Klassekampen.no
Lørdag 19. november 2016
Sosent: Johan H. Andresen har akkurat gått av scenen etter å ha åpnet sin egen konferanse, Sosent, i Oslo.
Johan H. Andresen har fått med seg det politiske Norge på sin plan for å berge velferden:
LANG MANNS FERD MOT MAKT
BREI SAMLING: Det skal dokumenteres at både Agenda-leder Marte Gerhardsen, SVs Bård Vegar Solhjell og kommunalminister Jan Tore Sanner (Høyre) deltar på Sosent-konferansen i Oslo.
STARTEN: Johan H. Andersen på Ferd-styrerommet hvor han i sin tid lanserte ideen om at familieselskapet skulle bygge opp sosialt entreprenørskap i Norge.
SAMMEN OM DET: Alexandra (fra venstre), Katharina, Kristin og Johan Andresen er alle med på konferansen. Katharina har jobbet for flere av Ferds sosiale entreprenører.
TRENDING: Katharina og Alexandra Andresen er de to yngste milliardærene i verden, ifølge magasinet Forbes.
Taleklar: Andresens kone Kristin stryker ham over kinnet idet bandet slutter å spille. Det er hans tur til å innta scenen.
VEL, FERD: Vi var alle sosial- demokrater. Nå skal vi bli sosiale entreprenører.

Dokument

Det er morgen igjen i Oslo. 450.000 menn og kvinner står i dag opp og går på arbeid i hovedstaden. Men ikke alle. Spredt rundt i byen ligger de: skulkerne, rusmisbrukerne, flyktningene, de kriminelle, barnevernsbarna, de ensomme gamle, alle dem som en gang glei gjennom sikkerhetsnettet og aldri klarte å komme seg opp igjen. De ligger fortsatt og sover.

Heldigvis finnes et håp. Det er budskapet som bankes inn allerede før de oppmøtte har rukket å gå inn døra på Sentralen i Oslo. Der får de utdelt navne­lappfutteraler produsert «av et menneske som faller utenfor vanlig arbeidsliv» og goodiebags med hefter om sosiale framskritt i Norge. Innenfor, mellom de veldige marmorsøylene, fortsetter fortellingen.

En mann med kort skjegg står ved en stand og snakker med utestemme om at alle barn i Norge skal ha minst én god venn. På ryggen av den oransje fleecejakka står det «Drive for life». Bortenfor er en kvinne i gang med å demonstrere en ny mobilapp for bytte av småjobber. Hun er en god selger. Den lille gruppa kommuneansatte rundt henne virker overbevist om at dette kan hjelpe flyktninger inn på jobbmarkedet.

Minglinen løser seg etter hvert opp. Mens folk går fram mot scenen for å sette seg rundt store langbord, fylles tweet-veggen bak dem opp av bilder, check-ins og kommentarer som alle bærer bud om at Sosent-konferansen 2016 er i ferd med å begynne.

Fakta:

Sosiale entreprenører

• Entreprenører er forretningsaktører som får i gang nyskapende virksomhet, gjerne med utgangspunkt i nye tekniske løsninger og samarbeid med andre.

• Sosialt entreprenørskap handler om å utnytte forretningslivets entreprenørskap for å løse sosiale problemer. Siktemålet er ikke økonomisk profitt, men å oppnå samfunnsmessig effekt.

• Sosiale entreprenører kan ha både det offentlige og private som kunder.

• I Norge har Johan H. Andresens selskap Ferd engasjert seg for sosialt entre­prenørskap. Selskapet har etablert et ideelt aksjeselskap som hjelper entreprenører og arrangerer en årlig konferanse.


Sosent er en forkortelse for sosialt entreprenørskap. Konferansen i dag er ment som en møteplass for kommunalt ansatte, investorer og altså sosiale entreprenører som vil skape et bedre velferdssamfunn.

Midt i all optimismen, et hode høyere enn de andre, står en mann og fikler med kaffekoppen sin. Folk smiler til ham når de går forbi; han nikker ukonsentrert tilbake. Snart har alle gått og satt seg, og to unge musikere går på scenen. Mannen blir bare stående og klamre seg til koppen. Til en dame i rød kjole mumler han:

– Bare få ut fingeren og si hvor jeg skal sitte.


Fra hjertet

Stemmen høres ikke streng ut, bare nervøs. Den tilhører Johan H. Andresen. Han er verdens tredje rikeste nordmann. Straks skal han gå opp på scenen og ønske de tre hundre menneskene i salen velkommen. Kona Kristin rekker så vidt å stryke ham over kinnet idet bandet slutter å spille. Det er hans tur.

Han stiger forbi de digre ballongene som svever langs scenekanten. Han blir stående noen sekunder og se på menneskene i salen. Så begynner han å snakke. Det er et takknemlig publikum som lytter interessert og ler på de riktige stedene. Han tar sats.

– Vi skal forsøke å vise dere at alt er mulig, sier han.

Ideen bak Sosent-konferansen er enkel, forklarer Andresen: Kommunalt ansatte, gründere og investorer samles i samme rom, helt til de finner ut hvordan de kan samskape bedre tjenester. I løpet av dagen vil 24 sosiale entreprenører få seks minutter og førti sekunder hver på å forklare hvordan deres løsning bør være del av velferdsstaten 2.0.

– Det vi ønsker oss, er at når dere går herfra i dag, har dere en intensjon om å gjøre noe annet enn dere kom hit med, sier Andresen, før han ber Jan Tore Sanner komme opp på scenen.

Det er ikke første gang kommunalministeren er her. Da Sanner gjestet Sosent-konferansen i fjor høst, lovet han at Kommunal- og moderniseringsdepartementet skulle utarbeide en kokebok for sosialt entreprenørskap. Andresen spør Sanner:


– Hvor kommer engasjementet ditt fra, Jan Tore?

Sanner ser opp på Andresen og ­svarer:

– Engasjement for sosialt entreprenørskap kommer fra hjertet, det gjør engasjement. Når man ser mennesker som hjelper mennesker, er det så utrolig mye energi, det er så mye hjertevarme, det er så mye entusiasme. Når vi lar mennesker hjelpe mennesker, bringer vi verden ett skritt videre.


Robotkjærlighet

Det var den gode nyheten. Den dårlige er at departementet ikke har holdt løftet om å lage en kokebok. De har bare rukket å lage et utkast, eller som Sanner kaller det, «en prototype», som nå ligger ute på regjeringens egne nettsider. Høyre-nestlederen forteller at han likevel har lært mye gjennom arbeidet med kokeboka. En sosial entreprenør, forklarer boka, er en person som a) har identifisert et sosialt problem som velferdsstaten ikke klarer å løse fullt ut, b) har funnet på en egen, innovativ løsning på problemet, og c) har satt den ut i livet.

– Noe av det som har rørt meg mest det siste året, er den lille roboten som noen har laget til å stå i klasserommet. Tenke seg den lille jenta eller gutten som ligger på Ullevål sykehus, uke etter uke, og savner lekekameratene sine, sier Sanner.

Den ellers beherskede Høyre-nestlederen høres beveget ut når han snakker om roboten.

– Man bruker altså teknologien til å skape et sosiale fellesskap, selv om man er et annet sted. Dette kan ikke det offentlige løse, men det kan sosiale entreprenører, sier han.

Mens ministeren fortsetter å snakke om viktigheten av samarbeid mellom kommuner og sosiale innovatører, trekker Andresen seg sidelengs av scenen. Han går bort til et av bordene lengst fremme, der kona sitter sammen med døtrene Alexandra (20) og Katharina (21). I mars kom de to på henholdsvis første- og andreplass på magasinet Forbes’ rangering over verdens yngste milliardærer.


Katharina sperrer øynene opp idet hun får se faren på nært hold.

– Se, han svetter, sier hun til søsteren.

Og ganske riktig. Andresens opptreden på scenen har etterlatt store, våte flekker på skjorta. Når han tar av jakka, ser de at hele ryggen er bløt.

Fortsatt er det ingen ledige plasser i salen, så Johan H. Andresen setter seg på krakken ved Steinway-flygelet og hører slutten av Jan Tore Sanners foredrag. Damen med den røde kjolen kommer bort, klapper ham på ryggen og sier:

– Nå trender #sosent på Twitter.

Da er det som om noe i Johan H. Andresen slipper taket. Han smiler. Dagen kan begynne.


Å gjøre en forskjell

Hva vil du gjort hvis du hadde 27 milliarder kroner? Betalt ned studie­lånet? Kjøpt bil til din elskede, ponni til døtrene dine, kanskje et oljeselskap? Du ville kanskje skaffet deg en hel flåte med skip, eiendommer over hele landet, aksjer, rubler og dollars? Ja, alt det ville du ha gjort. Men det hadde ikke vært nok.

For med stor formue følger stort ansvar. Ideen om at rike mennesker har et kall til å dele sin formue med dem som ikke er like heldige, går igjen i de fleste religioner og politiske tanke­systemer. I moderne velferdsstater har det offentlige overtatt ansvaret for både skatter, avgifter og for hjelpe­tilbud til særlig trengende. Dermed kunne den bemidlede filantropen gå i dvale i land som Norge. Men de siste tiårene er det noe som har vekket ham til live.

Det er uklart om «den nyfilantropiske vendingen» skyldes at de rike har blitt så rike at det ikke lenger finnes flere ting å kjøpe, eller at nøden har blitt så stor at den ikke kan ignoreres. Sikkert er det at noe har hendt.

Bill Gates har vært anfører for denne nye bevegelsen blant de økonomiske elitene. Microsoft-grunnleggeren har bestemt seg for å gi bort (nesten) hele formuen sin for å bekjempe fattigdom og nød, og oppfordret alle andre rikinger til å gjøre det samme.


Johan H. Andresen har både biler, båter, eiendommer, oljeselskap og hester. Investeringsselskapet Ferd beskrives som «ekstremt veldiversifisert» av magasinet Kapital, noe som innebærer at det tjener penger nærmest uansett hva som hender på verdens børser.

Også Andresen begynte på 2000-tallet å kjenne på et voksende behov for noe mer.

– Jeg har blitt mer opptatt av at vi må ta et større ansvar. Da tenker jeg ikke på samfunnsansvaret, det å betale skatt, ansette mennesker og utvikle nye produkter. Jeg snakker her om et ansvar vi ikke har, men som vi tar, sier han.


Samfunnets gausskurve

Det er to dager før konferansen i Oslo, og Johan H. Andresen sitter i styrerommet til Ferd. På den hvite veggen bak ham henger to digre Pushwagner-bilder, foran ham bølger Oslofjorden. Hovedkontoret til Ferd ligger på Lysaker brygge, akkurat på riktig side av grensa mellom Oslo og Bærum.

Johan H. Andresen har ikke for vane å stille opp til intervjuer. Når han gjør unntak, er det som regel for å snakke om arbeidet med sosialt entreprenørskap. Han forteller at det hele startet «ved en tilfeldighet» på World Economic Forum i Davos i Sveits i 2003.

– Jeg husker jeg var med på en seanse med en noen popstjerner og en gjeng fra IT-selskapet Salesforce. Jeg og en annen fyr var lei av det de serverte og bestemte oss for å gå og kjøpe øl. Det var egentlig der det startet, i baren i Davos.

Den andre fyren var skotske Mel Young, grunnleggeren av Verdensmesterskapet i fotball for hjemløse. På mange måter er skotten en typisk sosial entreprenør: Han hadde en ny og spennende løsning (fotballmesterskap) på et sosialt problem som velferdsstaten ikke fullt ut klarer å løse (hjemløshet). Det han manglet var en klar strategi, ledelse, penger og mektige allierte til å åpne dører.

– Det som slo meg da jeg snakket med Mel, var at dette er jo akkurat de oppgavene Ferd gjør for våre selskaper, enten det er for Aibel, Swix eller Elopak. Her måtte det være mulig­heter for oss, tenkte jeg.


– Er det ikke statens oppgave å både finne og løse sosiale problemer?

– Velferdsstaten er god for de aller fleste. Men jeg tenker på samfunnet som en gausskurve, der finnes det alltid haler. Vi fokuserer på halene. Spesielt den halen som skjuler barn, unge og eldre som sliter. Det er faktisk grupper som ikke er nådd av det offentlige, men de er gjerne så små at få legger merke til dem.

Siden 2009 har sosialt entreprenørskap vært skilt ut som et av fem forretningsområder i Ferd-konsernet. De fire andre forretningsområdene heter kapital, eiendom, invest og hedgefond.

Sosiale entreprenører retter seg ikke inn mot massene, men mot små nisjer. Et eksempel fra Ferds portefølje av sosiale entreprenører er Unicus, et IT-selskap som kun ansetter personer med Aspergers syndrom. Det er også Forskerfabrikken, som gir fritidskurs i matte og naturfag til barn og lærere, Pøbelprosjektet for ungdom som faller utenfor og Forandringsfabrikken, der barn brukes som rådgivere for å utvikle velferdstjenester.

– Disse løsningene har til felles at de kan skaleres opp og spres uavhengig av geografi og person, sier Andresen.

Foruten å investere penger i sine sosiale entreprenører, hjelper Ferd dem med et nettverk, en forretningsmodell og en strategi for å gå i pluss. I tillegg stiller Ferds leverandører opp med gratis IT-støtte og juridisk hjelp.


Ifølge Andresen var Norges første sosiale entreprenør i moderne tid Frederikke Marie Qvam. Kvinnen som grunnla Norske Kvinners Sanitetsforening i 1884, sier han, var faktisk selve innbegrepet på en sosial entreprenør: Hun så et sosialt problem (unge mødre med mangelfullt helsetilbud) og fant en løsning (helsestasjonene). I dag har helsestasjonene vært del av det offentlige tilbudet i nesten et halvt århundre.

– Men sosialt entreprenørskap betyr vel bare at velferdstjenestene blir privatisert?

Spørsmålet får Andresen til å glise.

– Som jeg pleier si med sjefssmilet mitt: Du kan ikke kalle det for privatisering hvis det ikke finnes fra før.


Både høyre og venstre

På Sentralen er Jan Tore Sanner ferdig å snakke om sosent i kommunesektoren. Kvinnen i den røde kjolen står på scenen. Hun presenterer seg som Katinka Greve Leiner, direktør i Ferd sosiale entreprenører. Leiner forteller at et hovedproblem for sosiale entreprenører er de tungrodde anskaffelsesreglene i offentlig sektor. Hun ber neste taler, som hun bare omtaler som «Marte», om å komme på scenen.

Men Marte er ingen hvem som helst. Hun heter Marte Gerhardsen og er leder i Tankesmien Agenda. Hun begynner talen sin med å fortelle at Agenda tror «de beste løsningene for Norge finner du i skjæringspunktet sentrum og venstre». Utsagnet får latteren til å trille rundt bordet der kona og døtrene til Johan H. Andresen sitter.

Selv blir han sittende helt i ro mens han lytter intenst til Gerhardsen.

– Skal vi klare å levere framtidas velferd, må vi gjøre ting smartere, og vi må få flere i jobb. Skal vi få til det, trenger vi alle gode krefter, og da trenger vi sosiale entreprenører. De kan gå foran, løse ting på nye måter og utnytte arbeidskraft som ikke er i arbeidsmarkedet i dag, sier hun.

Johan H. Andresen har reist seg. Han klapper. For ham representerer det en ikke ubetydelig seier at Marte Gerhardsen står på scenen og erklærer at framtidas velferdsstat er avhengig av sosiale entreprenører. For Marte Gerhardsen er ikke bare en stigende stjerne i Arbeiderpartiet, hun er også barnebarnet til Einar Gerhardsen, mannen som skapte fortidas velferdsstat i Norge.


Andresen har opplevd en del av det han kaller ideologisk motstand mot sosialt entreprenørskap. Gerhardsens omfavnelse av Ferd betyr at han er nær å oppnå et viktig mål: Sosialt entreprenørskap skal være hevet over politikk. Sosent, gjentas det fra scenen, skal ikke være stat eller marked, høyre eller venstre, men ja takk, begge deler. Eller som Andresen selv uttrykker det i sin innledning:

– Sosialt entreprenørskap er den pragmatiske løsningen. Den har ingen ideologisk slagside.

Spørsmålet er om det er mulig å redusere den ideologiske kampen om velferdsstatens framtid til et spørsmål om innovasjon. Politikk har en tendens til å dukke opp overalt når velferdsstatens utvikling debatteres. Ikke minst når det er Norges tredje rikeste mann som leder debatten. Politikken lurer for eksempel i bakgrunnen når Andresen skal forklare hvorfor det er et viktig krav at sosiale entreprenører har en målsetting om å gå med overskudd.

– Det skal mye hjerte til for å være sosial entreprenør, men man trenger å ha hodet med seg. For at en løsning skal være bærekraftig over tid, må det eksistere en betalingsvilje for den. Utfordringen er å utløse den viljen, sier han.


Det er aldri tanken som teller

Det er pause i konferansen. Bakerst i salen henger bokstavformede gullballonger som danner ordet «sosent». Andresen-døtrene har stilt seg opp for å ta selfies med ballongene, og folk stimler seg rundt dem for å knipse. Sentralens marmorsal er et imponerende rom med steingulv, tykke søyler og glasspyramide i taket. Veggen ut mot gata er armert med jernbaneskinner, som gjør rommet uinntakelig for uvedkommende.

Bygget i Øvre Slottsgate 3 ble reist i 1901 som hovedkontoret til Christiania Sparebank. I 80 år huset marmorsalen skrankene i det som var Norges første sparebank.

Det er ingen som har bruk for bankbygg lenger.

Pausen er slutt, og det er de sosiale entreprenørenes tur til å overta showet. Én etter én går de på scenen for å presentere sitt konsept. Foredragene skjer etter pecha kucha-modellen, det vil si at hver taler har til rådighet 20 bilder som hver vises i 20 sekunder. Så er det slutt.

Først ut er Lyk-z og døtre. Gründer Ingeborg Omdal Lykseth forteller om sitt webbaserte læringsverktøy Frog, som hjelper ungdom som har falt utenfor skole og jobbmarked. Sammen med henne står en stor gutt med mohikanersveis. Han heter Tommy, og forteller at han begynte med rus som elleveåring. Takket være Ingeborgs Frog-metode, forteller han, gjenfant han selvfølelsen og troa på framtida. I dag jobber han på Kiwi. Det er rørende, men så er presentasjonen brått slutt.


Mannen i oransje fleece går på scenen. Han er Knut Ove Børseth, europamesteren i rallycross som bestemte seg for å gjøre en forskjell. Han forteller om organisasjonen Kjør for livet. Det er et fritidsklubbkonsept som tar utgangspunkt i motorsport, framfor fotball og håndball. Siden oppstarten i 2011 har ideen spredd seg til 26 kommuner over hele landet. Presentasjonen går ikke i detalj om hva barna gjør på fritidsklubbmøtene. I stedet bruker Børseth sine tilmålte slides på å vise fram den dokumenterte effekten av Kjør for livet.

– Kjør for livet er svært opptatt av rapportering og dokumentasjon. Hver klubbkveld loggføres individuelt. Tjenestekjøper mottar en månedlig aktivitetsrapport, i tillegg til en individuell årsrapport. Kjør for livet deltar òg i ansvarsgruppemøter og har fokus på et tett foreldresamarbeid, sier Børseth.

Sertifiseringsselskapet Veritas har regnet ut at barn i Kjør for livet-programmet har 87 prosents sjanse for å gå ett år mer på skolen enn de ellers ville ha gjort. Ifølge beregningene er det realistisk at Kjør for livet innen 2019 vil ha skapt samfunnsnytte på én milliard kroner.


Det private initiativ

Det er ikke tilfeldig at Børseth snakker om disse tingene. Noe av det som skiller den nye filantropien fra den gamle, er etikken den hviler på. Utgangspunktet for religiøs veldedighet er giverens ønske om å hjelpe. Både den kristne tienden og islams almisser er fastsatt ut fra hvor mye giveren har i inntekt. Den nye filantropien snur dette på hodet. Det viktige er ikke hva du kan gi, men gavens konsekvenser. Giverens intensjoner er uvesentlige. Det er ikke tanken som teller, forklarer Andresen på styrerommet, men resultatene.

– Det må funke. Ellers er det bare tom filantropi. Det er uinteressant for meg, sier han.

Andresen har bestandig vært uenig med Bill Gates i at rike mennesker bør gi bort pengene sine.

– Den strategien ville fungert dårlig i Norge, der det er så lite privat kapital. Sett at jeg bestemte meg for å gi bort halvparten av det jeg eier. Da hadde jeg solgt de bedriftene som er enklest å selge, Elopak, Aibel, Swix, Mestergruppen. Alle sammen hadde da blitt kjøpt opp av utenlandske private equity-fond. Jeg hadde hatt en masse cash, men hvem skulle jeg gitt dem til?

Han lar spørsmålet henge i lufta, og ruller fingertuppene over bordflaten i en liten trommevirvel.

– Jeg vet ikke om én sak som er stor nok til at jeg hadde klart å bruke opp alle pengene. Problemet er at det er mye lettere å tjene penger enn å gi dem bort, sa Warren Buffet en gang. Det er lett å tjene penger, men det er vanskelig å få noen effekt av å gi dem bort.


De sosiale entreprenørene til Ferd får ikke reine gaver. I stedet får de investeringer, lån som ikke trenger å betales tilbake og «forventninger om effekt». I årsrapporten til Ferd sosiale entreprenører beregnes det hvor mange individer som har blitt berørt av hver sosiale entreprenør (i 2015 ble til sammen 681.906 mennesker berørt, hvorav 19.886 på en livsendrende måte).

– Milliardæren Trond Mohn har gitt gaver for hundrevis av millioner til norske sykehus. Hadde ikke det vært like effektivt hvis målet er å hjelpe velferdsstaten?

– Nei. Ferd har ingen forutsetninger for å vite at de pengene blir brukt på en bra måte. Vår kompetanse er det private initiativ, i at vi får effekt ut av investeringer.

– Er det så vanskelig da? Er det ikke så enkelt som at hvis du gir mye penger, får du mye effekt?

– Slett ikke! Da Forandringsfabrikken ble kåret til årets sosiale entreprenør i 2010, vant de én million kroner. Da gikk det helt i ball for dem, de hadde aldri hatt så mye penger. Det de trengte, var ikke pengene våre, men at vi brukte tid på dem.


Verdige vinnere

Klokka er kvart over tre, og det går mot konferanseslutt. Gründerne utnytter siste minglesesjon på å knytte kontakter, noen andre benytter anledningen til å reise hjem til kommunen før rushet setter inn. De aller fleste blir igjen, og enkelte nye fjes dukker også opp. For eksempel Vibeke Hammer Madsen, sjef i hovedorganisasjonen Virke, og investor Christian Ringnes, som begge har sittet i juryen som har kåret årets sosiale entreprenør 2016.

De går på scenen og begynner å ramse opp de nominerte. De forteller om Mindfit, en app for folk som sliter psykisk, om søppelbedriften Medarbeiderne, som ansetter folk med rusbakgrunn, og om flere andre som ville vært verdige vinnere. Ringnes forteller at juryarbeidet har vært vanskelig, og at han flere ganger har begynt å grine.

– Men vi skal jo tross alt kåre én vinner, sier Johan H. Andresen.

Han begynner snakker seg gjennom begrunnelsen. Selv om ideen strengt tatt ikke er ny, sier han, er den god. Den er også skalerbar så det holder, og meningsfull for alle de involverte. Ikke minst, sier han, har gründerne klart å lokalisere en betalingsvilje for tjenesten sin.

Så hopper han i det, og kunngjør at årets sosiale entreprenør heter Generasjonsmøtet M. To jenter kaster seg skrikende om halsen på hverandre, før Justin Timberlakes «SexyBack» begynner å dundre over anlegget. Folk klapper mens Anne Stine Hole (22) og Christina Væting Nergård (23) fra Generasjonsmøtet M beveger seg opp på scenen. Sammen har de grunnlagt bedriften som tilbyr besøkstjenester til eldre. De ansatte er i alderen 14 til 20 år, og de reiser på besøk til sykehjem og privatpersoner i Oslo-regionen.


Idet Johan H. Andresen overrekker dem sjekken på 500.000 kroner, sier han: «Don’t spend it all at once.»


Hva eierskap kan være

Dette showet har gjentatt seg seks ganger nå. Også neste år skal det arrangeres sosent-konferanse. Hvorfor? Fordi Johan H. Andresen har funnet ut at dette er noe han kan.

– I likhet med alle andre har jeg et behov for å finne ut hva jeg er god på. Sannsynligheten for at jeg er den best tenkelige Ferd-sjef, er omtrent lik null, for jeg er født til dette. Men jeg kan bidra med mitt, sier Andresen.

– Sosiale entreprenører hjelper barnevernsbarn, folk med rusproblemer, fattige og arbeidsledige. Du har vel ingen forutsetninger for å forstå dem?

– Jo, faktisk. En tidligere nabo av oss har en jente som er på kjøret. Det skjer i alle samfunnslag. Jeg er ikke noen Petter uteligger, men jeg har truffet nok mennesker til å forstå at det vi driver med er virkelig nok og viktig nok.

Ferd oppnådde en avkastning på to milliarder kroner i fjor.

– Hvorfor bruker du tida på andre ting når butikken går så bra?

– Det er mange grunner, men én av dem handler om mine egne barn. Dette er en måte å vise dem hva eierskapet kan være. Det er ikke sikkert at de velger det samme når de blir mer aktive. Men det er viktig for meg å bygge opp en forståelse av hva ressursene man har ansvar for kan brukes til.

De siste årene har så mange av hans ansatte ønsket å sitte i styret til en sosial entreprenør at han har vært nødt til å lage venteliste. Det forteller ham at sosialt entreprenørskap også har effekt på dem.


– Mange av dem som jobber i Ferd, ville ikke fått direkte eksponering mot mennesker som lever på gata eller kommer fra vanskelige kår hvis det ikke var for dette engasjementet. Sånn sett tror jeg kanskje det gjør oss bedre. Ikke bare som forretnings­mennesker, men også som mennesker, sier han.

larsv@klassekampen.no

thb@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 12. desember 2016 kl. 12.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk