Klassekampen.no
Lørdag 12. november 2016
Debutroman: Når sorgen bringer mennesket til taushet.
Jordens sus

Maria Boknebergs første bok er en fin roman om sorg, skrevet fra en voksen datters perspektiv om tiden etter morens selvmord.

Det meste av handlingen foregår på familiens hytte utenfor en ikke navngitt by, hvor jeg-fortelleren Mie, søsteren Rakel og deres far sammen og hver for seg forsøker å få grep om det som har skjedd, og om livet som etterlatte.

Fortellingen veksler mellom å vise fram sorgprosessen i nåtid og Mies minner om moren fra barndommen og oppveksten. Noen ganger lykkes hun i å frembringe barnets perspektiv på moren, andre ganger er det mindre overbevisende, som når hun sier om søsteren at «Eg funderte på om alle små barn var så langsame, så fylte av draumar og lys» – et vakkert, men åpenbart voksent språk som er tillagt barnet i etterkant. Overgangene er derimot ofte gripende, som når Mie blir stående under et morelltre etter at morens urne har blitt satt ned og man i neste avsnitt leser:

Morellane heng høgt i år, sa mor og gliste til meg.

Kom, sa ho, og så klatra ho opp i treet med ei korg på armen og sandalane slengande rundt beina.

Det er nettopp i anslagene Boknebergs prosa er på sitt mest energiske og tiltalende, og jeg skulle noen ganger ønske at hun klarte å holde dem litt lenger – at hun kunne gå enda mer inn i de bildene og situasjonene hun beskriver så klart og fint, heller enn å la dem henge i luften.

Fakta:

roman

Maria B. Bokneberg

Lukta av våt jord om natta

Samlaget 2016, 122 sider

Men kanskje er det intendert: Et av poengene i boka, slik jeg leser den, er nettopp hvordan vi nødvendigvis forstår historien på en ufullstendig måte, at det alltid er noe i erkjennelsen som glipper. Dette gjelder i enda større grad etter et selvmord: alt man trodde man visste blir kastet om på, erkjennelser man trodde var evige smuldrer opp som blader om høsten, og det nye man vet kan være helt ubrukelig for andre, som kanskje befinner seg i en helt annen sorg.

Dessverre oppleves beskrivelsene av gnisninger mellom døtrene og faren ofte som litt flate, liggende rett ut som påstander: «Korleis kan du seie noko slikt, seier eg til slutt. Er det ikkje det ho må ha sagt til seg sjølv då ho trudde at døden var ei løysing, at vi kom til å klare oss utan henne? Her går du og stadfestar det, som om det var den rette tingen å gjere?»

Mer dybde og presisjon finnes i beskrivelsene av Mies forhold til naturen rundt henne. Kapitlet avsnittet ovenfor er hentet fra avsluttes på følgende vis: «Eg ser ho sukkar, men høyrer berre bekken.» Som om sorgen har bragt menneskene til taushet, og bare jordens sus er igjen.

Noen av de fineste passasjene i boka handler nettopp om dette: hvordan konkrete stykker av jord, vann og stein kan true med å trekke oss under eller kvele oss, men også holder oss fast og gir oss trygghet. «Desse stadene vi ber med oss, som eg kan vere i når eg vil, vere i alt på ein gong, om igjen. Eit vatn så roleg og svart og likevel så fylt av eit indre lys, ei visse om at min barndom her er over, men staden, lyset, finst.»

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 5. desember 2016 kl. 11.04

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk