Klassekampen.no
Tirsdag 8. november 2016
Demokratisk olje: Bare i Norge.
Vil miljøbevegelsen ha mer diktatorolje fra Midtøsten?
En tredje vei

I debatten om investeringsgrad og utvinningstempo har verken oljeselskapene eller miljøbevegelsen særlig troverdighet. Da oljeprisen var høy og utvinningstempoet på sitt høyeste, ville oljebransjen ha høyere tempo. Miljøbevegelsen ville ha det lavere. Nå er prisen lav og aktiviteten rekordlav. Allikevel har de samme aktørene nøyaktig de samme posisjonene.

Historiene om selskaper som dreit i hva ting kosta i de gode tidene er mange. En personlig favoritt er den om noen bolter som skulle spesialflybestilles fra Tyskland for 25.000 kroner. En av kameratene mine ringte Aakra Trålbøteri og spurte om de hadde de på lager. De kosta der 700. Det eneste som telte var tempo: så mye som mulig så raskt så mulig. Oljebransjen har gjennom hele den gode tiden sloss for å få bygd ut mest mulig, fortest mulig, koste hva det koste vil. Og politikerne har villig fulgt etter. Denne tiden er nå over.

Miljøbevegelsen stiller med motsatt fortegn. De vil stoppe alt, men de vil ikke lytte. Da tempoet var på sitt høyeste, var vi faktisk enige om at det burde roes noe ned. Det handla om langsiktighet, forutsigbarhet og ikke minst sikkerhet. Også i dag vil de stoppe alt, uten at de svarer på de realpolitiske konsekvensene av sitt standpunkt. Hva er deres alternativ? Utover luftslott og tåketale om «grønn omstilling». Hva skjer om, gud forby, Norge legger ned sin petroleumsindustri?

Verden trenger olje og gass. Men det er et politisk spørsmål hvor den skal produseres. En nedlegging av norsk petroleumsindustri fører ikke bare til en kollaps i nasjonens økonomi. Den kaster hundretusenvis av folk ut i arbeidsledighet. Kanskje verst av alt: Symbolpolitikken fører til at andre land pøser sin olje og gass inn i markedet. Spør hvilket land som helst hva olje har gjort for deres folk og samfunn. Det er ikke mange fine historier. Det er et poeng i seg selv at dette produseres i Norge, og ikke i land der CO2 er et fremmedord og fagorganisering er forbudt.

Hvilken olje og gass vil miljøbevegelsen erstatte den norske med? Oligark-olje fra Russland? Skiferolje fra USA som etterlater områdene som skrekkscenarioer fra Ringenes Herre? De vil le hele veien til neste sårbare naturområde etter at vi har stengt ned vår produksjon. Eller diktator-olje fra Midtøsten? De samme sjeikene som pisker egen befolkning vil gni seg i hendene på grunn av håndslaget fra norsk miljøbevegelse.

I Norge har vi klart noe ingen andre har klart: demokratisk olje. En oljeindustri som tjener hele folket og smører velferdsstaten vi lever i. Oljeselskapene betaler nærmere 80 prosent skatt til den norske stat.

Debatten om tempo kan ikke være frikoblet fra det faktiske tempoet. Det beste for alle er en politikk som sørger for forutsigbarhet, trygghet og styring. Industri Energi og fagbevegelsen representerer den tredje veien i debatten om utvinningstempo. Vi sa ifra at tempoet var for høyt til Ap, SV og Sp når de satt i regjering – uten at de hørte på oss. Vi sier nå ifra til den borgerlige regjeringen at tempoet er for lavt. Politikken bør verken styres gjennom diktat fra en profittsulten industri eller industrifiendtlig symbolpolitikk, men av langsiktige hensyn knyttet til industri og bærekraft.

ommund.stokka@industrienergi.no

«Det er et poeng i seg selv at olje produseres i Norge»

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2016 kl. 10.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk