Lørdag 19. november 2016
Memento mori: Susan Sontag (1933–2004) virket innen flere felt, men gjennomgående er utforskningen av forholdet mellom kunst og liv. Foto: Rossano B. Maniscalchi/Getty Images
Nærvær i verden
Flersidig: Kaja Schjerven Mollerin opprettholder Susan Sontags aktualitet sin nyeste bok.

Anmeldelse

Hvis en forsøker å sammenfatte Susan Sontags virke, blir en slått av hennes flersidighet: fra 1960-tallet til sin død i 2004 skrev hun mengder av essays, kritikk, monografier innen flere kunstarter, romaner, skuespill, filmmanus, samt at hun regisserte film og teater. Nå er også dagbøkene hennes fra hele perioden delvis utgitt. I essayet ‘Thirty Years Later’, som står i «Where the Stress Falls» (2002), ser hun tilbake på sin egen utvikling og kommenterer gjennombruddsverket «Against Interpretation». «I was a pugnacious aesthete and a barely closeted moralist,» skriver hun – en iherdig estet og en moralist som knapt hadde kommet ut av skapet. Det var riktignok estetisismen som fanget 1960-tallets lesere, appellene til kunsten som overflate, spill og erotikk, motstanden mot den «tolkningen» som ble oppfattet som falsk dypsindighet.

Ideelt sett, skriver hun i «Against Interpretation», burde en avskaffe all tolkning «gjennom kunstverk som har en så sammenhengende og ren overflate, som rammer så raskt, og hvor tiltalen er så direkte at verket kan være [...] akkurat det det er.» Spesialiteten hennes ble film og fotografi, og hun avslutter «On Photography» (1977) med å slå fast at all moderne kunst sikter til fotografiets tillstand. Hun hevder at fotografiet opphever den klassiske distinksjonen mellom original og kopi, som mellom høyt og lavt. Samtidig innleder hun den samme boka med å konstatere at all fotografi er memento mori: «Å ta et fotografi er å delta i et annet menneskes (eller en tings) dødlighet, sårbarhet, foranderlighet». Fotografiet tillater både estetisisme og moralisme og innebefatter dermed hele Sontags utvikling; de seinere arbeidene hennes om fotografi domineres av det etiske og historiske perspektivet som siktes til i sitatet.

Fakta

sakprosa

Kaja Schjerven Mollerin

I denne verden. Om estetikk og etikk i Susan Sontags verk

Gyldendal 2016, 336 sider


I en fersk bok, av Kaja Schjerven Mollerin, betones kontinuiteten i Sontags forfatterskap og virksomhet – at estetisismen hennes aldri utelot moralen, men heller inkluderte et etisk perspektiv. Mollerins bok heter «I denne verden» og sammenhengen blir etablert allerede i undertittelen: «Om estetikk og etikk i Susan Sontags verk.»

I tre store kapitler diskuterer Mollerin først Sontags siste bok «Regarding the Pain of Others» («Å betrakte andres lidelse», 2004), deretter romanen «The Volcano Lover» («Mannen som elsket vulkaner», 1993), og til slutt dokumentarfilmen «Promised Lands», en slags rapport fra Israel rett eller Yom Kippur-krigen i 1973. Mollerin vil dermed gi et bilde som inkluderer Sontags forskjellige uttrykksformer – essay, roman, film – hennes ulike perioder. Gjennombruddsessayene fra 1960-tallet får imidlertid ikke noe eget kapittel, men «Against Interpretation» er likevel en gitt referanse. Allerede der handler det om det Sontag varierer og utvikler i alle verkene og periodene sine: forholdet mellom kunst og liv.

I «Å betrakte andres lidelse» – som ble Sontags sist publiserte bok – løfter Mollerin fram oppmerksomheten – et begrep hun henter fra Simone Weil via Iris Murdoch: de krigsfotografiene Sontag diskuterer krever et oppmerksomt blikk på flere måter. Det kreves en medfølelse som aksepterer at også de mest forferdelige bildene forteller om menneskelig virkelighet, og at den lidelsen som dokumenteres har med oss selv å gjøre. Bildene får oss – bør få oss – til å kjenne et ansvar og en delaktighet, og samtidig innse at vilkårene splitter folk. Det er det samme som å si at krigsfotografiet vekker både tanker og følelser – og maner til politisk handling.


«Mannen som elsket vulkaner» er en historisk roman fra Napolis 1700-tall, men med så mange glimt fra i dag at den, da den kom, gjerne ble sett som postmoderne lekende. Mollerin leser noe helt annet: Sontag gir oss ikke noen detaljert eller korrekt framstilling av en historisk epoke. I stedet vil hun få oss «til å tenke over hvordan vi lever med fortida, på hvilken måte fortida finnes for oss.» Og det som betinger historiens kontinuitet og nærvær i vår tid er framfor alt kroppslig erfaring. Romanen registrerer historien gjennom kroppslig forandring og forfall. Det romanen dermed kan få oss til å innse og oppleve sammenfatter Mollerin med det eksistensielle patos som også finnes i hennes boktittel: «Jeg er her. Her i denne verden».

Dokumentaren «Promised Lands» dokumenterer også, for Mollerins blikk, nærværet, at «jeg er her». Sontag var selv jødisk, men såpass emansipert at en knappest kunne vente seg at hun skulle identifisere seg med den israelske virkeligheten: nærværet blir problematisk. Mollerin ser en Sontag som frykter at den fliken av verden hun filmer i Israel kommer til å tape både håp og mening. Der finnes den uoverkommelige vanskeligheten med å navigere mellom å være helt nøytral og å «fly inn i perspektivet» som Mollerin kaller det: troen på at mitt eget perspektiv på virkeligheten er alt som finnes av virkelighet.


Boka til Mollerin har blitt presentert som en litteraturvitenskapelig avhandling. Nå har hun trimmet den ned til noe som er uvanlig i norsk og skandinavisk tradisjon, men som jeg likevel vil kalle en klassisk monografi: hun presenterer, diskuterer, funderer, aktualiserer. Hun fører oss med sikker hånd inn i et møte med et stort forfatterskap. Men hun tillater oss ikke en følelse av trygghet: I stedet vil hun at vi som leser selv skal erfare og ta stilling til de avgjørende komponentene i Sontags tenkning: oppmerksomhet, medfølelse, fysisk betinget erfaring, nærvær i verden. Den etiske profilen overrasker kanskje, med tanke på Sontags rykte som estet, eksemplarisk high brow og kritisk intellektuell. Det hører med til helheten at Sontag ble enda mer krass med årene, og hadde lite godt å si om den offentligheten hun selv virket i. Som der hun i ’Thirty Years Later’ hevder at «den seriøse samtalens normer nesten helt har blitt underminert i og med oppkomsten av en kultur hvori den mest tilgjengelige og dominerende verden hentes fra underholdningsindustriene». Sontag er den siste store symbolfiguren for en kultur der det kvalifiserte tidsskriftet og den intellektuelle samtalen var en slags standard, det vil si inntil underholdningsindustrien, «media» og ikke minst internettet har skapt en situasjon som i dag, ikke stort mer enn ti år etter Sontags essay, gir helt andre vilkår for den offentlige samtalen.


For Mollerin innebærer det på ingen måte at Sontag er overspilt som en slags dinosaur fra en forgangen tid. Snarere tvert imot: det var sammenhengen mellom liv, kropp og tenkning som betinget den tidligere estetisismen hennes, men det er også samme sammenheng som betinget kulturkritikken og som gjør henne aktuell i dag. Mollerin skriver fram Sontags kritikk av media og opprettholder dens aktualitet. I dag lever vi i en «selvopptatt» kultur, hevder hun, en såkalt «åpenhetskultur» som skjuler mer enn den viser fram, som «utarmer» den egne erfaringen, som tillater oss å «shoppe» vurderinger og meninger uten å veksle erfaringer, som får oss til å insistere på den ene meningen i stedet for å høre på andres. Sontag rakk knapt å få noen erfaring av nettkulturen og sosiale medier, men hun forutser utviklingen. Også Mollerin hevder at med «Å betrakte andres lidelse» forsøker Sontag å «skrive seg ut» av den moderne tilstanden som hun opplever og forutser. Den tidligere Sontag, i «Against Interpretation», insisterte på betydningen av å «gjenvinne våre sinn». Mollerin er enig og hevder at det er viktigere enn noensinne i dag. Kunst og liv henger sammen. Liv og historie henger sammen. Og kunsten kan fortsatt hjelpe oss fram til sinnenes liv og dermed gjøre oss oppmerksomme og medfølende, på andres virkelighet og lidelse, på eget liv og egen historie. På de fundamentale vilkårene for å finnes «her, her i denne verden».


bokmagasinet@klassekampen.no

Kaja Schjerven Mollerin er kritiker i Bokmagasinet, og boka anmeldes derfor av en ekstern kritiker. «Against Interpretation» og ‘Thirty Years later’ finnes ikke i norsk oversettelse. Sitatene gjengitt her er hentet fra svensk utgave og oversatt til norsk av redaksjonen.


Lørdag 25. februar 2017
Terrorhistorie: Nikolai Sitter treff blink i si analyse av samtidas «terrorfelle».
Lørdag 18. februar 2017
Menneskelig: Klisjeen om sterke kvinner får en overhaling i Elena Ferrantes «Svikne dagar».
Lørdag 11. februar 2017
Sammen: Bals leverer et kampskrift for det organiserte arbeidslivet. Men deler av fagbevegelsen og arbeiderklassen har ikke fått plass.
Lørdag 4. februar 2017
Manifest: «I love Dick» er ein total revurdering av livet som kvinne.
Lørdag 28. januar 2017
Radikalisering: Vitanzas bok gjør det mulig å forstå hvordan krigen i Syria fremstår som et svar – noe som vil gi en mening med livet.
Lørdag 21. januar 2017
Brev: Wencke Mühleisen skriver med en sjelden grad av oppriktighet.
Lørdag 14. januar 2017
Andre verdenskrig: Med en autentisk historisk ramme tegner Kjersti Ericsson et portrett av et skadeskutt menneske.
Lørdag 7. januar 2017
Livskraftig: Kristofer Uppdals to portretter av arbeideren som ung gutt balanserer mellom realisme og vitalisme.
Lørdag 31. desember 2016
Tore Stubberud skriver i innledningen til sin nye bok om Jacob Nicolai Wilse, at opplysning ikke varer av seg selv, men må påbegynnes hver dag. På nytt. Denne boka inngår i en slik kulturstrategi. Verket fremstår som noe mer enn en tradisjonell...
Lørdag 24. desember 2016
Det første julekortet er en fortelling om grådighet. Slik kan det ikke ha vært ment, da det ble lansert i London i 1843, av Henry Cole – best kjent, kanskje, som en av initiativtakerne til den store Verdensutstillingen i 1851 – men det er slik jeg ser...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk