Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: «Sorga ber Elektra» på Det Norske Teatret.

Leser daglig: Hjemmesidene til NRK, Aftenposten og Klassekampen.

Viktigste politiske enkeltsak: Bokstavelig talt er min viktigste sak det første kulturpolitiske dokumentet jeg presenterte for fylkestinget i Nordland i 1986. Det fikk fylkestinget til å diskutere kulturpolitikk.

Ditt lydspor: Folkemusikk, jazz og klassisk musikk.

Forbilde: Det er mange. Erik Bye, Suzanne Osten, Anselm Kiefer og Siri Hustvedt.

Det verste du vet: Flybensin.

Hva er det folk ikke vet om deg: At jeg er født i indre Østfold og ikke på Oslo vest.

I en scene i dokumentaren «Kvar song ei soge» synger Halvor for sitt avdøde barnebarn. Vi er ved Møsvatn i Vinje kommune i Telemark. I dette lille lokalsamfunnet holdes en lang og rik tradisjon for folkesang i hevd. Halvor er en av dem som har kvedet i mange av bygdas begravelser. Men i én av dem klarte han det ikke. Nå, ved stuebordet hjemme, er det første gang han synger et minne-kvad for Aslak. Stemmen hans er grov, men tonene klinger klart og bestemt.

Eg kan deg alli gløyme, gode og

trufaste ven.

Djupt i mitt hjarta eg gøymer ditt

minne som strålar inn.

Du var som ei sylvrein sylje med

blenkjande blokur i.

Du var klår som ei glitrande bølgje på

fjellvatnet jonsoktid.

Utenfor kamerautsnittet, skrått ovenfor Halvor, sitter filmskaper Aaslaug Vaa og strigråter. Hun tror ikke man kan lage en god dokumentarfilm om noen man ikke er veldig glad i. Du må være på menneskenes side og forstå dem, sier regissøren.

Vi må spole litt tilbake. For det er først de siste fem årene Aaslaug Vaa har lært seg å lage film. «Kvar song ei soge» er hennes første helaftens film. Tidligere i år ble den nominert til Amanda-pris for beste dokumentar, og denne uka hadde den internasjonal premiere på en filmfestival i Sarajevo. Men før alt dette kom i stand, var Vaa kanskje landets mest omstridte kulturbyråkrat.

Fakta:
Aaslaug Vaa

Alder: 61 år.

Sivil status: Skilt, ett barn.

Bakgrunn: Kultur- og kinosjef i Åsnes kommune i Hedmark, fylkeskultursjef i Nordland fra 1986 til 2008.

Aktuell med: Dokumentarfilmen «Kvar song ei soge».


I 22 år satt hun som fylkeskultursjef i Nordland. Hun er blant annet kjent som kvinnen bak Hamsun­senteret på Hamarøy og Skulpturlandskap Nordland. Sistnevnte var et internasjonalt kunstprosjekt hvor samtidskunstnere fra hele verden laget skulpturer som nå er plassert rundt om i 34 nordlandskommuner.

Sånt skaper bølger.

Når man ser på presseklipp fra Vaas tid som fylkeskultursjef, er det slående hvor synlig og kontroversiell hun klarte å være. Vaa er blitt kalt eneveldig, kulturimperialist og historieløs. Men hun har også fått ros for å være en visjonær og bane­brytende byråkrat, og for å ha satt Nordland fylke på kartet. I 2009 kalte daværende kulturredaktør i Aften­posten, Knut Olav Åmås, henne for en av landets driftigste kulturledere. Da hadde det gått ett år siden hun gikk på dagen som fylkeskultursjef, uten at noen sa et ord til pressen om hvorfor. Vi kommer tilbake til det.

I dag deler Aaslaug Vaa tida si mellom Lofoten og Oslo. Vi møtes i Oslo-leiligheten hennes på Adamstuen og får tilbud om kaffe og tjukke ullsokker, for det er gulvkaldt i den store stua. En haug med høstblader som barnebarnet hennes har samlet inn er spredt utover. Vi snakker om «Kvar song ei soge», og Vaa fastslår at det er en politisk film hun har laget.


– Den handler om hva vi velger å bringe videre til framtidige generasjoner, og det er noe som en stat ikke kan ivareta. Vi må ha et bevisst forhold til det selv, reflektere over det og ta noen avgjørelser. Det gjør vi ikke så mye av i dagens samfunn, sier hun.

I filmen ser vi hvordan innbygg­erne på Møsstrond holder sangen i live og lærer den videre. Melodiene går fra lærer til elev, foreldre til barn, besteforeldre til barnebarn. Alt mens årstidene skifter rundt Møsvatn. Vannet fryser til og isen sprekker opp mens folk synger om kjærlighet, sorg, foss og fjell, utfartstrang og hjemlengsel.

– Jeg kjenner så veldig på hvordan språkrikdommen vår hele tida reduseres. Bare se på alle de fantastiske betegnelsene Halvor bruker for å si noe om ungdomskraft og sorg i visa han bringer videre.

Selv vokste Vaa opp med sang på misjonshuset og i kirka, og foreldrene danset med henne til Folkemusikkhalvtimen på NRK. Faren var fra Telemark, men familien bodde på en gård i Skiptvet i Østfold. Da hun var 13 år, begynte hun med leikarring. Hun higet etter å lære folkeviser.

– Hvorfor er folkesangen så viktig å ta vare på?

– Vi bærer alle på toner i kroppen vår. Det å synge kan være en sterkere måte å formidle fortellinger på enn gjennom tale og tekst.


Aaslaug Vaa gjorde sin entré i Bodø i 1986 som 30-åring. Hun kom rett fra jobben som kultur- og kinosjef i Åsnes kommune i Hedmark. Der hadde hun vært med på satsinger som Hedmark teater, men hun hadde ikke fått lagt fram en ordentlig kulturplan. I Nordland ville arbeidsgiveren hennes utvikle en kulturpolitikk for fylket.

Allerede her kunne man ha for-utsett at den nye fylkeskultursjefen kom til å lage brudulje. For det første hadde hun utkonkurrert en rekke eldre menn som hadde hatt leder­stillinger i kulturlivet i Nordland. For det andre hadde hun aldri vært i Nord-Norge.

– Hva var det viktigste du bidro med?

– Systematisk kulturpolitisk tenkning og gjennomføringsevne. Og så rekrutterte jeg flinke folk og samhandlet med de politisk over­ordnende. Jeg gjennomførte ting, og det er ikke så vanlig. Det er lett å snakke, sier hun.

Når hun ser tilbake på det, er Vaa mest stolt over å ha bygget infra­struktur i det nordlandske kulturliv. Hun var med på å bygge opp en distriktsmusikerordning, der profesjonelt utdannede musikere gir konserter og underviser ved kulturskoler i fylket. Så bidro hun til å lage et nettverk av teaterinstruktører og å etablere Figurteateret i Nordland og Nordland kunst- og filmfagskole.


– Vi hadde helt fantastiske politiske vilkår. Det var full tillit og en vilje til å bygge Nordland.

Vaa forteller at hun rekrutterte unge, modige folk. Hun jobbet hardt for å få de 45 kommunene med seg.

– Fordi jeg hadde jobbet i en kommune selv, forsto jeg hvordan man måtte gjøre det. Jeg skreiv saksforelegg slik at de kunne brukes i alle kommunene.

I perioden fra hun tiltrådte i 1986 til 1995 økte kulturbudsjettet i fylket fra 28 til 70 millioner kroner.

– Hvor mye makt hadde du?

– Rådmannen fant ikke alltid plass på budsjettet til de tingene jeg ønsket. Men fordi Nordland hadde en fylkesordfører som var opptatt av kultur, kunne disse påplussingene skje i den politiske prosessen. Mange vil si at jeg brukte ufine metoder og hadde for tette bånd til det politiske systemet, og det kan være en rett­messig kritikk. Men saken var større enn lojaliteten, for å si det sånn.

Fylkeskommuner får sjelden æren for å utvikle de mest spennende kulturprosjektene. Men i Nordland på 1980- og 90-tallet blåste en ny, frisk bris i Bodø. Fylkeskommunen ble arnested for store, ambisiøse prosjekter, og Aaslaug Vaa sto i spissen.

Den hardeste kampen hennes var å få Hamsunsenteret på Hamarøy i havn. Både beslutningen om å legge det til et sted med 1800 innbyggere og å la den amerikanske arkitekten Steven Holl tegne det, vekket mildt sagt oppsikt. Det ble ikke mindre bråk da tegningene ble lagt fram og viste et kantete tårn med stive bambushår på toppen. Fra plan­leggingen startet i Nordland, tok det 15 år å få med Stortinget.


– Jeg fikk Hamsunsenteret opp i siste sving. Og jeg kan si uten å blunke at det var i et samspill med pressen, sier Vaa.

– Hvordan da?

– Senteret var strøket fra stats­budsjettet, og jeg visste at det var siste sjanse for å få det opp. Poenget var å skape en opinion som gjorde at mange nok på Stortinget stemte det inn igjen.

Vaa tok kontakt med en journalist i Dagbladet, som skreiv en artikkel hun mener ble veldig viktig. Hun tok også opp telefonen i forbindelse med prosjektet Skulpturlandskap Nordland. Den gang ringte hun rundt til stortingsrepresentanter, med fylkespolitikernes velsignelse, for å få dem over på sin side.

– Er det et problem at en som ikke er folkevalgt får så mye å si i utviklingen av sånne prosjekter?

– Nei, absolutt ikke. Jeg har fått politiske bestillinger og har aldri jobbet uten politiske vedtak. Jeg har gjort én eneste ting uten at jeg hadde ryggdekning, og det var å kjøpe inn arbeider av Kaare Espolin Johnson for 50.000 kroner som jeg hadde stående på budsjettet. Det ble jeg nok tilgitt for.

I flere av prosjektene ble Vaa beskyldt for å verken ha folk eller kunstnere i Nord-Norge med seg. Hun lærte seg å ikke lese all kritikken.

– Jeg kunne sikkert ha meldt en journalist eller to til Pressens Faglige Utvalg, men jeg tenkte at jeg ikke kunne bruke tida mi på det. Du må huske på at jeg bare var 30 år da jeg fikk jobben, ingen hadde hørt om meg, og jeg var kvinne. De solgte på å ha meg på forsida, som de sa. I tillegg jobbet jeg i en utrolig sammensatt geografi, sier Vaa, og begynner å ramse opp:


– Det finnes ikke enighet mellom noen i Lofoten. Hele Helgeland er et konglomerat av enten Mosjøen, Rana eller Brønnøysund. I Salten er det kanskje minst spetakkel, men så har du Ofoten, Narvik og resten. Du må forholde deg til alle motsetningene.

Men vinder snur. I Mo i Rana raste de mot skulpturen «Havmannen» før den ble satt opp i Ranfjorden. I dag feirer byen Havmanndagene hver vår.

– Hvor kommer engasjementet ditt for kultur fra?

– Jeg tror kanskje ikke vi kan være hele mennesker uten. Og så er jeg veldig opptatt av at kulturen skal være tilgjengelig for alle. Jeg gråter av at vi finansierer masse statlige teatre. Hvis du skal gå på en barneforestilling med tre unger, koster det så mye at folk ikke har råd til det. Det er helt forferdelig.

Vaa mener at vi må snakke mye mer om å bygge infrastruktur.

– Om du bor på Røst, i Bodø eller i Mosjøen, skal du ha mulighet til å være med i en teatergruppe med profesjonell instruktør. Det handler om å reise deg som menneske, stå på en scene og ta ordet. Dette lærer barna til dem som jobber ved institusjonene eller bor på Vestkanten i Oslo. Men for at vi skal ha et demokrati, må alle andre lære det også, sier Vaa.

Hun har for lengst hevet stemmen.


– Jeg synes ingen steder er så lokale som Oslo.

– Nei?

– Her er alle pengene, alle kunstnerne og all makta. Hvis du går på museumsåpninger, er det de samme som er der hver gang. Statens mål med disse institusjonene er at jo at de skal være læringssteder og tilby kunst som kan bety noe for alle.

– Hvordan skal vi få til det?

– Det må være mye mer fokus på statistikken over hvem som besøker disse tjenestene, og så må det gjøres tiltak. Det må skje gjennom skole, ved å flytte forestillinger, busse inn publikum, redusere priser. Det er klart at dette er mulig!

I 2008 gikk fylkeskultursjefen i Nordland av på dagen. Det kom en kort pressemelding, og ingen fra fylket ga kommentarer utover at Vaa skulle få to års permisjon med lønn for å fullføre doktorgradsavhandlingen sin. NRK Nordland skreiv at det hadde vært misnøye med lederstilen hennes, men Vaa fastholder at hun ikke gjorde noe galt.

– Jeg sluttet på grunn av fylkesrådsleder Odd Eriksen, som absolutt ikke ville ha meg der, sier hun enkelt.

Nå tenker hun at det kanskje var like greit.

– Den organisasjonen tålte ikke mer av punchen jeg hadde. De var sikkert drittlei alt sammen, det er mer behagelig at det er rolig og stille ... Det er ikke så mange offentlig ansatte som tenker over hva de har brukt arbeidsdagen til kontra hva det har kostet å ha dem der.


– Men det gjorde du?

– Ikke alltid, men det blir enda tydeligere for meg når jeg står på den andre sida av det. Hvis vi skal beholde de offentlige velferds­tilbudene vi har, er det forferdelig viktig at folk tenker på hvordan de skal bruke ressursene optimalt for å gi noe til folket. Jeg synes det er utrolig lite bevissthet om det. Og da kan privatiseringsbølgen kjøres inn uten problemer.

Som tidligere gårdsjente er Aaslaug Vaa vant til å stå opp tidlig om morgenen, brette opp ermene og sette i gang. Hun vurderte faktisk å bli bonde. I Aurland tok hun agronom­utdanning, før hun gikk lærerskolen i Sogndal og så studerte historie ved Universitetet i Oslo. På 1990-tallet kjøpte hun et gårdsbruk på Kvalsnes i Lofoten. Nå skal hun restaurere en gammel rorbu, et trandamperi og ei brygge. Tanken er at det skal bli et sted for økoturisme og kunstneropphold, men akkurat nå ligger prosjektet på vent. «Kvar song ei soge» har Oslo-premiere om to uker, og så skal Vaa ut på norgesturné med filmen.

Hun forteller at hun går med et sitat fra dramatiker Bertolt Brecht i bakhodet: «Et folk som synger, kan aldri dø.»

– Synger du selv?

– Ikke så veldig mye. Da jeg var ung, var det et veldig påfallende trekk ved meg. Sangen er et verktøy vi går med i oss. Den har en ekstrem kraft.


Nå synger kulturforkjemperen helst i kirka.

– Det er veldig fint, for det er helt uforpliktende å gå dit og synge salmer. Jeg elsker det. Det er helt riktig, det Hillborg sier i filmen om at sang er rensende. Ingen skal få sagt noe annet.

mariv@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Odd Eriksen, tidligere fylkesrådsleder i Nordland, avviser at det var han som ville ha Aaslaug Vaa ut, men sier at det ble satt i gang en prosess etter henvendelser fra Vaas avdeling.

«Sangen er et verktøy vi går med i oss. Den har en ekstrem kraft»


Artikkelen er oppdatert: 5. desember 2016 kl. 10.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk