Lørdag 12. november 2016
99 prosent: Siden populister gjør krav på å representere folkeviljen, kan nederlag kun forklares med at valget må være rigget. Foto: Cristopher olssøn
Reisen til populismens indre
Ideologi: Lite forener verdens populister. Så hva er populisme?

ANMELDELSE

Det går et spøkelse gjennom verden, populismens spøkelse. Alle gamle makter har forent seg til en jakt på dette spøkelset: kommisjonen og kapitalen, van Rompuy og Støre, spanske sosialister og tyske kristenkonservative.

Denne jakten vil bare tilta i styrke etter at Donald Trump tirsdag ble valgt til ny president i USA. Men hva er det vi jakter på? Hva er populisme? Det er spørsmålet Jan-Werner Müller stiller i sin nye pamflett «Hva er populisme?». Hans mål er å «utarbeide et presist begrep – eller hvis man vil: en idealtype i Max Webers forstand».

Populismen regnes gjerne som en «tynn» ideologi, den eksisterer ikke i seg selv, bare i sine ulike framtredelsesformer. Det er ikke mye som forener verdens populister. Mens Viktor Orban arbeider for å begrense demokratiet i Ungarn, drømmer Piratene på Island om mer direktedemokrati. Spanske Podemos vil ha åpnere grenser, mens franske Front National vil ha slutt på masseinnvandringen.

Til alt overmål finnes en helt annen populistisk tradisjon i USA. Der hører populisme til på venstresida, med røtter tilbake til det progressive bondepartiet People’s Party. Og i Latin-Amerika finnes enda en variant, sosialt progressiv, men utstyrt med sterke lederfigurer.

Likevel må populismen være noe, insisterer Jan-Werner Müller, ellers gir begrepet ingen mening. Bare ved å reise til populismens indre, kan vi forstå populismen. Og bare ved å forstå populismen, kan vi bekjempe den (som er Müllers mål). Ifølge Müller er populisme «en helt bestemt forestilling om politikk hvor det moralsk rene og homogene folket alltid stilles opp mot de umoralske, korrupte og parasittære elitene». Det populistiske «folket» er ikke det samme som velgerne, men en moralsk konstruksjon. Populister gjør krav på å representere folkeviljen selv når de har flertallet mot seg. Det er på grunn av dette populister så ofte trekker i tvil legitimiteten til valg de taper. Fordi de representerer den sanne folkeviljen kan nederlag bare forklares på en måte: Valget må være rigget.

Det populistiske «folket» er antipluralistisk, fordi det ikke anerkjenner at det kan finnes flere legitime representanter for folkeviljen (les: andre partier). Dermed utgjør populismen en fare for demokratiet.

Når populister får makt, hevder Müller, vil de påbegynne en autoritær omforming av staten som sikrer makt i deres egne hender, noe som bare er rett og rimelig siden populistene, og bare populistene, er folkets sanne representanter. Müller trekker fram Orban i Ungarn, Chavez i Venezuela og Erdogan i Tyrkia som eksempler på dette.

For å få terrenget til å passe med kartet, er Müller nødt til å gjøre en kraftig avgrensning blant verdens mange populistiske bevegelser. Amerikanske People’s Party (verdens første populistiske parti) var ikke populister, hevder Müller, men progressive. Spanske Podemos er ikke antipluralister, og er derfor heller ikke populister i Müllers øyne. Det er nok heller ikke vårt eget Frp.

Det er greit nok å gjøre en slik avgrensning. Det er umulig å definere populisme skikkelig om hvem som helst kan kalle seg populist. Men Müller tar seg aldri bryet med å begrunne sin avgrensning skikkelig. Han vil reise til populismens indre, men ender med å gå i sirkel: Alle populister er antipluralister, bortsett fra Podemos, men de er ikke populister, fordi populismen er antipluralistisk.

Forståelsen av det populistiske «folket» blir også for snever. Tenkere som Chantal Mouffe og Ernesto Laclau forsøker å konstruere «folket» som inkluderende størrelse. Müller anerkjenner at de finnes, men siden de ikke vil spille etter hans regler kan de ikke være ekte populister. Ifølge Müller er det ikke populisme å si «Vi er de 99 prosentene», men det er populisme å si «Vi er de 100 prosentene». Dette blir ordkløveri, for slagordet «vi er de 99 prosentene» baserer seg også på å konstruere en konflikt mellom folket på en side og en parasittisk elite på den andre. Å påberope seg å representere folkets sanne interesser er dessuten ikke særegent for populister. Marxistiske kaderpartier har ofte gjort seg til representanter for folkets objektive interesser, og brukt falsk bevissthet som unnskyldning for lavt stemmetall. I Norge krangler partier i det politiske sentrum om hvem som er mest «unorske».

En tredje blindsone finner vi i vurderingen av «populismens praksis». Det er riktig at populister i Ungarn og Tyrkia har tatt demokratiet i autoritær retning. Men dette er land med svake demokratiske tradisjoner. Det er ingenting som tyder på at Marine Le Pen som fransk president vil bli utsatt for et kupp fra landets militære og svare med å sparke titusenvis av lærere. Erdogans maktbruk har nok like sterke røtter i nær tyrkisk historie som i populistisk ideologi.

Hvorfor er det Orban, og ikke Podemos, som får definere Müllers populisme? Kan man ikke like gjerne si at populisme er en ideologi som søker å utvide folkemakten, forstått som flertallets innflytelse i politikken? En slik definisjon forklarer hvorfor populister ivrer for folkeavstemninger, men også hvorfor de slår ring om nasjonale valg i møte med internasjonale konvensjoner. Det forklarer også den autoritære faren som lurer i populismen. Overdreven flertallsmakt kan true rettsikkerhet og maktdeling. Müller vurderer ikke en slik definisjon, eller noen seriøs alternativ definisjon, overhodet.

Den største svakheten er likevel at Müller i sitt dypdykk i populismens sjel mister helt av syne verden han lever i. Her finnes ingen avindustrialisering, ingen globaliseringstapere, ingen elitenes triumf, ikke noe rustbelte. Populistene oppstår som i et vakuum, og Müller har ingen forklaring på hvorfor de lykkes så mye bedre i våre dager enn de gjorde i etterkrigstida eller på 1990-tallet.

Müller kommer knapt halvveis på reisen til populismens indre. Men forhåpentligvis vil flere samfunnsforskere følge i hans fotspor.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 20. mai 2017
Kunsten å gå: Han ville få folk ut i naturen for å åpne sansene. Men hva fant egentlig Henry D. Thoreau?
Lørdag 13. mai 2017
Unike tekster: Inger Christensens essays undersøker grunnleggende betingelser for å skrive og lese litteratur.
Lørdag 6. mai 2017
Betong: Kjartan Fløgstad skildrer hvordan drømmer manifesterte seg i sovjetisk arkitektur – hundre år etter revolusjonen.
Lørdag 29. april 2017
Underkastelse: Økonomien er en presis, ondsinnet og skadelig ideologi, hevder Bernard Maris, som leser Michel Houellebecq politisk.
Lørdag 22. april 2017
Integrering: Å følge 1990-tallets innvandringsdebatter er som å se en ulykke i slow motion, skriver Mattias Tesfaye.
Lørdag 8. april 2017
Mor og datter: Kirsten Thorups klartenkte, men litt uformelige roman har potensial til å bli en feministisk klassiker.
Lørdag 1. april 2017
Voldtekt: Thordis Elva har skrevet bok med mannen som voldtok henne. Resultatet er en fortelling med uvurderlige perspektiver.
Lørdag 25. mars 2017
«Where are we now» spurte David Bowie, med myk baryton, i en av sine siste sanger, full av allusjoner til død og etterliv, utgitt to dager før han døde.I Laura Lindstedts roman, «Oneiron», nylig oversatt fra finsk og nominert til Nordisk råds...
Lørdag 25. mars 2017
Jeg har lest noen noveller av israelske Etgar Keret før, men min sterkeste assosiasjon til ham er minnet om en morsom og sympatisk forfatter som snakket på Litteraturhuset i Oslo for ni år siden. Siden boka stadig kommer tilbake til hvor mange slike...
Lørdag 25. mars 2017
Eg hugsar ikkje kvar, men ein stad har Christian Kracht uttalt at han prøver å leggje inn minst éi historisk unøyaktig opplysing på kvar side i romanane sine. Den mistenksame stemninga som oppstår i historisk medvitne lesarar som følgje av det, gjer...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk