarpe kanter. Han var tre år da krigen kom, og som enebarn ble han ofte overlatt til seg selv i leiligheten i Kirkeveien mens mor var med far på bar.

– Far var tørst og nesten aldri hjemme. Han døde da jeg var åtte år, og jeg har nesten ingen minner om ham.

Men ett minne lyser opp, et som betydde mye.

– Far skulle ta meg med på tur i Frognerparken. I stedet gikk vi til restauranten Den gamle major på Majorstua, der det var levende musikk i spisesalen i andre etasje. Far satte meg på scenekanten så jeg kunne følge med på musikken mens han drakk øl og snakket med en venn. Jeg hadde aldri hørt musikk før og ble fullstendig fascinert. Jeg kunne ikke snakke reint, og kalte musikken for «sikken». Da vi kom hjem, luktet det øl og røyk av far, og mor ble sinna da hun forsto at vi ikke hadde vært på tur.

Mor ble alene med guttungen da han begynte på skolen og krigen nærmet seg slutten.

– Til å begynne med gikk jeg på katolsk skole. Jeg ble veldig grepet og var svært glad i nonnene, særlig søster Victoria. Jeg tror mor var redd jeg skulle bli katolikk. Hun fikk meg over til Uranienborg skole, og da ble jeg et problembarn. Jeg ville ikke gå på Uranienborg, så jeg begynte å skulke. Jeg var nøkkelbarn, med nøkkel rundt halsen, mens mor hadde kontorjobb for å forsørge oss, så jeg var mye alene. I stedet for å gå på skolen drev jeg gatelangs i byen, bare ti–elleve år gammel.

Mor grep inn på resolutt vis og sendte gutten til sin søster i Stavanger mens hun selv jobbet til sjøs i seks år. Det familien i Stavanger manglet av husrom, tok den igjen med hjerterom.

– Min farfar var en pertentlig mann som spilte fiolin i Filharmonien. Morfar var en diametralt forskjellig type. Han var hermetikkfabrikk­arbeider og tidligere rekefisker. Han var en slik bestefar jeg trengte som mest, han var som en guttunge selv. Der fant jeg meg til rette på skolen, det var som jeg fikk tilbake en tapt barndom.

Han mener den fraværende faren gjorde at han var klar for en farsfigur i voksenlivet, slik Alf Prøysen ble.

– Han ble den mannspersonen som brydde seg mest om mitt ve og vel. Han åpnet seg helt for meg og jeg for ham. Det var et inderlig forhold, som det kan være mellom far og sønn og mellom to bestevenner.

Cranner sier at Alf Prøysen hadde et helt spesielt blikk for mennesker han møtte.

– Han forsto veldig fort at det var noe jeg gikk og bar på. Vi hadde trass i aldersforskjell og ulik bakgrunn noe vesentlig felles, en følelse av utenforskap og manglende selvtillit. Han skrev tidlig at han ville hjelpe meg å bli kvitt noe av det jeg går og drasser på. Jeg husker at tenkte: Hvordan kan han vite at jeg går og drasser på noe?

Alf Cranners vennskap med Prøysen fikk også kunstnerisk betydning. Med melodien til «Å den som var en løvetann» gikk han inn i Prøysens hær av komponister, og han fikk Prøysen på sitt repertoar.

Den guttaktige gitarsjarmøren sto ellers støtt på egne bein. Hans debutplate «Fiine antiquiteter» kom på hitlistene, det var marked for folkeviser på norsk i konkurranse med engelske, amerikanske og også svenske plateartister.

Med bilde av Cranner sto det i Expressen: «Han är bäst i Norden». Dette skrev den største avisa i Evert Taubes land, med folk som Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerstrøm og Olle Adolphson på vei opp og fram. Intet mindre.

Da han 30 år seinere fikk Evert Taubes Minnefonds pris, het det at «det är motiverad att anse honom som sin tids fader för den norska vis­konsten». Men Visens Venners tradisjonalister vendte tommelen ned da hans andre plate kom i 1967. Den heter «Rosemalt sound», og ble ved hjelp av Alfred Jansons arrangementer en landeplage blant oss unge som digget jazz og blues.

– Du er ti år eldre enn dem som dominerte visebølgen på seksti- og søttitallet, men det var sunget mye viser før din tid?

– Det er klart, men det spesielle var at jeg slo gjennom samtidig med gjennombruddet for LP-plater, altså langspillplater, som nådde ut til et større publikum. Min første plate ble til etter påtrykk fra Rolv Wesenlund, som var innspillingsleder for Philips. Mange visesangere fikk gitt ut LP, for eksempel Åse Kleveland mens hun ennå var tenåring. Prøysen var det ingen interesse for i plateselskapene, men da han var død, kom det fort en dobbelt-LP med gamle opptak.

Da Cranners 80-årsdag ble feiret på viseklubben Josefine for noen uker siden, var Gitarkameratene, Ole Paus og andre viseveteraner hjertelig til stede.

– Det var stor stas. Jeg er veldig stolt av det, det legger jeg ikke skjul på. Du vet, de andre kaller meg for Far. Jeg har to ganger vært med på Gitarkameratenes årlige samling i Sandefjord, etter beordring fra Øystein Sunde. «Om du så skal henge i et horn på veggen, skal du være med, for du er sjuende far i huset», sa han. Men nå får det holde. Det gjelder å gi seg mens leken er god.

Cranner-navnet lyder fornemt, men egentlig var familienavnet Olsen. Oldefaren, Christian H.G. Olsen, hadde en uvanlig begavelse. Han ble husket som Kikkert-Olsen, og Alf har skrevet bok om ham.

– Min oldefar var oppfinner og instrumentmaker. Han laget et telegrafapparat som vant gullmedalje på verdensutstillingen i Paris i 1878, i selskap med slike som Thomas Alva Edison og Graham Bell. Telegraf­bestyreren i Paris het August Kranner, og han kjøpte inn flere av oldefars apparater. Ved neste utstilling tre år seinere bodde oldefar hos ham og spurte om han kunne ta det samme navnet, det var så mange som het Olsen. Det var greit, bare han skrev det med C og ikke med K, for å unngå problemer med arv. Dermed fikk min bestefar og brødrene hans navnet Cranner.

Med musiker- og oppfinnerblod i årene fant Alf Cranner veien til Kunst- og håndverksskolen, og til gitarens fortryllelse.

– Tidlig på femtitallet, mens jeg ennå bodde i Stavanger, kom de store amerikanske operettene som filmer til Norge – «Annie Get Your Gun», «Showboat», «Oklahoma». Det ble populært å spille gitar blant gutta i gata, og vi lærte av hverandre på den harde måten. Jeg øvde på gitaren i alle ledige stunder, og gikk seinere på kurs for å spille klassisk gitar.

Siden har han tatt igjen barndommens turbulens med et ualminnelig stabilt liv, trass i kunstnertilværelsens sagnomsuste fristelser. Han har vært gift med sin Sølvi i snart 55 år, og like lenge har de bodd i hennes hjemby Kragerø. Der spaserer han gjennom smågatene og hilser vennlig til høyre og venstre, for nok en gang å trekke veksler på politimester Bastian.

Flere av Cranners yngre visevenner ble revet med av sekstitallets politiske opprør.

– Der var ikke du?

– Jeg følte presset. Jeg var mye i Sverige, og der var det politiske trykket sterkere. Fred Åkerstrøm sa at du må jo benytte anledningen til å synge politisk når du står på scenen. Jeg spurte Prøysen til råds, han hadde i likhet med meg en annen form enn den agitatoriske. Han sa du må finne ut hvor du står, da vil det gjenspeile seg i alt du driver med. Jeg hadde turné sammen med Lars Klevstrand, han sang politiske sanger og jeg rallarviser og skillingsviser, som også viste et ståsted. Jeg beundret de politisk engasjerte, som for eksempel det Björn Afzelius og Mikael Wiehe sto for i Hoola Bandoola Band.

En av Cranners signatursanger er «Min tanke er fri», oversatt fra en flere hundre år gammel tysk tekst, som Human-Etisk Forbund har gjort til fast innslag ved borgerlige konfir­masjoner og andre seremonier.

– Egentlig var denne sangen tilegnet Amnesty International i Norge, ved en jubileumskonsert der jeg deltok sammen med Odd Børretzen. Mot slutten av Prøysens liv begynte jeg å samarbeide med Børretzen, og det var Prøysen begeistret for. De to hadde stor respekt for hverandre.

Alf Cranners bok setter punktum ved Alf Prøysens død.

– Det ga mersmak å skrive bok. Jeg hadde 45 år som artist og trubadur etter at Prøysen gikk bort, og har opplevd mye fantastisk som jeg har lyst til å skrive om. «Jeg venter på bind to, for der er jeg med», sier Jan Eggum.

– Hvordan ser visemiljøets sjuende far i huset på visekunsten i dag?

– Det står utmerket til. Det gleder meg spesielt at det er så mange som synger på norsk og på dialekt, som Stein Torleif Bjella og Odd Nordstoga og yngre som kommer. I perioder var det bare om å gjøre å synge på engelsk. En gang fikk jeg tilrop fra en ungdommelig forsamling om å synge på engelsk, så det gikk an å følge med i teksten.

alfs@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2016 kl. 11.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk