Klassekampen.no
Onsdag 9. november 2016
Hjernen bak suksessen: Sverigedemokraternas Kent Ekeroth har bygget et stort nettverk blant høyrepopulister og islamfiendtlige miljøer, skriver Hilde Sandvik. Foto: Frankie Foughantin
Gellert Tamas skriver om det svenske hatet, men klarer ikke å skjule sitt eget, skriver Hilde Sandvik.
Den ubehøvlede massen
Hovedperson: Sverigedemokraternas Kent Ekeroth har bygget stort nettverk blant høyrepopulister og islamfiendtlige miljøer. foto: frankie foughantin

Gellert Tamas:

Det svenska hatet

Natur & Kultur (2016)

Forrige fredag kveld på Grand Hôtel i Stockholm: Under lysekronene i den fasjonable salen gjenskapes den aller første Nobel-middagen fra 1901 for å hylle en ny, alternativ europeisk frihetspris. I det Wallenberg-eide hotellet sitter menn med smoking og tversoversløyfer. Kvinnene vet jeg lite om. Med unntak av én, hertuginne Beatrix von Storch, visepresident for det tyske høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland, en dame som har snakket om å skyte ved grensen mot immigranter – om nødvendig. Hun kunne imidlertid ikke komme, men sendte i stedet partikollega Tobias Teuscher.

Fra den hemmelige gjestelisten er bare mannsnavn lekket – og så det ene bildet som ble tvitret fra kvelden. Her står Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson sammen med britiske Ukips Nigel Farage og prismottakeren, den tsjekkiske eks-presidenten, Václav Klaus, mannen som blant annet mente at Utøya-massakren var «reaksjon på PK-samfunnet».

Ellers i salen sitter mellom 300 og 400 inviterte gjester fra Europas ytre høyreside, mange av dem medlemmer av ADDE, gruppen for frihet og direktedemokrati i Europa med ledere fra 46 euroskeptiske og nasjonalkonservative partier. Det er ADDE som har finansiert gallaen.

Ifølge svenske ETC er det i tillegg flere gjester fra Øst-Europa, mange Putin-venner. Felles er antipati mot Brussel, innvandring og islam. Mange av dem er klimaskeptikere, antifeminister og nasjonalister. Og homofobe. Som dagens pristaker, Klaus.

Twitterstrømmen fra Sverigedemokratene denne kvelden er stolt. Noe er på gang. Noe større skal skje. Mens Grand blir nedrent av sinte svensker på hotellets Facebook-side, går Nigel Farage opp på talerstolen og får først salen til å bue – mot Tony Blair, Obama, Hillary Clinton. Han får dem til å juble for Donald Trump før han sier: «Den største trusselen vi har mot vest er jihad, og da vil vi ha Putin på samme side».

Før han går ned fra scenen sier han at han er stolt av å være i et land (Sverige) med en solid politisk opposisjon.

Han får stående applaus.

Tilfeldighetene vil ha det til at festen skjer samtidig som jeg er i gang med å lese den svenske journalisten og forfatteren Gellert Tamas’ bok «Det svenska hatet» – en bok som ifølge omslaget skildrer «de mennesker som formet det svenske hatet» – gjennom to bevegelser: den militante islamismen og de islamfiendtlige organisasjonene.

Sentrum for hatet – Sverigedemokratene – er vertskap denne kvelden under de veldige takhimlingene i Grand. Her er også en smokingkledd Kent Ekeroth, partileder Jimmie Åkessons mørke skygge – og, kan man tenke når man har lest Tamas’ bok – den egentlige hjernen bak Sverigedemokratenes suksess: En mann som tilsynelatende overlever alle partiskandaler: Det var han som var hovedpersonen i den såkalte «jernrørsaken», der han og partikollegaer truet og sparket en full mann i Stockholm med jernrør i hånd, kalte ham «babbe» (fra Ali Baba), dyttet en kvinne og ropte hore etter henne. Ekeroth filmet selv hendelsen – en film han ikke var påpasselig nok med å slette – den havnet til slutt hos Expressen.

Det var Ekeroth som i skjul bygget opp den alternative mediekanalen for høyresiden i Sverige, Avpixlat. Han er gjentatte ganger tatt i løgn. Han har nære koplinger til counter-jihadist-miljøet (organisasjoner og bloggere som mener at muslimers plan er å ta over Vesten). Gates of Vienna, der Peder «Fjordman» Jensen er en viktig stemme, er et sentralt omdreiningspunkt. Likevel: Ekeroth er tilsynelatende urørlig. Uansett hvilke skandaler som rulles opp (den siste er bare uker gammel), blir han trygt sittende, så trygt at det har fått flere til å stille spørsmålet: Hva har han egentlig på Jimmie Åkesson?

Gellert Tamas foregir å gi et portrett av Kent Ekeroth, barnebarnet av en polsk-jødisk flyktning som kom til Sverige etter først å ha havnet i Sibir på flukt fra Holocaust. Hvordan havnet han – med en slik bakgrunn – i topposisjon i Sverigedemokraterna, et parti med røtter i nazismen? Boken gir inntrykk av å ville komme nær på Ekeroth, finne ut hvem han er, avdekke gåten, så å si.

Ekeroth vil imidlertid ikke snakke med Gellert, som dermed må kretse inn mannen gjennom tidligere klassekamerater, lærere, avhoppere fra SD, sekundærkilder. Ikke ulikt innsirklingen Åsne Seierstad har gjort av de to somaliske søstrene som endte med IS i Syria. De ville heller ikke snakke med forfatteren.

Mens Seierstads gravende og nitide nysgjerrighet gjør at søstrene trer frem som mennesker av kjøtt og blod, og dermed også ansvarliggjør dem for de ekstreme valgene de har tatt, greier ikke Tamas å skjule den forakten han kjenner for kreftene han skal portrettere. Han er låst fast i bokens tittel – i hatet. Derfor greier han heller ikke, som baksideteksten lover, å vise «hvordan vi skal forstå og håndtere denne verbale og tidvis fysiske volden».

Opplevelsen av ondskapen smitter imidlertid av i språket til Tamas. Slik kan vi lese at Sverigedemokraterna «klapper frenetisk» i hendene etter en voldsom tale fra Ekeroth. Inntil det trettende listes sammenhengen mellom nazismen, Anders Behring Breivik og Kent Ekeroth opp. Igjen og igjen siteres Ekeroths utfall mot muslimer, en forakt som Tamas mener har overtatt for antisemittismen på trettitallet. Forfatteren legger inn en kausalitet: Etter taler bryter det ut asylbranner, en morder går løs i Trollhättan, romfolk blir hetset. Men aldri kommer han nærmere med påfølgende spørsmål: Hva konkret er det med islam Ekeroth og kumpanene reagerer på? Er det virkelig kun irrasjonelt hat som driver dem? Hva er konsekvensene av den store innvandringen til Sverige? Hva slags samfunn er det de ser for seg?

Kontrasten blir slående når Tamas nærmer seg høyresidens motpol og speil, islamismen. Han møter selvmordsbomberen i Stockholm og svenske jihadister med et helt annet blikk og ønske om å forstå, nærmest unnskylde. Der Ekeroth blir beskrevet som venneløs, ja, så er det hans egen feil: Han er vanskelig, ubehagelig. Klassekamerater tør ikke stå frem med fullt navn når de utbryter at han var en sann plageånd. Islamistene, derimot, er offer for omstendighetene: Det var utenforskapet, rasismen – og ikke minst USAs invasjon av Irak i 2003, som fikk dem til å gå i hellig krig.

Nær parodisk blir det når Tamas sitter i drøs med en av de verste hatpredikantene i London, Sheik Omar Bakri Mohammed. «Vi för långa samtal, om strukturell diskriminering mot Englands minoriteter, om svårigheten att få arbete, om de verbala och ibland fysiska påhopp många unga muslimer utsätts för. Och vi talar om hur övergreppen i Guantánamo, som har kritiserats av en rad internationella människorättsorganisationer, ökar känslan av vrede, utsatthet och utanförskap. Och underlättar Omar Bakris rekryteringsarbete» (til jihadisme, min merknad). Tamas legger til at Bakri kan være både sjarmerende og overtalende – og at han kan forstå at han kan så et første frø hos en del unge menn. Den slags forståelse er fraværende i møte med de unge mennene fra Sveriges ytterste høyreside.

Avstanden til det portretterte gjør også at noe av det mest vesentlige synes å glippe i denne uredigerte boken: Politikken, idéfellesskapet den er en del av – og ikke minst hvor kraftfullt budskapet er for stadig flere velgere, ikke bare i Sverige, som ser med uro på globale strømninger. Ved å fastholde Sverigedemokratene i hatet, defineres imidlertid politikken som irrasjonell, som noe som ikke kan møtes med fornuft og politiske virkemidler. Allerede på første side viser Tamas hvor angsten ligger – med en ordbokdefinisjon av hat som «Ytters djupt känd motvilja vanl. mot ngn/ngt som uppfattas som ett hot, en ond maktfaktor e.d». Denne onde maktfaktor er det han selv synes å kjempe mot.

En bihistorie i «Det svenska hatet» handler om Kent Ekeroth som stadig reiste rundt i verden og bygde nettverk. Andre i partiorganisasjonen begynte å lure på hva Ekeroth egentlig gjorde på alle disse samlingene. Og hvem er det som finansierer ham? En gang er han i Israel på en tur med en rekke politikere for å renvaske europeiske høyrepartiers arv fra nazismen. Her går han – barnebarn av en jøde – inn i Yad Vashem, verdens fremste Holocaust-senter. I gruppen er også daværende leder av det østerrikske partiet FPÖ, Heinz-Christian Strache og partiets sjefideolog, Andreas Mölzer. Mens alle andre gjester tar på seg en kippa på vei inn i museet for å ære jødene, har østerrikerne med seg eget hodeplagg, studentluen fra de tysknasjonale studentorganisasjonene Burschenschaft, som samlet mange av verdenskrigens verste bødler.

På fredag var FPÖ blant Sverigedemokratenes gjester. For med svensk sans for orden er nå båndene knyttet på tvers av de europeiske land for å styrke kampen mot det etablerte. Gjerne med Putin på laget. Og midt blant dem en Ekeroth – som i en årrekke har lagt til rette for et stort internasjonalt nettverk.

For «det svenske hatet» er ikke mer svensk enn at det finner gjenklang over store deler av den vestlige verden i øyeblikket. Og skal man forstå og håndtere volden, nytter det ikke å starte med bildet av en ubehøvlet masse som «klapper frenetisk i hendene». For plutselig sitter de der under lysekronene i smoking. Og med makt i sine hender.

hilde@broen.xyz

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2016 kl. 11.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk