Klassekampen.no
Fredag 18. november 2016
OSLO ØST: Oppveksten på Kolsås i Bærum lærte Jonas Bals at rike vestkantunger kan oppføre seg ganske kjipt. Nå bor han på Oslo øst.
Politikk
Tillits- mannen
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Han er håndplukket av Jonas Gahr Støre og fag­bevegelsens foretrukne mann på stortingslista. Selv kjenner Jonas Bals på draget mot sitt gamle malerfag.

Rådhuset, det er et prole­tarisk palass!

Det er Jonas Bals som halvveis roper ut dette. Men det er ikke sosial-demokraten i ham som hyller det rødgrønne byrådet i Oslo, det er maleren som frydes ved å se på godt utført arbeid. Han forteller at han dagen før gikk forbi rundt i byen sammen med en venn som er tømrer. De ble oppgitt over alt det dårlige arbeidet de så. Men Rådhuset!

Jonas Bals får et eget lys i øynene når han snakker om håndverkere, lærlinger og mestere som sammen har laget det han kaller Norges fineste bygg. Han savner samme omtanke og krav til faglighet i det som bygges i dag.

– På den splitter nye T-banestasjonen på Ensjø der jeg går av hver dag, ramler skiferplatene allerede ned. Nå er den ene utgangen sperret.

Han mener at det å ikke stille krav til utførelse gjenspeiler samfunnets lave respekt for fagfolk.

– Det er uttrykk for en mer generell utvikling i arbeidslivet, særlig i faget mitt, som kanskje er hardest rammet.

Noe av det som gjør Bals aller mest forbanna, er når det offentlige bidrar til sosial dumping.

– Det mørkeblå byrådet stilte til og med krav om at en høy andel av malerarbeidet skulle utføres av ufaglærte. Det regimet der får vi endelig gjort noe med nå.

Fakta:

Jonas bals

Alder: 39 år.

Sivilstand: Gift, tre barn.

Hvor er du i livet? Akkurat nå er jeg i en fase hvor jeg gjør ferdig en bok, i tillegg til å være småbarnsfar og i jobb. Jeg står opp i firetida og skriver fram til barna våkner. Boka handler om utviklingen i byggebransjen siden jeg begynte i læra på nittitallet.

på sparket

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Den siste fagboka jeg leste, var «Innan mörkret faller», som sammenlikner Sveriges og Tysklands politiske utvikling fram til Hitler fikk tildelt makta av den konservative høyresida. Mens Sverige gikk i gang med å skape sosialdemokratisk krisepolitikk, ble de tyske sosialdemokratene kastet i konsentrasjonsleirer og fengsel. Den siste romanen jeg leste, var Elena Ferrantes nest siste bok. Den er bra for å forstå Italia, forstå kvinner, ja forstå mennesker og etterkrigstidas Europa. Den som vil forstå verden, bør forstå Italia. For den som fulgte med på Silvio Berlusconi, er ikke Donald Trump så overraskende.

Hva er din favoritt-tv-serie eller -film?

– Nå om dagen går det i «Westworld». Den er to favorittsjangere i én – western og sci-fi. Den siste filmen jeg så, var en anarkosyndikalistisk spagettiwestern, dubbet til tysk og spansk.

Hva slagt musikk hører du på?

– Pønken tok meg allerede i femte klasse. Det begynte med Kjøtt og Sex Pistols.

Det var noe med fandenivoldskheten, gleden, men også sinnet. Og ofte hadde de gode tekster! Jeg vender stadig tilbake til to klassiske spor – The Clash og Jokke.

Han drømmer om at alle kommuner skal stille krav ved anbud, krav om kvalitet, faglighet, kompetanse og opplæring av ungdom.

– Jeg veit at byrådet i Oslo jobber med dette. Når det er på plass, skal jeg feire ordentlig.

Mangel på folkeskikk

Jonas Bals er rekkehusunge fra Kolsås i Bærum. Midt imellom blokkene og eneboligene vokste han opp i en fortettet miniatyrversjon av norsk klassestruktur.

– Du kan si at en sånn oppvekst gir en god forståelse av ulikhet.

På ungdomsskolen flyttet han og to kompiser til en skole der nesten alle bodde i enebolig, og på videre­gående traff han barna til noen av landets rikeste. Det ble et kultursjokk for begge parter.

– Det blir sagt at Donald Trump appellerte til den bøllete og homofobe arbeiderklassen. Arbeider­klassen er selvsagt ikke lytefri, men det er overklassen jeg har opplevd som mest bøllete og blotta for elementær folkeskikk.

På skolen gjorde det seg gjeldende ved at doveggene og skapdørene ble tagget ned med hatgraffiti. Skolevaktmesteren, som også er onkelen til Bals, vasket vekk som best han kunne, men hatmeldingene kom tilbake.

Nå sitter Jonas Bals og titter bort på ungdommen som leser bøker og gjør lekser på Tøyen bibliotek på Oslos østkant. Det er her han bor i dag, og området har stort sett vært hjemmet hans siden han flyttet ut.

Det siste året på videregående bestemte Bals seg for å slutte på skolen. Mannen som nå sitter tettest på Ap-leder Jonas Gahr Støre, er altså en del av den fryktede dropout-statistikken.

– Jeg var rett og slett lei. Da var det mye bedre å jobbe på lager, sier han.

Der jobbet han i ett år, før arbeidsplassen ble flyttet til Sverige. Han hatet å være arbeidsløs. En dag så han i en avisannonse at det gikk an å begynne rett i lære. Han kom seg til et intervju hos en malermester.

– Det er noe av det smarteste jeg har gjort.

Det var flere som ikke forsto yrkesvalget. «Du liker jo å lese, hvorfor vil du bli maler», spurte de. Jonas Bals mener det sier noe om hvordan vi ser på praktiske yrker.

EØS-floka

Striden om EØS har de siste årene preget mange fagforbund, og Jonas Bals er en av dem fra ja-sida som har markert seg sterkest i offentligheten.

– Jeg er stolt av jobben som fagbevegelsen har gjort i Norge. Bygningsarbeiderne i Oslo gikk i front da EU ble utvidet østover og knesatte et viktig prinsipp: Vi er ikke en fagforening for norske arbeidere, men for arbeidere i Norge.

Han mener det er to ting som har vist seg å virke i kampen mot sosial dumping.

– Vi må sørge for at de utenlandske arbeiderne har sterke rettigheter, og så må vi bistå dem med å slåss for rettighetene de har. Kombinasjonen av politikk og fagorganisering er oppskriften mot både høyre- og venstrepopulisme.

– Hva legger du i begrepet ­populisme?

– Populisme er å holde folk for narr, ved å innbille dem at det fins enkle løsninger på kompliserte problemer. Nå brenner det under føttene våre, og jeg mener det er feil bruk av krefter å holde på med EØS. Vi må gjøre det vi mener er nødvendig og ta de kampene som må tas – enten det er med Brussel eller egen regjering.

Han skifter stilling på stolen.

– Jeg veit at noen tolker dette som et uttrykk for at jeg er partilojal, men jeg mener dette helt genuint og ekte.

Likevel: Han forstår godt at mange er frustrerte. Han forteller om en tidligere murerkollega, som nå er arbeidsløs fordi alle jobbtilbudene har vært til under tarifflønn.

– Han opplever det som en ulempe å være faglært, fagorganisert og norsk. Venstresida må ha svar på dette. I land etter land ser vi at venstresida ikke er der vanlige folk er. De representerer ikke lenger en motmakt.

Bals forteller om spanske venner som er arbeidende fattige. En av dem jobber svart på et hotell eid av en politiker i sosialistpartiet.

– Et sosialdemokratisk parti skal ikke være for direktørene. De må gjerne være med de også, men det er altså ikke dem bevegelsen vår er laget for.

En jobb som må gjøres

– Du har gått fra å være maler og ombud for bygningsarbeiderne til å jobbe i toppolitikken. Hvordan er det?

– Det er bra å være med å skape politikk som betyr noe. Jonas Gahr Støre var den første politikeren jeg møtte som tok disse utviklings­trekkene på alvor. Han forstår hvor akutt det er.

For noen er det å jobbe med politikken i seg selv spennende og morsomt. Jonas Bals er ikke helt der.

– Noen tror helt sikkert at jeg koketterer, men jeg dras til faget mitt og fagbevegelsen. Jeg elsker folka og alt den bransjen representerer. Politikken har jeg ikke et så lidenskapelig forhold til. Det er mer enn jobb som må gjøres.

Nylig tok lederen i Fellesforbundet til orde for at Arbeiderpartiet må få Jonas Bals inn på Stortinget, som motvekt til de mange navnene fra pr-bransjen lenger opp på Ap-lista.

– Hvordan ser du for deg å jobbe mer med andre politiske saksfelt?

– Det gjør jeg jo allerede. Og det er nok å ta tak i. Ta denne bydelen her, sier han og slår ut med armene mot Tøyen torg.

– Den er et godt eksempel på hva som kan skje når vi prøver å få en varmere by. Det er faktisk akkurat det byrådsleder Raymond Johansen og gjengen hans prøver å få til. Under det blå styret ble Oslo en kald by. Det er unger rett utenfor her som vokser opp i bomiljøer med tunge rusmisbrukere. Det er en daglig urett. Det mener jeg vi skal bli målt på, sier han.

– Der har du forskjellen på populisme og sosialdemokratiet. Sosial-demokratiet snakker om problemene som finnes, men gjør i tillegg noe med dem.

Bleieskiftarbeider

Selv har han mistet nesten alle vennene han vokste opp med. Noen i overdose, andre i sjukdom.

– Det setter preg på deg når du mister folk, og jeg var langt nede etter å ha mistet min beste venn. Heldigvis møtte jeg Maria.

Sammen har de tre barn som han sier han kan skryte uhemmet av. Snart skal han ta med den eldste ­sønnen på hockeykamp for å la ham kjenne lukta av gamle Jordal før den rives.

– Hvordan takler du en så krevende jobb i kombinasjon med det å være trebarnsfar?

Han smiler.

– Kult at du spør, det er sjukt at det bare skal være et kvinnespørsmål.

Han forteller at sjefen er en familiekjær mann, som er flink å legge til rette for småbarnsforeldre.

– Det betyr egentlig alt. Så prøver vi å fordele oppgavene etter beste evne.

Ute klatrer datteren på et leke-stativ. Hun ser ham ikke, men Bals smiler varmt til henne likevel.

– Jeg er så takknemlig overfor kvinnebevegelsen, som har slåss fram rettigheter som pappaperm. Jeg har alltid sagt at rettigheter ikke er noe man får, man må ta dem. Men akkurat dette har vi menn fått av kvinnebevegelsen.

Han tror mange menn har fått smak på det å være fullverdig medborger også i hjemmet.

– Det er litt mer jobb, men skaper sterke bånd til barna og mellom foreldrene.

Angrepene på pappapermisjonen fra høyresida har han lite til overs for.

– Det gleder jeg meg til å reversere.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 5. desember 2016 kl. 12.28

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk