Klassekampen.no
Fredag 11. november 2016
GAMMEL KRIGER: Jan-Petter Lund har kjempet i Libanon. Men den største kampen var mot frykten for å ikke være bra nok. Alt misbruk handler om det, mener han.
Rus
Hodet over vannet
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Jan-Petter Lund (61) måtte miste alt før han kunne se at livet var større enn rusen.

Jeg forlot dem. Samboeren min og sønnen vår. Jeg elsket dem, men jeg elsket enda mer å drikke.

Jan-Petter Lund omtaler ofte seg selv som «en gammel kriger». Underforstått: Det finnes mange typer krig, og han har stått midt i flere – i Libanon, i livet med rusen og i livet etter rusen. Og i krigen tar man ikke alltid de rette valgene.

Da han forlot familien, visste han at det var et svik. Da han likevel valgte å gjøre det, var det bare enda et skritt i det han kaller «misbrukets lange, jevne nedoverbakke». En misbruker kan jobbe, være forelder, trene, og være selskapets sentrum. Inntil et visst punkt.

Familien ble noe som stengte Jan-Petter inne i moralske betenkeligheter, noe som sto i veien for alko­holen. Først forsvant han i lange perioder. Stakk til Fornebu, tok et fly til et sted han kunne drikke i fred. Wien, Praha, København. Så måtte familien vike for godt.

– For den som er avhengig, er det bare en tanke som vokser og vokser. Til slutt er ingenting større enn rusen. Ingenting.

Fakta:

Jan-Petter lund

Alder: 61 år.

Yrke: Snekker. Ufør.

Sivilstatus: Enslig.

Hvor er du i livet: Jeg har funnet trygghet i hvem jeg er, og det har jeg aldri hatt før. Jeg gleder meg over mange ting, samtidig som jeg føler vemod over at det meste ligger bak meg. Men jeg er spent på tida som kommer, og vil fortsette å utvikle meg til å være et aktivt menneske i samfunnet.

på sparket

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– «Jonas» av Jens Bjørneboe. Den speiler noe jeg fortsatt mener er aktuelt i dag, nemlig hvordan skolesystemet under­trykker gode ideer og mangfold. For meg har den også vært en trøst – at du faller fra, trenger ikke bety at du er dum.

Hva slags musikk hører du på?

– Her henger jeg ikke med i tida. Jeg er generasjon visesang. La oss si det sånn: Jeg synes det var modig å gi Bob Dylan nobelprisen!

Hva er din favorittfilm?

– «Gudfaren» 1 og 2. Jeg liker hvordan filmene forteller om en skjevutvikling. De innvandrede italienerne gjør kriminelle handlinger til en del av sitt samfunn og kultur for å oppnå en materialistisk, amerikansk drøm. Når de vil ta skrittet inn i det lovlydige samfunnet, viser det seg at de er fanget i strukturene de selv har bygget opp. Jeg har sett filmene mange ganger og synes de er like aktuelle hver gang.

Ingen enkle løsninger

I 2016 er Jan-Petter på tredje året som edru, og rusfeltet i Norge er i bevegelse. Diskusjonen flytter seg fra rus som en justispolitisk ut­fordring over til hvordan rus og avhengighet først og fremst må håndteres i helsevesenet. Jan-Petter ønsker dette skiftet velkommen med at det «jammen var på tide». Sam­tidig har han lite til overs for dem som bruker denne argumentasjonen til å ivre for legalisering.

– Det henger ikke sammen. Legalisering av andre rusmidler kan sikkert fungere for enkeltindivider, men på samfunnsnivå ender vi bare opp med mer rus.

– Mange stoffer hevdes å gjøre mindre skade enn alkohol.

– Hva så? Hadde alkohol kommet på markedet i dag, ville det blitt forbudt. Det er et stort samfunns­problem. Vi trenger ikke lage oss flere sånne.

Jan-Petter tror ikke det finnes enkle løsninger i ruspolitikken, men at viktige stikkord er bedre ettervern for dem som ønsker å slutte og bedre vern for dem som ikke kan eller vil det. Som aktivt medlem i Anonyme alkoholikere er Jan-Petter likevel mest opptatt av at kimen til endring kommer innenfra.

– All verdens psykologer, leger, og snille familiemedlemmer kan ikke hjelpe deg hvis du ikke kan forankre ønsket om endring i deg selv. Ingen holder opp gapet ditt og heller spriten ned. Ingen bærer deg inn på institusjon og tar smerten din heller. Du kan ikke bare ønske at situasjonen din var en annen, du må ønske å gjøre noe for at den skal bli en annen.

Selv forsøker han å være en likemann for andre rusavhengige. Av og til holder han foredrag på behandlingssenter, ofte er han bare til stede der andre rusmisbrukere er, edru.

– Jeg er ingen lege, men kan formidle noen erfaringer som kan komme andre til nytte, sier han.

Mange av Jan-Petters egne erfaringer har vært dyrekjøpte.

Ruset bort krigsnervene

Han kommer fra det som må sies å være en vanlig, solid bakgrunn, typisk for etterkrigsgenerasjon. Far jobbet, mor var hjemme. Aktivt friluftsliv var en selvfølge. Familien var blant de første på Rødtvet som fikk bil. EF-kampen herjet ungdomsmiljøene. Du var enten idrettsfyr eller friker.

Men også mørke. Ingen hjemme ga ros når Jan-Petter ble Oslo-mester i sprint eller fikk gode karakterer. Han lot skolen fare og søkte tilflukt i bøkene på biblioteket. Da foreldrene skilte lag og moren begynte å drikke, turte han ikke flytte fra henne og lillebroren for å fullføre befalsskolen.

– Alkoholisme er en familie­sykdom, påpeker han flere ganger.

– Men helt grunnleggende har misbruket mitt handlet om frykten for å ikke være bra nok. Nå vet jeg at det ikke er noe jeg er alene om. Jeg visste ikke det da.

Avgjørelsen om å dra til Libanon i 1979 ble det som sprengte trykk­kokeren. De første kontingentene med norske soldater i FN-styrken levde i regulær krig. Forsvaret og politisk ledelse har i ettertid høstet mye kritikk for verken å ha håndtert eller anerkjent hvordan påkjenningene merket mange soldater for livet.

– Vi bodde i telt i ørkenen og ble bombet. Og vi skjøt tilbake, vi drepte folk. Det var ikke mange FN-resolusjoner som ble overholdt der i gården. Og vi ga blanke. Vi var en gjeng med bajaser, vi lo av det da.

Jan-Petter ryddet miner. Tropps­ledelsen ga minerydderne 90 kroner hvis de sprengte minen på stedet, 45 hvis den måtte fraktes til depot og dermed genererte mer papirarbeid. Hjemme fikk Jan-Petter mareritt, angst, han kaldsvettet hvis det ble trangt på trikken. Alkoholen ble en slags løsning.

– Hva er det rusen gjør?

– Den demper frykten og følelsene sånn at du kan leve med deg selv. Sånn er det vel for de fleste. Men den som er avhengig, trenger stadig større doser for å få effekt. Det spiller ingen rolle hva det er, om det er speed, heroin, gambling eller kong alkohol som er greia di.

Jan Petter ler, himler med øynene.

– Ett år – i 1985 – byttet jeg ut alkoholen med målet om å løpe maraton. Ifølge hun jeg levde sammen med, var dette det verste året i vårt samliv. Trenings- og kostholdsregimet gjorde meg akkurat like avhengig.

Ansvar i tåka

Årene gikk med knall og fall, utallige opphold på avrusing, og en lang edru periode i årene 2002 til 2008. Når det sprakk, var det fordi han ga opp.

– Jeg var kommet i en alder hvor alle mulighetene jeg hadde hatt, var borte. Jeg var ingenting selv om jeg var edru. Bare overflødig, unyttig.

På forsommeren 2010 døde Jan-Petters far. Han etterlot en anselig sparekonto. Jan-Petter reiste over fjellet til Bergen for å gjøre opp dødsboet. Tilbaketuren begynte med papirene i orden og en koffert med 40.000 kroner i kontanter. Han kom ikke lengre enn til Voss, der festivalen Ekstremsportveko var i gang. «Dette er noe for meg», tenkte Jan-Petter og la seg inn på nærmeste hotell. Fire dager seinere lå han der fortsatt. Pengene var borte. Det samme var dressjakka, slipset og det han måtte ha hatt igjen av verdighet. Før han satte seg i bilen (Jan-Petter hevder selv han var mindre farlig bak rattet med tre i promille enn edru), ringte han til sønnen i Oslo med én beskjed:

– Vi to møtes i banken. I morgen.

Dagen etter overdro han et stort beløp til sønnen.

– Selv i den tykkeste tåka er det mulig å ta ansvar for seg selv og andre. Det er det jeg gjerne vil si.

Drømmen om solsida

Seks år seinere bor Jan-Petter på 34 kvadratmeter i et kommunalt bokompleks for eldre med behov for ekstra helsetilsyn. Han er diagnostisert med kronisk skade på balansenerven, som med tida kommer til å plassere ham i rullestol. Har de edru årene vært gode? Vel. Gode nok til at skravla går.

– Nei, behold skoene på! Veit du ikke at det bare er proletarer som tasser rundt i sokkelesten? Hahaha!

Støyende latter. Trykk på l-en i «proletar».

Jan-Petter hadde alltid følt det rykke i noe, som i en usynlig lenke. Det finnes noe mer. I årene før Libanon hadde Rødtvet-gutten en kjæreste fra andre sida av byen. Svømmebasseng i hagen, språk­reiser, søndagsmiddager på Continental, en annen omgangstone. Mange år seinere leste han ei bok om overklassens distinksjonsformer. Da falt et par ting på plass.

– Det var et helt annet samfunnslag. Jeg var så fascinert og ville ha det de hadde. Jeg måtte bikke 40 før jeg sluttet å snobbe oppover, søke en annen klassetilhørighet, med jål, fjas og vingling.

– Hvordan? Da var du jo alkis.

– Som alkoholiker kunne jeg ferdes i miljøer der jeg kunne føle meg bedre enn andre. Jeg var jo pen i tøyet, i jobb, ravet ikke rundt og skremte naboungene. Fylla mi kunne starte på Theatercaféen, selv om den endte i den verste bula.

Dette var før vinmonopolene ble selvbetjente. Jan-Petter holdt nesten daglig lange utlegninger for betjeningen om hva slags mat han skulle ha til, om krydder og smakspalett.

– Til slutt var ekspeditøren drittlei. Da han så meg i døra, forsvant han inn på lageret og kom tilbake med en marokkansk vin med den høyeste alkoholprosenten de hadde inne. «Denne», sa han, «denne er det du skal ha». Jeg tror aldri jeg har skammet meg så mye som da.

– Nå i ettertid forteller du om dette som morsomt. Angrer du?

– Jeg har angret på det meste, men har prøvd å gjøre opp for meg der jeg har skadet andre. For min egen del angrer jeg på at jeg ikke benyttet meg av flere av mulighetene som ble gitt min generasjon.

– Hvordan?

– At jeg ga opp skolen. At jeg ikke gikk for utdanning. Ikke misforstå, jeg har alltid vært en stolt hånd­verker. På denne tida var det ingen økonomisk gevinst i utdannings-yrkene. Det fikk de oss til og med til å regne ut på skolen. Og jeg var for ung til å se at jeg kunne fått en annen gevinst ut av det enn penger.

– Hva du ville valgt dersom du kunne velge igjen i dag?

– Lærer. Norsklærer.

Han tar en kort pause.

– Men jeg kan ikke velge igjen. I gamle dager brukte stillingsannonsene ofte ordet «edruelig». Jeg synes det er ganske vakkert, for det ordet rommet en mye større betydning enn at man søkte noen som var edru. Så edruelig, det har jeg tenkt å være.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2016 kl. 13.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk