Klassekampen.no
Onsdag 16. november 2016
Trusselen: Peter Weiss forsøkte å forstå verden på en revolusjonerende måte, alltid med blikk for de undertrykte. Her hans maleri «Maskinene angriper menneskene» fra 1936.
Peter Weiss forsto at grunnlaget for sann frihetskamp er at alle mennesker er like. Den innsikten trenger vi i dag også.
Nødvendig motstand

Peter Weiss:

«Motståndets estetik I-III»

Albert Bonniers Förlag (2014)

Oversatt av Ulrika Wallenström

I romjula i et av de aller første årene av dette årtusenet fikk jeg som ung ansatt i Arbetarnas bildningsförbund (ABF) lov til å hjelpe til med å tømme et bibliotek. Bøkene hadde tilhørt en gammel folkeopplyser. I en av hyllene fant jeg tre brun-grønn-grå bind holdt sammen av en tykk gummistrikk. Hvis man tok av strikken, falt det ut mengder av avisutklipp og lapper med notater. Bøkene, som aldri nådde fram til den skolen de skulle til, var «Motståndets estetikk» bind I–III, skrevet av den tysk-svensk-tsjekkiske forfatteren Peter Weiss.

Weiss ble født i Tyskland og kom til Sverige som flyktning i 1938. Han var kunstner, regissør, dramatiker og forfatter. Hans mest kjente verk er «Motstandens estetikk», som ble gitt ut i årene 1976–1981 (Første bind er oversatt til norsk av Carsten Middelthon, og kom i 1979, red.anm.).

De tre bøkene på til sammen tusen sider forandret livet mitt. Romanen handler om en kommunistisk motstandscelle under det nazistiske regimet på 1930-tallet, under den spanske borgerkrigen (1936–39), eksilvirksomheten i Paris og Sverige fram til freden i 1945. Det er ikke bare et storverk om politikk som kamp. For meg formidlet den en måte å leve på, en forhøyet livsfølelse. Alt jeg har gjort, sett eller lest seinere er påvirket av denne romanen.

I 1976 skrev Göran Therborn følgende i sin anmeldelse av første bind: «Romanen formidler, trekker fram og bevisstgjør en måte å oppleve verden som vi alle allerede har i større eller mindre grad. Den skjerper sansene våre, nysgjerrigheten og fantasien vår når vi selv går ut og opplever en by, et landskap eller et kunstverk […] Boka til Weiss gir en intens lyst til å leve med alle sansene og alle delene av hjernebarken.»

Hovedpersonen, bokens «jeg», er en ung tysk arbeider som er dypt involvert og engasjert i motstanden mot fascismen. Kunsten, den handler for vår unge forteller om å utvide forståelsen av verden for å stille seg i den politiske kampens tjeneste. For meg – en 21 år gammel SSU-er i Göran Perssons sosialdemokratiske Sverige, nylig ansatt på ABF-huset og på vei inn i politikken, i skrivingen, søkende som alle er i den alderen – ga «Motstandens estetikk» livet mening. Jeg pløyde meg så klart gjennom de tusen sidene på et slikt vis at de grånende bindene fra Arbetarkulturs förlag snart ble både flekkete og frynsede. Sammen med noen venner, en blanding av folk fra den breie venstresida, arrangerte vi studiesirkler, diskuterte og snakket om livet, litteraturen, politikken og kunsten. Mange av dem jeg ble kjent med der, er jeg fremdeles venner med.

«Motstandens estetikk» er ikke noe lett bytte. Prosaens kompakte form, sider uten pustepause, uten avsnitt, uten punktum kan virke litt skremmende – antakelig akkurat så skremmende som litteraturen og kunsten må være for de unge sosialistene med fysiske jobber, som i romanens innledning forsøker å ta til seg en borgerlig kultur de ikke hadde rett til. For deg som plukker opp disse bøkene for første gang, har jeg ett råd: Gi dem tid, og du vil bli rikelig belønnet. Etter en stund faller du inn i rytmen.

Høsten 2016 har jeg brukt en stund hver kveld i tre måneder på å lese «Motstandens estetikk» på nytt. Romanen om Coppi, Heilmann og fortellerjeget har endret seg. Det som for 20 år gamle meg ble en slags politisk-kulturell eventyrroman i jakten på mening og sammenheng, har høsten 2016 forvandlet seg til en mørk visjon om en mulig framtid, også for Vesten. Å måtte gå under jorda, danne celler og motstandslommer er ikke bare en fiksjon i en guttedrøm. I dag har jeg alltid passet med meg når jeg reiser. Noe kan skje som gjør det umulig å komme seg hjem eller skaffe et nytt. Derfor er «Motstandens estetikk» ikke lenger en historisk roman.

Rundt om i Europa og USA sitter radikale mennesker, LHBTQ-personer og aktivister og forbereder seg på det verste, på den reaksjonen som vokser og vokser. Donald Trump ble valgt som president i USA. I mai 2017 kan Marine Le Pen være Frankrikes president. Verden som vi har kjent den siden 1945, er blitt usikker.

Akkurat som på 1930-tallet har vi en splittet venstreside, svekket av uenigheter som er små sammenlignet med de antidemokratiske truslene vi står overfor. 1930-tallets tyske sosialdemokrater klarte aldri å forsone seg med sine kommunistiske antagonister. Begge gruppene ble meid ned av nazismen. På samme måte konsentrerer vi på venstresida oss i dag om de små forskjellene i stedet for å bekjempe og beseire den fascismen som vokser i håpløshetens spor. Ordene i mursteinsromanen til Peter Weiss er en stemme fra fortiden: La ikke dette bli framtida!

Weiss var en brubygger. Han malte, skrev, laget film – forsøkte å forstå verden på en måte som er faktisk revolusjonerende. Han skrev på tysk, på svensk, seinere på tysk igjen. Han var flyktning i Sverige, og han fikk store problemer med å bli anerkjent her. Han arbeidet i både DDR og BRD, til tross for muren – og teaterstykket «Ransakelsen» hadde i 1965 premiere på 14 scener i Øst- og Vest-Tyskland samtidig. Fabrikkeiersønnen Weiss skriver i sin store proletære roman inn seg selv som en ung, idealistisk arbeider. «Motstandens estetikk» er beskrevet som nettopp forfatterens ideale, proletære selvbiografi. Leser man de to delvis selvbiografiske romanene i den nye samleutgaven «Exil» («Diagnos» fra 1963 og «Brännpunkt» fra 1964), ser man snart koplingene mellom livet til Peter Weiss og den unge fortelleren i «Motstandens estetikk».

Å gjøre seg om til en ung arbeider som i lange dialoger om historisk-materialistiske, sosiologiske og psykologiske forklaringer av Pergamonfrisen i Berlin, Franz Kafkas roman «Slottet», Karin Boyes «Kallocain», Pablo Picassos «Guernica» viser delvis hvordan det var, men også hvordan det kunne ha vært. Etter noen sider tenker man ikke over jeg-fortellerens erfaring med kroppsarbeid. Etter arbeids­dagens slutt finner romanens arbeidere de forbudte bøkene de ikke kan leve uten, og diskuterer til de nesten ikke kan holde øynene åpne. Motstanden er å gjøre noe annet enn det som forventes av en.

Vi må lære én ting av boka til Weiss: At vi faktisk kan forstå andre mennesker gjennom kunsten. Solidaritet – å se seg selv i andre – er faktisk mulig, på tvers av alle grenser. En hvit mann som jeg kan lese Toni Morrisons roman «Jazz» og forstå, føle og ta stilling, akkurat som en ung Bob Dylan spilte med den svarte menneskerettighetsbevegelsen. Det var de svartes kamp, men han stilte seg sammen med dem og bidro, som mange andre. Weiss kunne skrive med fantastisk empati om en ung arbeider med en delvis annen skjebne enn ham selv. De kanskje beste delene av hele romanserien er skildringen av Karin Boye. Tvilen om hvordan vi mennesker skal løse vår tids utfordringer førte Boye til selvmord og Weiss til en livslang kamp med sosialismens ufullkommenhet.

I dag sier noen av dem som hevder at de er progressive at de ikke kan få noe ut av noe som er skapt av noen med annen bakgrunn. Kulturkanon stammer fra hvite menn fra øvre middelklasse: Den skal kritiseres og brytes opp. Men den grunnleggende progressive forestillingen om kunsten må være at vi som mennesker kan forstå hverandre. I bunn og grunn er alle menneskene ganske like, og kunsten er en av få kontaktpunktene mellom mennesker som er blitt segregert og skilt fra hverandre – uansett om forskjellen er klasse, kjønn, legning, etnisitet eller geografi. Denne oppdelingen er ufrihetens grunn. Alle hierarkier starter med dette enkle skillet som setter ett menneske over et annet. Vi ser det i eierkonsentrasjonen i næringslivet, vi ser det i rasismen, og det ender i tilintetgjørelse og krigen på 1940-tallet. All effektiv motstand begynner i innsikten: Jeg er ikke alene. Vi er like, og vi har felles interesser.

Jeg tror Weiss ville ment at vi burde skjerpe oss. For bare sammen er vi sterke nok til å gjøre motstand.

Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 5. desember 2016 kl. 12.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk