Klassekampen.no
Mandag 14. november 2016
Den hvite mannsmakten befestet seg nok en gang i USA.
Slag for kvinnene

Presidentvalget i USA kunne vært en merkedag med landets første kvinnelige president. Det ble et tilbakeslag.

Selv med usedvanlig gode kvalifikasjoner og et flertall av velgerstemmene tapte Hillary Clinton. Det var nære ved, men systemet med valgmannsforsamling førte til skjevheter som gjorde at motkandidaten vant, selv om han hadde færre stemmer. Den hvite mannsmakten befestet seg, og attpåtil med en mann med sterkt rasistiske og sexistiske holdninger.

En kan trøste seg med at Clinton fikk nesten halvparten av velgerstemmene, men det er uklart hva dette innebærer. Begge de store partiene er klart mannsdominert, Republikanerne mest, og de fikk flertall i begge hus i Kongressen. Det ble ingen økning i kvinnerepresentasjonen. Den var lav fra før og ble liggende på bare 19 prosent. Dette er mindre enn gjennomsnittet globalt sett, som er dårlig nok, med ikke mer enn 23 prosent.

Valget er ikke bare et tilbakeslag for Clinton og kvinnene i USA. Hele verden trenger en sterk kvinnelig amerikansk toppleder. Alle land har forpliktet seg til å sørge for likestilling mellom kvinner og menn i styrende organer. Men etter årtiers kamp er det i dag bare 16 land som har kvinnelig president eller statsminister. De utgjør en liten minoritet, fem prosent av verdens toppledere. En markant kvinnelig president i et av verdens mektigste stater hadde vært et viktig framskritt og hun kunne inspirere andre til å følge etter.

Mange, også feminister, har kritisert Clinton for sin bakgrunn og oppfatninger. Det er et allment trekk at kvinnelige politikere blir utsatt for hardere kritikk enn mannlige, og blir møtt med negative reaksjoner uansett hva de gjør. Skal de lykkes, må de være usedvanlig ressurssterke.

Ingen vet hvilken politikk Clinton ville valgt som president. Hun har markert både feministiske og anti-feministiske standpunkter. Hun var lydhør for radikalt press og plattformen hennes er den mest feministiske noensinne for en presidentkandidat fra et betydelig parti. Men hun ville møtt motstand fra i Kongressen i gjennomføringen av en feministisk politikk og stått overfor vanskelige utfordringer spesielt som øverstkommanderende for det militære.

Ifølge studien min av kvinnene som har gått til topps i ulike land («Maktens kvinner», 2012), førte de varierende politikk, men de fleste gjorde en forskjell i den forstand at de gjorde noe spesielt for å bedre kvinners stilling.

I amerikansk politikk går krisen på mange plan. Den nyliberalistiske økonomien øker ulikhetene, noe som rammer brede grupper og særlig kvinner. I politikken får nettverkene av mannlige politiske ledere og pengesterke givere stadig større makt, og mange velgere ser liten hensikt i stemme. Valgdeltakingen er blant de laveste i vestlige land. Ved presidentvalget nå lå den bare på om lag 50 prosent.

Videre svekker bruken av flertallsvalg innflytelsen til kvinner og fargete. Før valget var det blant 42.000 amerikanske folkevalgte, fra føderalt nivå til storkommunene, 70 prosent menn og 90 prosent hvite.

Det trengs grunnleggende kulturelle og strukturelle endringer av det politiske og økonomiske systemet for å få et reelt representativt demokrati i USA. Ikke minst trengs reform av de politiske partiene, valgprosessene og finansieringen av politikken. Her må folkelige demokratibevegelser, inkludert kvinnebevegelsen, trå aktivt til. Kanskje en ekstrem mannssjåvinistisk president kan gi dem ny kraft og retning?

toriskar@online.no

Artikkelen er oppdatert: 5. desember 2016 kl. 11.08

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk