Mandag 14. november 2016
Sekstett: Linn Frøkedal, Richard Myklebust, Fredrik Øgreid Vogsborg og Njål Clementsen + Njål Paulsberg og Emil Nikolaisen. Med plate bygget på bestillingsverket til Den Elleville Festen 2015. Foto: Edda Music
Norsk shoegaze: Nytt og friskt, en klar vestlandsbrodd mot alt det ulne.
Det er den drømmen
En av årets fineste norske: The Megaphonic Thrift er en verdig, vestnorsk subdivisjon av drømmepoppen.

ALBUM

The Megaphonic Thrift

«Få meg til verden i tide»

Neues/Edda Music

HHHHHI

Drømmepop, shoegaze, kall det hva du vil. Denne musikkbevegelsen ble så ettertrykkelig definert av band som My Bloody Valentine, Slowdive, Lush og Ride på tidlig 1990-tall, at de som følger i samme fotspor har lett for å fremstå som bleke versjoner av sjangerens pionerer. Bergensbandet The Megaphonic Thrift har flørtet med drømmepoppen før, men på fjerdeplaten «Få meg til verden i tide», bandets første på norsk, omfavner de shoegazen for alvor.

Her er søvnig langt-borte-vokal svøpt i et teppe av sveipende synther og myk gitarstøy, det er vekselsvis atmosfærisk og svevende eller hardt, fullt av bendte gitarakkorder, og effektpedalene brukes flittig. Albumet er på mange måter en sjangerøvelse, en tur ned en sti som mange har gått før – men det er en øvelse bandet lykkes veldig bra med.

Den tid er forbi da vi kulturjournalister beklaget oss over at ingen norske artister sang på norsk. The Megaphonic Thrift er på ingen måte alene om å slå over til morsmålet, men det er ikke akkurat flust med shoegaze på norsk. Det er heller ikke flust med synging her.

«Få meg til verden i tide» er en instrumentorientert plate, og sjangeren tro er den milde vokalen svøpt i klang – den er ullen, pakket inn i et teppe av lyd. Flere av låtene er rene instrumentaler, blant annet den 12 minutter lange «Den evige heten», og jeg skulle gjerne hørt mer vokal, flere velklingende vestlandske strofer. For når det kommer, er det så fint. Innen shoegazen er ofte vokal, vokalmelodi og tekst mer tekstur enn hovedfokus, og slik er det også her. Det er ofte vanskelig å høre hva Linn Frøkedal og Richard Myklebust synger, men det er likevel noe med språkets lydlige kvalitet som skjærer gjennom, noe som føles nytt og friskt, en klar vestlandsbrodd mot alt det ulne.

Gjør deg selv en tjeneste og søk opp «Hendene» på din strømmetjeneste, trykk play, gjenta. Med denne låta, platens første singel, markerer bandet seg både som forvalter og fornyer av tradisjonen. Det begynner med en mørk synth som langsomt skrus høyere, før hele bandet sparker i gang et klassisk shoegazeparti, med vridde gitarakkorder i bunn, en kul synth-lead høyt i lydbildet, begravde trommer, tamburin ute på flankene et sted, på samme tid ullent og klart. Utrolig fint.

Så veksler det brått til et vers med primært bass og en lett trommebeat under tostemt vokal, som er nedpå og dempet. I stor grad er det instrumentalpartiene som spiller refrengets rolle. Det er som nevnt vanskelig å få tak på hva de synger, men det er melodisk sterkt, og de dynamiske vekslingene fungerer veldig godt. I outroen ligger en merkelig theremin-aktig synth og glir rundt høyt oppe i lydbildet – et av flere uventede elementer på plata.

Et annet høydepunkt er «Pilene», siste singel ut, som fra starten fører tankene til Baltimore-bandet Lower Dens’ «To Die in L.A.». «Pilene» er en av de låtene der vokal og tekst er tydeligst, og den er en av dem som virkelig fester seg i hodet mitt. Når Frøkedal synger, er det med en stemme klar og kjølig som en hustrig vestlandsvind: Overalt er det kaldt / Me fryser fast i asfalten. Verselinja minner mistenkelig mye om brua på The Weeknds storhit «The Hills», uten at det gjør meg noe. Sjøl om alle blåste bort til havet nå, synger Myklebust og Frøkedal i kor, og lead-gitaren etterpå er nok en nydelig detalj som skjærer gjennom det skimrende, luftige lydbildet.

The Megaphonic Thrift fikk tidligere i år Spellemannspris for sin forrige plate «Sun Stare Sound», og antyder i presseskrivet at de kan ha blitt litt vel komfortable med hverandre etter nærmere ti år som band. Sitat Myklebust: «Til slutt ble det å lage musikk som å gi hverandre en klem. Vi ville få inn noen som har en litt mer radikal måte å jobbe på. Vi trengte uenighet, og det fikk vi.» Njål Paulsberg (som blant annet har jobbet med Young Dreams) og Emil Nikolaisen (Serena-Maneesh etc. etc.) fikk oppdraget, og resultatet er et stort skritt fremover for The Megaphonic Thrift. Bandet har tidligere vært gitartungt, her er det synthene som regjerer. De høres ofte ut som falske blåsere, en merkelig digital brassrekke. Noen låter er dronete og perkusjonsdrevne med innslag av krautrock.

Jeg er ikke like svak for instrumentallåtene, som «Atomur» og «Den evige heten». Førstnevnte har en beat som vokser til dansegulvdimensjoner, uten å fenge på samme måte som singlene, mens sistnevnte i stor grad føles som en øvelse i å langsomt bygge ut en idé, ta den helt ned, før man tar den helt opp igjen – litt høyere hver gang, med et nytt element som introduseres. Det fungerer sikkert live, men på plate tar jeg meg i å savne særpreget fra «Pilene» og «Hendene».

«Få meg til jorden i tide» er likevel en av årets fineste norske utgivelser, et pent tilskudd til floraen av norske band som synger på norsk, og en verdig, vestnorsk subdivisjon av drømmepoppen. Nå kan me stoppe og se ned, synger Frøkedal på albumets siste, «Romreisen», og jeg tenker: mer!

musikk@klassekampen.no

The Megaphonic Thrift spiller på Verftet i Bergen 17. november, på Vulkan Arena i Oslo 19. november og på Folken i Stavanger 24. november.

Artikkelen er oppdatert: 17. november 2016 kl. 11.58
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 13. august 2018
KonsertJohn PrineOslo Konserthus8. augustHHHHHHDet er ikke ofte at artister blir møtt med...
Mandag 6. august 2018
Denne sommeren imponerte Roskilde nok en gang – mye på grunn av mengden musikk, men mest på grunn av David Byrne og Young Fathers.
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk