Klassekampen.no
Lørdag 12. november 2016
USA har vært verdens politi og vaktmester siden Trumans dager. Nå er det slutt:
DONALD- DOKTRINEN
EPOKE: I 100 år har USA formet verden i sitt bilde. Nå kan amerikanerne få kapitalisme i ett land.

Det hadde vært så mye lettere å skrive dette hvis bare Hillary Clinton hadde vunnet. Hun var en garvet politiker, arvtaker i et av Washingtons mektigste politiske dynastier og tidligere utenriksminister. Hennes globale strategi ville vært deretter: En fortsettelse av en lang linje som har sikret USA den dominerende plassen i verdenspolitikken.

Det ble ikke slik. I stedet valgte amerikanerne Donald J. Trump, en ukjent substans, uten erfaring og presedens. Ingenting er sikkert om hvilken plass han vil gi USA i verden. Unntatt dette: Dersom hans løfter settes ut i livet, vil de innebære det mest dramatiske linjeskiftet i amerikansk utenrikspolitikk på 70 år.

– Jeg kan ikke å se at noen president har signalisert en så sterk kursendring i forholdet til omverdenen som Trump, sier historiker Olav Njølstad, som er direktør ved Nobelinstituttet i Oslo.

I valgkampen varslet Donald Trump at det ikke er sikkert at USA i framtida kommer til å stille opp militært for sine Nato-allierte. Trump krever at USAs allierte i Øst-Asia og Europa skal ta større ansvar for kollektive sikkerhetsordninger. Selv om ønsket om jevnere byrdefordeling ikke er nytt, antar det en annen form hos Trump.

– Trump har åpnet for at Japan og Sør-Korea kan få utvikle egne atomvåpen for selv å kunne forsvare seg. Det vil i så fall bety et brudd med et ikke-spredningsprinsipp som har ligget fast siden starten, sier Njølstad.

Fakta:

Trumps plan

• Reversere atomavtalen med Iran, som gir internasjonalt innsyn i Irans atom- program i bytte mot opphevelse av sanksjoner.

• Omforhandle Nafta, frihandelsavtalen mellom USA, Canada og Mexico.

• Ikke undertegne TTP-avtalen, en firhandelsavtale mellom USA og en rekke land i Asia og land med stillehavskyst.

• Bygge en mur mot Mexico, for å holde ulovlige innvandrere ute.

• En mer forsonende holdning overfor Russland.

• Anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.

• Trekke USA ut av klimaavtalen som ble framforhandlet i Paris i fjor.

• Trump har uttalt at Nato-land som ikke bidrar med nok militærressurser til alliansen, ikke nødvendigvis kan regne med amerikansk støtte dersom de blir angrepet. Han har senere moderert dette utsagnet noe.


Ingenting symboliserer Trumps isolasjonistiske linje bedre enn muren han ønsker å bygge mot Mexico. Men det er innen handelspolitikken at Trump virkelig bryter med fortida. USA har tradisjonelt vært en forkjemper for frihandel internasjonalt. Fra Marshall-hjelpen til Verdens handelsorganisasjon har USA brukt økonomi som verktøy for å spre sine verdier og sin politikk. Trump har gjennom valgkampen argumentert for at global frihandel ikke lenger er til USAs fordel. I stedet har han åpnet for en kapitalistisk versjon av Josef Stalins nasjonalkommunistiske løsning, «sosialisme i ett land». Denne «kapitalisme i ett land»-strategien baserer seg på reforhandlede handelsavtaler og høye tollmurer.

– Ingen annen presidentkandidat har ønsket å forandre USAs forhold til omverdenen så mye. Den som kommer nærmest er trolig Barry Goldwater, sier Njølstad.

Goldwater stilte mot Lyndon B. Johnson i 1964, og anses som den mest ytterliggående republikaneren som noen gang har stilt som kandidat – til nå. Blant annet var Goldwater opptatt av at USA burde bruke atomvåpen i krigen i Vietnam.

– Men selv Goldwater blekner mot endringene Trump har argumentert for, sier Njølstad.


Verden slik vi kjenner den

Det blir sagt at Trumps valgtriumf er slutten på verden slik vi kjenner den. Men når var starten på verden slik vi kjenner den? De er uenige om akkurat når det skjedde, men historikerne mener at det rådende internasjonale systemet ble til i årene rundt annen verdenskrigs slutt. FN, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, Gatt (som ble til Verdens handelsorganisasjon) og Nato oppsto alle i perioden 1944–1949. 70 år seinere definerer de samme institusjonene stadig spillereglene for staters samhandling.

Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo sier at dette systemet mangler sidestykke i historien.

– Dette har vært en multilateral orden understøttet av USA. Den er unik i historien. Før andre verdenskrig var det nesten ingen internasjonale organisasjoner, og kun stormaktene spilte en rolle, sier hun.

Amerikas sentrale posisjon i den nye internasjonale orden var ingen tilfeldighet. Andre verdenskrig ødela industrien, infrastrukturen og arbeidsstokken i samtlige av verdens stormakter. Unntaket var USA. Amerikanske fabrikker lå langt unna slagmarkene, og USA hadde kapital og arbeidskraft tilgjengelig. Det er talende for situasjonen at USA i 1945 produserte like mye som hele resten av verden til sammen. USA okkuperte dessuten Asias viktigste industriland, Japan, og hadde avgjørende innflytelse i de gamle vesteuropeiske stormaktene. USA hadde kort og godt mulighet til å skape en internasjonal politisk orden i sitt bilde.


Trusselen fra Sovjet-kommunismen ga amerikanerne motivasjon til utnytte muligheten. Den gamle strategien for å unngå å bli viklet inn i konflikter med europeiske krigerstater, ble nå erstattet med en utadvendt, intervensjonistisk tankegang.


Samme oppskrift

Ifølge den nye «containment»-strategien skulle USA være rede til å konfrontere kommunismen over hele kloden. Marshall-planen, bistandsprogrammet for å gjenreise Vest-Europa, var et tidlig tegn på USAs nye vilje til å involvere seg. Det skulle bli mer. I 1950 kastet USA seg inn i borgerkrigen på Korea-halvøya med full styrke. Det er betegnende for USAs nye selvforståelse at president Harry S. Truman betegnet intervensjonen som «en politiaksjon». På det meste, i juni 1953, var 330.000 amerikanske tropper stasjonert i Korea. I løpet av krigen mistet 36.000 amerikanske soldater livet, og over 100.000 andre ble skadet. Korea-krigen endte ikke med seier til amerikanerne. Invasjonen fra nord ble riktignok slått tilbake, men Korea forble delt.

Korea-krigen lærte amerikanerne at den nye rollen som supermakt var kostbar og lite tilfredsstillende. Likevel holdt samtlige kaldkrigspresidenter seg med samme utenrikspolitiske strategi som Truman.

Det fremste eksemplet er Vietnamkrigen. USA hadde ingen nasjonale interesser i å forsvare i den gamle franske kolonien. Likevel ofret landet enorme ressurser for å støtte det vaklende sørvietnamesiske regimet mot kommunistene. I 1968 var det over en halv million amerikanske soldater i Vietnam. Der Korea-krigen var et lite tilfredsstillende uavgjortresultat, var Vietnam et ydmykende nederlag. Det såkalte Vietnam-syndromet gjorde at USA forsøkte å begrense sine internasjonale forpliktelser.


– Vietnamkrigen førte til et skifte og USAs politikk ble igjen mer innadvendt, sier Svein Melby, forsker på amerikansk utenrikspolitikk ved Institutt for forsvarsstudier.

På 1970-tallet tok denne reaksjonen flere former. President Richard Nixon søkte avspenning overfor Sovjetunionen og Kina, og fikk på plass de første nedrustningsavtalene. Nixon forsøkte også å få USAs allierte til å ta en større del av ansvaret for sin egen sikkerhet. Avspenningspolitikken ble imidlertid aldri en tilbaketrekning, og ved inngangen til 1980-årene var USA fastlåst i et fornyet våpenkappløp med Sovjet.


Historiens slutt

Da Europas kommunistregimer kollapset ved inngangen til 1990-årene, ble USA stående igjen som verdens eneste systembærende makt. Så overlegen var landets posisjon at statsviteren Francis Fukuyama proklamerte «historiens slutt», og det kunne se ut som han hadde rett. USA fortsatte å intervenere i den tredje verden, samtidig som tidligere kommuniststater ble trukket inn under Nato- og WTO-paraplyene.

– Særlig etter den kalde krigens slutt ble det tydelig at USA var verdens vaktmester, sosialarbeider og politimann. Amerikanerne tok disse rollene fordi det lønnet seg, sier utenriksforsker Asle Toje.

Under George W. Bush ble dette tatt helt ut, med krigene i Afghanistan og Irak. Så kom finanskrisa, og i kjølvannet av den har president Barack Obama forsøkt å nedjustere USAs politirolle noe, blant annet ved å trekke de amerikanske styrkene ut av Irak. Samtidig har Obama ført dronekrig i Pakistan, stått i bresjen for intervensjon i Libya og kamp mot IS. Der Obama har balansert mellom innadvendthet og utadvendthet, later Trump til å ville gå lenger i innadvendt retning.

– Obama tenker i grunnen litt likt som Trump. Men Obamas løsning er å bruke internasjonale institusjoner og diplomati og få flere land til å dra lasset. Trump vil ha mer amerikansk handlefrihet.


Tilbake til 30-tallet

Det trekkes stadig paralleller mellom vår tid og 1930-tallet: den økonomiske nedturen, arbeidsledigheten, fremmedfiendtligheten og den voksende nasjonalismen. Dersom Trump gjennomfører den utenrikspolitikken han har annonsert, vil dette innebære nok en parallell til 1930-tallet, da USA forsøkte å holde verden på avstand.

Det er lett å glemme at USA ikke alltid har vært en sentral aktør i verdenspolitikken. Men i landets barndom var nøytralitet et sentralt prinsipp i den amerikanske utenrikspolitikken. Riktignok var landet i krig mot Spania helt på tampen av 1800-tallet. Men presidentenes høyeste ønsker var å holde seg unna kaoset i Europa. «Den gamle verden» fikk holde på med sine kriger og konflikter, allianser og stormaktsspill; USA hevet seg over.

Første verdenskrig tvang USA til å revurdere sin nøytrale linje, og landet gikk inn på de alliertes side. Mot slutten av krigen lanserte den demokratiske presidenten Woodrow Wilson sine «fjorten punkter», en visjon for å få slutt på krigen og få stablet på beina en internasjonal orden for å forhindre nye kriger. Nå skulle USA se utover og engasjere seg i verden. Men den nye kursen ble svært kortvarig.

Blant de fjorten punktene til Woodrow Wilson var forslaget om å opprette Folkeforbundet, forløperen til dagens FN. Senatet ville ikke gå med på å signere en avtale som kunne dra USA inn i andre lands kriger. Folkeforbundet ble satt ut i live, men uten USA.


I 1921 ble Wilson erstattet av republikaneren Warren G. Harding. I årene mellom de to verdenskrigene gikk USA tilbake til en mer isolasjonistisk utenrikspolitikk.

Svein Melby, forsker på amerikansk utenrikspolitikk ved Institutt for forsvarsstudier, ser likheter mellom mellomkrigstidas utenrikspolitikk og Trumps visjoner.

– Trump har sagt han vil se kritisk på de ordningene USA er med på. Det har likhetstrekk med politikken i mellomkrigstiden, sier Melby.


Stokk døde avtaler

Helt sentralt i det internasjonale regimet som USA har etablert etter krigen, står frihandelen. Asle Toje mener Trump kan velte dette.

– De bebudede frihandelsavtalene med Europa og stillehavslandene er nå stokk døde. Også den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta går usikre tider i møte. Enkelte av Trumps løfter fordrer at han vil reforhandle hele WTO-regelverket, men det er lite trolig at han lykkes, sier Toje.

– Hva kan han få til, da? Og hva blir konsekvensene?

– Jeg tror han vil gi la WTO i fred og i stedet reforhandle bilateralt på avgrensede handelsfelt hvor USA forlanger en bedre deal. Kina og Mexico er åpenbare mål. Slikt kan utløse handelskrig, men det kan hende at Trump er villig til å ta den risikoen.

Det var ikke unaturlig at USA fokuserte mer på seg selv og mindre på verden etter den økonomiske depresjonen på 30-tallet, og det er ikke unaturlig at de gjør det samme etter finanskrisa i vår tid, mener Hilde Restad. Hun er førsteamanuensis ved Bjørknes Høyskole og har skrevet en bok om historien til amerikansk utenrikspolitikk.

Restad tror imidlertid ikke Trump vil holde fingrene helt unna det utenrikspolitiske fatet.

– Jeg tror det er mest sannsynlig at Trump vil bli en George W. Bush nummer to. Han vil nok være ganske lett å lokke inn i konflikter. Han har vist seg lett å tirre.


– Hvor mye har presidentens lynne å si i utenrikspolitikken?

– I sikkerhetspolitikken har det mer å si enn på andre politikkområder. Der har presidenten veldig mye makt.

– Er det et skille mellom demokrater og republikanere når det kommer til hvor mye USA involverer seg i resten av verden?

– Nei, det er en tverrpolitisk konsensus at USA skal være leder av den liberale verdensorden etter andre verdenskrig.

– Står denne ordenen for fall?

– Vi får ikke anta det, men Trump har sagt ting som peker i den retningen, og det er den viktigste grunnen til at en del høytstående republikanere ikke ville stemme på Trump.


Ut og møte verden

Men: Vi vet tross alt ennå ikke hva Donald-doktrinen innebærer. Det eneste vi kan vite sikkert, er at Donald Trump er uforutsigbar og et ubeskrevet politisk blad. Dessuten vil enhver presidents utenrikspolitikk bli utformet i møte med verdens begivenheter. Terrorangrepet 11. september og den globale finanskrisa er eksempler på hendelser som ingen hadde forutsett, og som på helt fundamentale måter preget amerikansk utenrikspolitikk i årene som fulgte.

George W. Bush gikk i sin tid til valg på å drive mindre med militæroperasjoner og nasjonsbygging i andre land. Så ble USA angrepet og strategien ble innhentet av begivenhetene. I historiebøkene vil Bush stå som selve personifiseringen av USA som verdenspoliti.

Ifølge Olav Njøstad er det tre scenarioer for hvordan Donald Trump vil opptre som Commander in Chief:

1. Han tilpasser seg omgivelsene og fører en pragmatisk utenrikspolitikk i tråd med tradisjonen fra forgjengerne.

2. Han forsøker å gjennomføre politikken han har varslet, men må gi tapt for massiv motstand fra egen etterretning, eget byråkrati og statsledere fra andre land.

3. Han gjennomfører politikken han har lovet og er villig til å betale prisen for dem.

– Jeg føler ikke at det per i dag går an å si hvilket av disse scenarioene som er mest sannsynlig, sier Njølstad.


I januar skal Donald-doktrinen ut og møte verden.

lines@klassekampen.no

larsv@klassekampen.no


Artikkelen er oppdatert: 5. desember 2016 kl. 10.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk